Evig eies kun det lagra - eller?

Evig eies kun det tapte,
ble til:
evig eies kun det teipte,
nå er det:
evig eies kun det lagra,
ellers blir det til at ringen er slutta
og:
evig eies kun det tapte.

For hvem har ikke tenkt at notater og dokumenter er godt tatt vare på for ettertiden. Det tar PC'en seg av. Og så, før du får sukk for deg, er harddisken gått i stå, du har alt på diskett, men nye manskiner har ingen diskettstasjon. Og slik vil det trolig fortsette. Du lagret trygt, for så å miste. Ikke fordi du ikke vet hvordan du kan oveføre data til tilpassa utstyr, men fordi du ikke tenker på å gjøre det i farten når du skifter maskin.

Da dataalderen for fullt slo til, ble det spøkt med at når en sendte rundt et dokument på epost for å spare papir, var det bare en ting som var helt sikkert: Det ble kø ved skriveren. Og det kan vi le litt av i vårt datahovmod. Men sannelig, mer enn en gang har jeg angret på at jeg ikke hadde en utskrift liggende.

Jeg har nettopp vært i arkivet etter Skrefsrud. Gamle brev og notater dateres fra ca 1850 og utover. Noen ark er så tynne at jeg nesten ikke våger å ta i dem. Noen brev er i original, andre er avskrift av sendte brev. De skreiv ikke bare for hånd, de skreiv en kopi også!!

På grunn av dette arkivet kan vi nå finne sammenhenger, forklaringer på det som skjedde. Om vi fullt ut får forståelse for det som skjedde, er en annen ting. Vi er blitt så vant til teknologi, at vi tar den for selvsagt. Skal vi ha et møte, går vi på Facebook, eller sender en vandrende epost. Dermed er informasjonsarbeidet gjort.

Skrefsrud skriver at han skulle holde møte i ei bygd. Det hadde ikke vært tid til avertissement, så en av vennen blir sendt rundt i ein karjol. Fra den ropte han ut at det skulle være møte, og da kvelden kom, var møtelokalet fullt.

Ikke bare var det andre tider når det gjalt karjol som nyhetsspreder. De sier også noe om lyd/støynivået i hus og på gater, når folk faktisk fikk med seg hva som ble ropt.