Forseggjorte offentlege dokument:

mandag 27. juni 2011

Blåstrømpe?



Den historiske romanen frå seglskutetida i Skudeneshavn på 1870-talet måtte ha eit namn. Hovudpersonen, Karina, var sterk og stolt trass sitt noko forsiktige vesen. Ho skulle etter kvart få makt, meir enn ho nokon gong hadde drøymt om. I dag ville kan henda nokon kalla henne rødstrømpe fordi ho gjorde uredde val. Men ho gjorde ikkje slike val for å provosera nokon, ho valde kvar gong ho stod ovafor eit val. Nokre gonger var vala heilt frie, andre gonger …?
 
Blåstrømpe måtte vera beste namnet. Nemninga blei hånleg nytta på kvinner som engasjerte seg i litterært eller vitskapleg arbeid, noko som kunne gå utover det kvinnelege. Ordet skriv seg frå namnet på Mrs. Montagus litterære samkomer i England på midten av 1700-talet, The Blue Stocking Society, kor ein av dei viktige herremennene alltid gjekk med blå strømper.

Etter å ha lese ein god del slektshistorie frå heimplassen min, og sett nærare på historia til Skudeneshavn, slo det meg at livet mellom dei kvite husa i Søragadå i 1870-åra, var langt meir annleis samanlikna med det livet eg kjende, enn eg før hadde trudd.

Slik vaks historia om Karina fram, tenestejenta som kom frå Stavanger for å få seg huspost. Ho blei ikledd alle dei kleda eg fann. Hendingane er frå mange ulike personar, men familiemønsteret, lagnadene, miljøet og utviklinga i Skudenes er henta frå historia. Men personen og koplinga av hendingar er vevd saman i ein historisk roman, med ei fiktiv verd inn i den reelle.

Slik møter Karina Skudeneshavn:
"Om ikkje overfarten til Skudenes var noko langferd, så var det meir enn nok for Karina. Det var greitt nok å stå på dekk og kjenna vinden ta i kleda så lenge dei var i Byfjorden. Men ute på havet, med kurs for Kvitsøy, blei det ein annan dans. Karina hadde ikkje prøvd dette før. Ho sveitta og svimla, og kjende at magen blei sogen opp og fram. Ho hadde høyrt at det var best å mata krabben fyrst som sist. Då ville det bli så mykje betre etterpå. Men opp og ut ville det ikkje, det treskjeverket av ei uro som arbeidde inne i henne. Det gjorde henne berre ør og fortumla.

Turen var uendeleg lang, og ho orka ikkje ein gong kjenna etter om ho var letta då ein av medpassasjerane på kjentmannsvis gjorde det klart at no var Skudenes i syne. Han snakka på ekte Skudenesmål, og presenterte holmane og dønningane som om det skulle vore hans eigne vener.
- Så snart me passerer Vigeholmen fyr, så kan dokke slappa av. Men fyrst må me ta dei tri Holgersen sine, tri store, tunge dønningar så me alltid møde her ved innløbet.

Karina gjekk ut på dekk. Då ho opna døra, var det som hele havet møtte henne. Vinden tok i skjørtet og pressa henne innover mot lugaren att. Og hatten ville mykje heller leika med den friske havvinden enn å sitja fint og pynteleg på hovudet hennar. Hadde ho ikkje vore rask i venda, hadde han så gjerne foke av garde med den leikande vinden som baud opp til dans. Karina tok godt tak i hattebremmen, og drog den fine besthatten ho hadde etter mor, godt nedover øyro. Ho kjende at den kalde vinden gjorde henne godt, sjølv om ho nesten mista pusten i det fyrste nådelause møtet. Det ulte rundt øyro, og lufta smaka salt.

Mannen hadde rett. Utan forvarsel endra bylgjene takt. Med eit byks bar det ned i bølgjedalen. Sjøen fossa om baugen og kvitt, frådande hav blei slengt opp i lufta, like i andletet på Karina som hadde funne seg ein plass ved rekka. Ho klamra seg fast med eine handa og heldt fast om hatten med den andre. Tre lange turar mot avgrunnen blei det. Men kvar gong retta båten deg opp som ein sigerherre over bylgjene. Og etter tredje runden, sleppte havet taket.

"Blåstrømpe", Nauthydlaren forlag 2004, M E Totland, Boka kan tingast, kr 200, inkl porto, : marit.totland@knett.no

lørdag 25. juni 2011

I munkane sine fotefar på Halsnøy kloster


Her ligg ruinane etter eit Augustinerkloster bygd kring 1300. Det har vore klosterdrift på staden heilt sidan 1100-talet.
Det er fasinerande og gå mellom dei gamle steinmurane og tenkja tilbake på klosterlivet. Opp frå bryggja her har folk kome nattestid for å søkja ly bak klostermurane. Her har munkar av ulik grunn funne kvardag med meditasjon, bøn og arbeid. Her har det også vore "harde tider" då reformasjonen kom til vestlandet. Johannes Heggland skildrar i bøkene sine korleis denne brytningstida kunne arta seg for munkar så vel som for den vanlege kyrkjegjengar.

Alle som arbeider med blyant, pensel og pallett, bør ta ein tur til Klosterhagen.
Motiva finst kor du enn snur deg.

søndag 19. juni 2011

Båtbyggjaren

Då eg vaks opp høyrte eg stadig fortellingar om fiskarar og båtar. Etter kvart har Skudeneshavn fått fleire bein å stå på, men framleis er fisken så sentral at ein butikk godt kan finna på å setja ein slik plakat på døra. Og sidan det er ein fiskeutstyrsbutikk, er det kan henda ein slags reklare: Dra på fisketur du også, og kjøp utstyret her.


Ei av fortellingane eg fekk med meg, var om den stakkars mannen som skulle byggja seg ein båt, men som aldri fekk arbeida i fred.
Han var så vidt komen i gong, då det kom ein mann som ville gje han gode råd: - Slik må du gjera, sa han, og peikte og forkarte.
-  Ikkje slik!

Ikkje lenger etter kom det ein annan mann. Han hadde også svært så gode råd å gje.

Slik gjekk den eine dagen etter den andre. Det enda med at mannen blei så irritert etter å ha prøvd ut mange halvgode råder, at han heiv heile båten over garden.

Så starta han på ny.

Og ikkje lenge etter, var dei der att, menene med dei gode råda.  Men no hadde mannen fått nok. Han peikte over garden og sa: - Viss du er interessert i å byggja båt, kan du fortsetja på den som ligg der som eg har fått "så god hjelp med". For den som eg held på med no, vil eg byggja sjølv.

Ordtaket frå Stavanger byggjer nok på sam røynsla: "Byggjer ein hus etter kvar manns råd, så kjem det aldri beint å stå."

fredag 17. juni 2011

Evig eies kun det lagra - eller?

Evig eies kun det tapte,
ble til:
evig eies kun det teipte,
nå er det:
evig eies kun det lagra,
ellers blir det til at ringen er slutta
og:
evig eies kun det tapte.

For hvem har ikke tenkt at notater og dokumenter er godt tatt vare på for ettertiden. Det tar PC'en seg av. Og så, før du får sukk for deg, er harddisken gått i stå, du har alt på diskett, men nye manskiner har ingen diskettstasjon. Og slik vil det trolig fortsette. Du lagret trygt, for så å miste. Ikke fordi du ikke vet hvordan du kan oveføre data til tilpassa utstyr, men fordi du ikke tenker på å gjøre det i farten når du skifter maskin.

Da dataalderen for fullt slo til, ble det spøkt med at når en sendte rundt et dokument på epost for å spare papir, var det bare en ting som var helt sikkert: Det ble kø ved skriveren. Og det kan vi le litt av i vårt datahovmod. Men sannelig, mer enn en gang har jeg angret på at jeg ikke hadde en utskrift liggende.

Jeg har nettopp vært i arkivet etter Skrefsrud. Gamle brev og notater dateres fra ca 1850 og utover. Noen ark er så tynne at jeg nesten ikke våger å ta i dem. Noen brev er i original, andre er avskrift av sendte brev. De skreiv ikke bare for hånd, de skreiv en kopi også!!

På grunn av dette arkivet kan vi nå finne sammenhenger, forklaringer på det som skjedde. Om vi fullt ut får forståelse for det som skjedde, er en annen ting. Vi er blitt så vant til teknologi, at vi tar den for selvsagt. Skal vi ha et møte, går vi på Facebook, eller sender en vandrende epost. Dermed er informasjonsarbeidet gjort.

Skrefsrud skriver at han skulle holde møte i ei bygd. Det hadde ikke vært tid til avertissement, så en av vennen blir sendt rundt i ein karjol. Fra den ropte han ut at det skulle være møte, og da kvelden kom, var møtelokalet fullt.

Ikke bare var det andre tider når det gjalt karjol som nyhetsspreder. De sier også noe om lyd/støynivået i hus og på gater, når folk faktisk fikk med seg hva som ble ropt.

onsdag 15. juni 2011

Alkoholdebatt 1843, med en noe uvanlig vri.

Spørsmålet om hvor tilgjengelig alkoholen skal være, har vært en gjenganger i kommune- og herredsstyrer gjennom årene. 21.mars 1843 diskutere Skudenes herredsstyre et lovforslag som skulle sette lovforbud mot brennevinsbrenning på bygdene.
Det første lovvedtaket som ble lagt fram for kongen, ville han ikke sanksjonere. Forslaget gikk derfor ut på høring til kommunene.

Herredsstyret i Skudenes "fant det ille at en ved forbud mot brennevinsbrenning gjorde så mange kostbare apparat som var laget til dette formålet, verdiløse." Herredsstyret ville heller ha en økning i avgiften på brennevinet for på den måten å kontrollere omsetningen.

En kjent mann fra Sør-Karmøy var også imot forbudet. Han regnet det som synd å gi forbud mot å bruke gudegavene, iberegnet brennevinet. Da han hørte om sanksjonsnektingen, ble han så glad at han utbrøt:

- Eg og Gud og kongen vant!

 
Nå går verden heldigvis framover, og vi vet mer om brennevin og alkoholomsetning. Selv er jeg KrF'er og lytter til politiet når de gjelder å få gode råd om salg og skjenking av alkohol. Men det er en annen historie.

Fortellingen er hentet fra "Svunne tider og forsvunne hus, Rolf Høines forteller", Nauthydlaren forlag, 2000, og kan bestilles via marit.totland@online.no - kr 100 + porto


Forå finne seriøse bidrag om dette temaet, er du velkommen til den dagsaktuelle bloggen min: Ut av uføre(t):
Makt og avmakt i møte med narkotika
Kven er dei narkomane?

lørdag 11. juni 2011

Skudenesforliset 1901


Under det store sildefiske som kom og gikk, måtte alle steder benyttes for at fiskerne skulle få tak over hodet. Loftsrom, kammers, ja, til og med skolehuset ble brukt i en periode. Også hjemme på Høinesgården var det folksomt. Gamle Jakob, (far til Jakob skomaker) fortalte at to fiskerlag årvisst kom roende eller seilende i åpne båter og la til inne i kanalen. Ett av båtlagene var fra Bremnes. De hadde med seg sengklær og litt salt kjøtt og flesk, og tok inn hjemme på Høines.

Stua ble ryddet for møbler, - de ble båret opp på nordre salen. Rommet var 17 kvadratmeter og hver kror ble utnyttet. Fiskeren gikk i løa og fant seg et fange med halm som de la utover golvet. Der lå de og røkte pipe. Midt på golvet stod en spyttebakk. En gammel etasjeovn sørget for varmen, og på den store steingrua som fyllte hele kjøkkenet, kokte de sildesodd.
Innlosjeringen gav en inntekt på 10 øre pr. mann.

De to fiskerlagene var "faste gjester" i huset, og ble familiens venner. Når fangsten ble god, gledet alle seg, og når silda uteble, delte de bekymringene. Og når havet var på det sterkeste, overvinnelig og bare måtte respekteres, kjente de alle samme ærefrykten og angsten for de mektige kreftene som slo inn over land.
Men det hendte at respekten for havet måtte utfordres. En gang hadde de to fiskerlagene vært vest på havet og sett garna da det blåste opp til et stygt uvær. Dagen etter måtte de ut for å berge garna før stormen ble enda verre og dro avgårde med hele fiskeredskapen deres. De valgte å samle seg i en båt for å hjelpe hverandre. En av fiskerne var så gammel at de mente det kunne bli for tungt for han å bli med, så han ble sittende hjemme på Høines.

Fiskerne rodde vestover, og de klarte å få garna om bord. Men på hjemturen gikk det riktig ille. De rodde på ei flu,. Alle fiskerne omkom.
En av fiskeren var i live da han ble funnet, men han var så medtatt at han døde på sykehuset "Smitten" I Haugesund.
Bare den gamle som hadde blitt igjen hjemme, kunne reise tilbake med den tunge nyheten. Han hadde mistet arbeidskamerater og levebrødet.

Folk fra Bremnes som har levd noen år, kjenner fremdeles begrepet "Skudenesforliset", og bygdeboka for Bremnes sokn forteller at de som omkom var Gunnar Absalonsen Setre (31), Mons Olson Steinsbø (39), Nils Knutson Fylkesnes (41) og jakob Nilson Alsvåg (62).

Hvordan gikk det med enkene til disse mennene?
Noen økonomiske ordninger som gav dem livsopphold, fantes ikke. Noe av fortvilelsen kan vi lese mellom linjene i bygdeboka. Den ene enka var 26 år. Hun hadde allerede rukket å få fem barn. To av dem var døde. Det femte var enten nyfødt eller så var hun høygravid da dødsbudet kom. En av de andre enkene hadde fått ni barn. Fem av dem levde da forliset skjedde.
Hvordan kan de ha maktet å leve videre, med så mye sorg og så lite penger? De hadde mistet mennene sine. De hadde også mistet livsgrunnlaget. Det vår båten, garna som gav mat på bordet. Kanskje hadde de også tatt opp lån for å kjøpe garn og båt. De satt igjen, bokstavelig talt, uten noe.
Bygdeboka forteller litt om dette også: Enken med små barn blir ganske snart gift på nytt. Dermed var de forsørget.
 
Denne historien ble skrevet ned i 2000, og er med i Boka "Svunne tider og forsvunne hus" , Rolf Høines forteller, som vi gav ut sammen på vårt eget forlag, Nauthydlaren. Etter at boka var trykket, undersøkte jeg nærmere om jeg kunne finne etterkommerne av noen av de som omkom i forliset. Jeg bodde på den tida på Bremnes, og tenkt at det ville være interessant å høre hva etterkommerne visste om forliset. Kanskje de også hadde hørt noe om oppholdene hjemme på Hønes.

Jeg søkte i bygdebøkene. Og jeg fant. Jeg fant ut at dokter Alfsvåg, som bodde ikke så mange hundre meter fra meg, var barnebarnet til en av fiskerne. Jeg oppsøkte han og fortalte det jeg visste om båtlaget fra Bremnes. Han ble rørt, og kunne fortelle at han og hans foreldre og familie hadde visst svært lite om forliset. Den gamle fiskerne hadde kommet med det tunge budskapet, men ingen visste så mye om hva som hadde skjedd. Den gamle hadde jo heller ikke vært med ute på sjøen.

Så satt vi der, i hver vår stol, i trygge Norge i år 2000, og visste at vi hadde et felles punkt tilbake i tida - hele 100 år tilbake. Da hadde våre forfedre delt tanker og bekymringer den dagen stormen raste vest av Karmøy. Det skaper bånd til mannen som sitter like overfor meg. Og det skaper nye bånd til barndomshjemmet på Høines.

Forlis hører dessverre ikke fortiden til. I de fire vestlandsfylkene var det 88 forlis i perioden 1955-1995.