Av same rot som Arne Garborg

Oppdatert august 2014: No går boka som eg har nemnd i teksten her, snart i trykken. Tittelen er blitt "Garborg og Skou - forskjell på folk". Utviklinga av mansuet blei slik at det var naturleg å ta med namnet til Garborg i tittelen. Då blir slektskapet til han spesielt for meg:

Farmor Ragna kom frå Stavanger. Ho var fødd Malmin. Faren, Garman Malmin, var son av Karen Haugland Gregoriusdatter (1822-1898) som kom frå garden Øvre Haugland, nabogarden til Garborg der Arne Garborg veks opp. Dette vekte interessa hjå ein slekts-sporhund som meg, og då eg fulgte spora vidare, fann eg det eg søkte etter. Eit stykke tilbake i ætteledda møttest linjene frå Arne Garborg og farmor si slekt. Faktisk så var vår oldefar Garman og Ane Oline, Garborgs mor, tremeningar. Då var farmor og Arne Garborg firmeningar.

Slekta vår møttest ved at Arne Garborg si tippoldemor også er mi tipp-tipp-tipp-oldemor. Ikkje verst! (Tabbelen nedanfor viser korleis dette er. Det er nr 24 som er møtepunktet. All slekt på lista før det, har me altså felles.)

Våre oldefar Garman var truleg heime hjå besteforeldrene på Øvre Haugland som gut, og han var jamnaldring med Arne Garborg, både grunna slektskapet som bandt folket saman på den tida og på grunn av nærleiken mellom gardane.

Ane Oline Garborg var Arne Garborg si mor. Me veit mykje om Arne Garborg sin barndom sidan me i dag kan lesa dagbøkene hans. Og det er ikkje til å leggja skjul på: Det var ikkje berre gode minne Arne hadde frå barndomen sin. Eg held for tida på med eit manus som mellom anna har med historia til Arne Garborg som gut. Dette er henta derfrå:

Garborgheimen
Aadne Garborg var en glad smågutt. Også faren kunne spøke og være lett til sinns. Han drev til og med ablegøyer med sønnen sin, stilte han fram som taler på bordet, til underholdning for gjester og husets folk. Det hørtes latter fra Garborgtunet.
Men latteren stilnet da faren ble vakt og begynte å få alvorlige religiøse anfektelse.
Da var Aadne åtte år.
Det var som en stor skygge la seg over Garborghjemmet. De få trivelige stundene de hadde, var når far i huset var ute i ærend. Kom han tidligere hjem enn planlagt, var det en skuffelse for resten av familien, og i verste fall var det et vondt gjensyn, særlig dersom han kom over dem i noe så verdslig som å leke eller drikke kaffe.

Både hverdag og helg ble preget av alvor. Følelse av frihet kunne de bare få om faren var borte. Mora hadde vondt av barna sine. Hun ville ikke gå imot mannen sin, men bøyde seg for husbonden, slik det sømte seg en god kone. Samtidig prøvde hun å beskytte barna, gi dem noen pustehull. Arne fikk derfor lese i bøkene han hadde skaffet seg i smug, på kne over kista i kammerset når faren ikke så det.

	Forfedre til Arne Garborg, tatt fra Ola Aurenes "Høyland Gards og ættesoge"
	Navn	Født	Død
1	Arne Garborg	25.1 1851	14.1 1924
foreldre  2	Eivind Ådnesen Garborg	1822	1870
3	Ane Oline Jonsdatter Raustad	23 2 1832	28.4 1908
bestefo r 6	Jon Samuelsen Raustad	1779	21.4 1837
7	Inger Kristoffersdatter Time	1797	22.3 1870
oldefor 12	Samuel Jonsen Raustad	1753	25.3 1840
13	Marta Jonsdatter Li	1751
14	Kristoffer Reiersen Time	1751	1806
15	Astrid Torkelsdatter Time	1758	1834
tippolde 24	Jon Olsen Raustad felles stamfar	29.9 1709	ca 1800
tippolde 25	Kirsten Gabrielsdatter Austrått	5. 3 1712	1778
26	Jon Larsen Mæle
27	Marta Rasmussdatter Li
28	Reiar Reiarsen Store Undheim	1726	1792
29	Inger Kristoffersdatter Skårland		1820
48	Ola Jonsen Hetland		1733
49	Helga Pedersdatter Raustad
50	Gabriel Pedersen Austrått	1683	28.2 1725
51	Karen Samuelsdatter Skei	1683	24.3 1715
96	Jon Andersen Hetland
97	-
98	Peder Bleivsen Kjeldeland
99	-
100	Peder Gabrielsen Austrått	1353	7.5 1720
101	Mari Olsdatter Bore	1666	9.3 1716

　

Gullkorn fra farfar si Amerikadagbok

I 1965 dro farfar, Jakob til Amerika. Hver dag mens han var der, skreiv han dagbok, ei side hver dag. Når en måned var gått, bandt han sammen dagbokpapirene og sendte dem i brev hjem til oss på Høines. Her kommer noen gullkorn fra dagbøkene hans.
Familien har samlet en stor del av dagboknotatene i heftet: Noen erindringer fra min Amerikareise. Dette er tilgjengelig også for andre familiemedlemmer som ikke har fått dem enda.
Dagboka viser oss et bilde av stamfaren vår, som mange av oss ikke kjenner, rett og slett fordi det nå er to generasjoner som ikke ble kjent med han. Dagboka viser at han hadde glimt i øyet, hadde varm humor, og et skarpt blikk for det han så og opplevde. Det amerikanske samfunnet får ha sagt hva han mener om, på godt og vondt, uten å ta hardt i. Han bare skriver det han observerer.

Gullkorn, del 1 (Flere utdrag, som ikke er av for privat karakter, vil bli lagt ut her etter hvert.)

4.11
Har rakt løv i føremiddag, forstår ikkje kor det komme fra alt. Helen og eg har båre det bort i skogen. Våge ikkje setta fyr på det.

25.11
I dag er det noge dei kalla Takkedag her som består i å spisa seg sjuge på kalkun.

27.11
Te middag hadde me røige norske storsild, kjupte den hos Nils Risdal. Måtte nå skrøida siden hu var norske, men det var nå ikkje så svert godt ligavel.

4.12
Var inne hos ein skomagar. Han viste meg rundt, ein gammale koselege kar, eg fekk kjøba ler og spiger av han for det sama så det kosta han, siden me var kolegaer, sa han. Eg har nå vore inne på 2 verksteder. Eg ser ikkje noge te det forferdelega tempoet så dei snakka om dei så kom him. Me arbeide liga fort hima så dei gjere her. Har sett litt på bygningsarbeidarar og gadearbeidarar. Dei e svere å holda på skoflå her og. Det så går fort her er bilane, men så har dei 3 kjørebanar kvar vei. Og te å riva hus e dei goe. Dei begynte på eit 3 etasjers hus når me reiste te Filadelfia kl 10. Når me kom him kl 6, var det borte vekk alt. Dei brugte ein svere grabb, løfta han 3 meter øve tagjet og tog halva tågå i eit jafs.

5.12
Hans ringte. Kom inn med 1000 pund hommar og ein del fisk. Dei andre hadde meste ingen ting. Marie og Aksel tok oss med te kjerka. Ofring som alltid. Det er menighedå så betala både prest og kjerkå her. Adle så høyre kjerkå te, går te alters her, enten de er fiskarar eller selle brennevin. Ettepå går di him og mala huset, slår i hagen elle spele kort.

1966
16.1
Me va på den finaste restauranten og åd middag for å feira den fyste og gode trippen på egen båd, masse god mad, Eg e heilt øvegidde når eg ser ka dei kan drikka av øl vin og whisky å liga vel sedda seg i bilen å kjøra him. Der sad ei dama med 2 krykkjer så drakk meir enn eg ville gjort. Ligavel kjørte u.

11.2
Adle dei andre gjekk ud. Gurina sa at hvis nogen ringe, behøve du ikkje ta telefonen. Så ringte det tre gonger. Eg trudde det va Gurina og sa:
"Hallo."
"It is miss Fidler," sa hu.
"God ivning," sa eg. "
"Is it mister Isaksen?"sa u.
"No, no, it is miss Isaksens old father," sa eg.
"O boy, hov ju du?
"Det kan eg ikkje udtala meg om. Eg har ikkje vore her så lenge." Fekk då seia at "Miss Isaksen e gåen out to står, kom bak to luns."
"OK. Ai kall . Si hallo from miss Fidler," sa hu.
"Tenk ju," sa eg.
"Bai", sa u.
"Bai", sa eg.

12.2
Me va ein tur i bådhavnå. Der kom ein mann med fine bil og store sigar med ein svære påhengsmotor. Der låg 2 bådar der, den eine va så liden som den prammen an Sigurd Håland har, den andre va litt større. Han blei ståandes der og røyga. Eg sa te Gurina: "Det e beste me går. An vil ikkje me ska sjå kaferein båd det e så e hans. "
Når me så va komen 10 meter vekk, gjekk han ner i den minste.

14.3
E på dokken. Sidde nå å venta på oppgjøret. Det tar tid før de får greia på prisen. Me va inne og hadde oss et glas øl. Der sad kånå te Krist Valentinsen frå Lahammar.
"Du ser deg om itte ei aen kåna soden du har ringen på høyra hånda, sa u.
Her har dei an på venstrehånda når dei har ei kåna.
"Nei, sa eg. Trur eg e ferige me det.
U lo då. U hadde fonne seg ein aen mann, men va ikkje gifte me an. Det e ikkje så nøye med det her.

4.4
Ska te nordmenn te middag i dag. Når me va hima så va det bara selskaber, men de e ikkje bedre her heller. Det e det sama kor dei e ifrå, når de barra e norske seie de:
Du må komma te meg te middag.
Og så deie dei: "Eg ser deg i kjørkjå."

6.6
I dag såg eg noge så vel ikkje komme henda i Norge. Ein fogl, som ei skjer, begynte å bygga reir på elektriske-koppane på eit hus. Maen såg på det ei stond, så kom det 4 mann og ein bil med stige og flytta ledningane te den andre siå på huset for at foggelen sko få byggja i fred. Dei seie det kosta an minst 100 dalar. Det blir dyre skjerungar.
　
forts. følger ...
　
　
　

Hjemmet vårt og folket som bodde der.

Våre oldeforeldre, Gjertrud Gurine Iversdatter og Jakob Jakobsen, er de vi ser på som "de eldste" på gården. I dag vil mange hevde at "de gamle" var sønnen deres, Jakob, kjent som "Jakob i bakken" eller "Jakob skomaker" og kona Ragna. Men skal vi finne ut hvem som var de første som bodde i huset på Høines, gnr 43, brn 11, må vi tilbake til tippoldefar Iver Iversen.

Iver Iversen var født i 1825 og var yngst av 8 søsken: Ragnhild, tvillingene Helga og Malene, Eli, Rasmus, Gunder og Iver. De vokste opp på gården som i vår barndom var drevet av Bendik og Marta Torvestad (brnr 8, Bendik). Foreldrene var Ivar Rasmussen, (ca 1776-1837) og Malene Gundersdatter (1784-1870, fra Sandve).

Faren døde da Iver var 12 år. Eldstebroren Rasmus var da 19 år, og overtok farsgarden.
Etter hvert som barna vokste opp, måtte jentene giftes bort og guttene måtte få seg et jordstykke dersom de da ikke giftet seg til gård og grunn. Da det var Iver sin tur til å stifte familie, 28 år gammel, var situasjonen slik:
- Ragnhild født 1812 var allerede død (døde før hun var 30).
- Helga var ugift og bodde hjemme hos broren der mora også bodde.
- Malene var gift til Åkra
- Eli var gift med Osmund Nilsen fra Nedstrand. De bodde i Nedstrand da de var nygifte, men kom tilbake til Høines etter at de to første barna var født (ca 1842)
- Rasmus hadde giftet seg med den 6 år eldre enken Berta Knutsdtr fra Åkra og fire av hans 6 barn var født og hadde overtatt farsgarden.
- Gunder hadde fått utskilt et stykke av garden (bnr 11) i 1846, og hadde bygget det som senere ble barndomshjemmet vårt.
- Iver ble gift i 1853 med Helga Sveinsdtr (1830) fra Ferkingstad.

Gunder hadde bygd hus, men kom ikke til å drive garden videre. 
Da Iver og Helga hadde vært gift i 2 år, og veslejenta Elisabet Malene var et halvt år, hendte en ulykke, Gunder kollseilte vest ved Ferkingstad(?) 1. mars 1855. Han hadde gått ut sammen med Jørgen Sandve, Jakob Sørensen Quale og Reinert Gjessen) uten å vende tilbake. Gunder var ugift og hadde ingen familie etter seg,
Etter forliset ble gården til Gunder delt i to, br.nr 11 og br.nr 12, trolig som konsekvens av arveoppgjøret etter Gunder. De to søskenene som ikke hadde eget bruk, fikk nå hver sin del av bruket til Gunder. Iver overtok hoveddelen, bruk nr 11 og søsteren Eli fikk bruk nr 12.
Mora til Ivar ble med inn i det nye huset. Hun og den ugifte søsteren Helga som da var 43 fulgte med og hadde sitt eget hushold.

Familien som overtok "halve løa" og litt av gården
 Eli og mannen Osmund var flyttet tilbake fra Nedstrand og hadde da 5 ukonfirmerte barn. Det ble ikke bygd verken hus eller løe til det nye bruket, men Eli fikk halve løa og et jordstykke. Familien hennes ble boende på Lahammer. I folketellingen i 1865 er Osmund oppført som husmann med jord og fisker. Han har 2 kveg, 4 sauer 1/2 havre, 1 potet og bor på Lahammer med sine 6 barn. De to eldste, Iver på 25 år er ugift/styrmann og den neste Nils er 20 år/ på sjøfart. Ivar giftet seg året etter og emigrerte 1882 til Australia. I 1900 bor Eli og Kare sammen på Lahammer, men ingen dyr er nevnt.

Eli hadde til sammen 8 barn, men bare 3 av de som vokste opp, ble igjen i Norge, Malene, Elen Marie og Karen Sofie. Karen var ugift, men Elen giftet seg med Ole Andreas Sjursen fra Varen. (f 1857). Han var sjøfarende: de giftet seg i 1884 og fikk datteren Selma Johanne.
Malene var gift med Bendik Syversen på Steiningsholmen
Elen og Ole Andreas slo seg ned i havn. Hun drev en kolonial og fruktutsalg og han var sjømann.(1900/1910). Datteren Selma var "butikkjomfru" hos moren til hun dro til Brocklyn og giftet seg med Martin Pettersen.

Eli bodde sammen med datteren Karen på Lahammer. Karen levde til 1939. Stykket deres var bak huset på Høines. I tillegg hadde de et stykke på Øygardshaugen.
Først i 1946 fikk farfar denne delen av gården tilbake for kr 1800,-

Eli og datteren Karen Sofie kom til Høines for å høye og stelle dyra sine.Far (Rolf) husker jentene kom og samlet høy i forklærne sine. I våre dager kan det virke unaturlig at en annen familie kommer for å arbeide på gården og disponerer halve løa. Men dette nære samarbeidet varte altså i over 70 år. For Gurine som stelte på Høines, var det kanskje ikke så spesielt. Det var hennes egen tante det gjaldt. Og jentene som var der, var søskenbara hennes.