Hjemmet vårt og folket som bodde der.

Våre oldeforeldre, Gjertrud Gurine Iversdatter og Jakob Jakobsen, er de vi ser på som "de eldste" på gården. I dag vil mange hevde at "de gamle" var sønnen deres, Jakob, kjent som "Jakob i bakken" eller "Jakob skomaker" og kona Ragna. Men skal vi finne ut hvem som var de første som bodde i huset på Høines, gnr 43, brn 11, må vi tilbake til tippoldefar Iver Iversen.

Iver Iversen var født i 1825 og var yngst av 8 søsken: Ragnhild, tvillingene Helga og Malene, Eli, Rasmus, Gunder og Iver. De vokste opp på gården som i vår barndom var drevet av Bendik og Marta Torvestad (brnr 8, Bendik). Foreldrene var Ivar Rasmussen, (ca 1776-1837) og Malene Gundersdatter (1784-1870, fra Sandve).

Faren døde da Iver var 12 år. Eldstebroren Rasmus var da 19 år, og overtok farsgarden.
Etter hvert som barna vokste opp, måtte jentene giftes bort og guttene måtte få seg et jordstykke dersom de da ikke giftet seg til gård og grunn. Da det var Iver sin tur til å stifte familie, 28 år gammel, var situasjonen slik:
- Ragnhild født 1812 var allerede død (døde før hun var 30).
- Helga var ugift og bodde hjemme hos broren der mora også bodde.
- Malene var gift til Åkra
- Eli var gift med Osmund Nilsen fra Nedstrand. De bodde i Nedstrand da de var nygifte, men kom tilbake til Høines etter at de to første barna var født (ca 1842)
- Rasmus hadde giftet seg med den 6 år eldre enken Berta Knutsdtr fra Åkra og fire av hans 6 barn var født og hadde overtatt farsgarden.
- Gunder hadde fått utskilt et stykke av garden (bnr 11) i 1846, og hadde bygget det som senere ble barndomshjemmet vårt.
- Iver ble gift i 1853 med Helga Sveinsdtr (1830) fra Ferkingstad.

Gunder hadde bygd hus, men kom ikke til å drive garden videre. 
Da Iver og Helga hadde vært gift i 2 år, og veslejenta Elisabet Malene var et halvt år, hendte en ulykke, Gunder kollseilte vest ved Ferkingstad(?) 1. mars 1855. Han hadde gått ut sammen med Jørgen Sandve, Jakob Sørensen Quale og Reinert Gjessen) uten å vende tilbake. Gunder var ugift og hadde ingen familie etter seg,
Etter forliset ble gården til Gunder delt i to, br.nr 11 og br.nr 12, trolig som konsekvens av arveoppgjøret etter Gunder. De to søskenene som ikke hadde eget bruk, fikk nå hver sin del av bruket til Gunder. Iver overtok hoveddelen, bruk nr 11 og søsteren Eli fikk bruk nr 12.
Mora til Ivar ble med inn i det nye huset. Hun og den ugifte søsteren Helga som da var 43 fulgte med og hadde sitt eget hushold.

Familien som overtok "halve løa" og litt av gården
 Eli og mannen Osmund var flyttet tilbake fra Nedstrand og hadde da 5 ukonfirmerte barn. Det ble ikke bygd verken hus eller løe til det nye bruket, men Eli fikk halve løa og et jordstykke. Familien hennes ble boende på Lahammer. I folketellingen i 1865 er Osmund oppført som husmann med jord og fisker. Han har 2 kveg, 4 sauer 1/2 havre, 1 potet og bor på Lahammer med sine 6 barn. De to eldste, Iver på 25 år er ugift/styrmann og den neste Nils er 20 år/ på sjøfart. Ivar giftet seg året etter og emigrerte 1882 til Australia. I 1900 bor Eli og Kare sammen på Lahammer, men ingen dyr er nevnt.

Eli hadde til sammen 8 barn, men bare 3 av de som vokste opp, ble igjen i Norge, Malene, Elen Marie og Karen Sofie. Karen var ugift, men Elen giftet seg med Ole Andreas Sjursen fra Varen. (f 1857). Han var sjøfarende: de giftet seg i 1884 og fikk datteren Selma Johanne.
Malene var gift med Bendik Syversen på Steiningsholmen
Elen og Ole Andreas slo seg ned i havn. Hun drev en kolonial og fruktutsalg og han var sjømann.(1900/1910). Datteren Selma var "butikkjomfru" hos moren til hun dro til Brocklyn og giftet seg med Martin Pettersen.

Eli bodde sammen med datteren Karen på Lahammer. Karen levde til 1939. Stykket deres var bak huset på Høines. I tillegg hadde de et stykke på Øygardshaugen.
Først i 1946 fikk farfar denne delen av gården tilbake for kr 1800,-

Eli og datteren Karen Sofie kom til Høines for å høye og stelle dyra sine.Far (Rolf) husker jentene kom og samlet høy i forklærne sine. I våre dager kan det virke unaturlig at en annen familie kommer for å arbeide på gården og disponerer halve løa. Men dette nære samarbeidet varte altså i over 70 år. For Gurine som stelte på Høines, var det kanskje ikke så spesielt. Det var hennes egen tante det gjaldt. Og jentene som var der, var søskenbara hennes.