En grusom, men lite kjent hendelse fra Skudeneshavn 1944

En søndag i februar 1944 var som andre februardager. Kaldt var det, sydost vind så pytten stod kvit. Havet var rimelig rolig. En så det kvite på skjær og fluer, men heller ikke noe mer.

En fredelig sildedriver kom tøffende inn fra feltet. Den hadde vært ute om natten og prøvd å få sild. Folk var tidlig på beina, og flere søkte ned til den vesle avklemte kaien mellom pakkhusene der sildedriveren seg inntil. Noen nikket til skipperen ombord. Han var en liten, men tett kar som stod i styrehuset og manøvrerte båten inn til kaien. Han så noe trøtt ut, men likevel ikke mer enn vanlig når en har vært ute på havet hele natten. Sild lå det på dekket, og sild var det i garnlenken. Nede i lugaren kunne en høre folk rørte på seg.

Klokken gikk mot 0900 denne søndagsmorgenen som om kort tid skulle utvikle seg så dramatisk.

Folk som stod på kaien og ante fred og ingen fare, ble brått skremt av taktfast tramping gjennom gatene i Søragadå. Men de så ikke noen grunn til å være redde. De tenkte det var en tropp som var ute på en alminnelig manøver også denne morgenen. De skulle snart få vite annet.

Brått svingte soldatene ned på kaien med geværene i angrepsstilling, bistre og harde i blikket som om de eide halve verden, - minst. Folk ble trengt opp mot husveggene på pakkhuset, mens en flokk soldater entret driveren som lå like fredelig. Soldatene gikk ned leideren og det hørtes harde rop. Snart stod hele mannskapet i en klump blant de grønnkledde. Skipperen forsøkte forgjeves å få sagt noe, men til svar fikk han et slag over ansiktet så han seg i kne. Et par av mannskapet hadde ikke fått støvlene på seg. De var blitt sparket rett ut av køyene, og stod og så fra den ene til den andre med skremte øyne.

Ingen av oss som stod og så på forstod noen ting. Snart bar det i vei med dem i samlet flokk. Det bar oppover mot folkeskolen, et to-etasjes bygg som var nærmere 100 år. Det var stamkvarteret til de flere hundre grønnkledde.

Med geværet på ryggen bar det oppover mot skoleplassen der vi andre ble skilt ut og jaget hjem. Fiskerne derimot, sju i tallet, ble drevet inn i gymnastikksalen der de ble gjort kjent med sine lovbrudd.

Jo, det hadde eg slik, som vi andre fikk vite senere, at i de tidlig morgentimene hadde det kommet et tremotors engelsk fly innover kysten. To tyske jagere gikk til angrep og det ble kamp. Kampen endte med at den ene tyske jageren fikk en fulltreffer og gikk i havet like utenfor Ryvingsundet i Kvitsøy. Det andre stakk av, og det engelske flyet fløy utover og hjemover til England med en motor i ustand.

Dette visste ikke vi. Vi bare så at de sju fiskerne ble drevet inn i gymnastikksalen før neste hendelse tok form med vanlig tysk elskverdighet og grundighet. Fiskernes forbrytelse var at de i følge en tysk rapport fra festningene i Trivarlia, et par kilometer fra sentrum, forsømte å yte hjelp til de tyske flygerne.

Driverne skulle ha ligget bare 100 meter fra det styrtede feltet, så det hadde vært naturlig for sjøfolkene å ile til for å yte de nedskutte «vennene» hjelp. Nå skulle de få svare for dette, og vi som bodde knapt 20 meter fra folkeskolen, fikk nå praktisk undervisning i hvorledes tysk rettferdighet ble utøvet i disse berømte krigsårene. Fiskerne ble snart hundjaget ned i kjelleren i et privathus som tyskerne hadde tatt og som lå like ved skolen.

Skrikene fra det som foregikk hørtes ut gjennom murene enda de iverksette en merkelig bråk-seanse, rundt og rundt på plassen utenfor huset. Offiserene skreik og kommanderte og soldatene løp i ring for å døyve skrikene fra kjelleren innenfor fra dem som fikk smake den tyske rettferdigheten på sine nakne kropper. Skrikene nådde opp til oss som taktfaste rop om hjelp: «Kom oss til hjelp, kom oss til hjelp!»

Selvsagt var ikke tyskerne blide på de av oss som holdt dem under oppsikt. Jeg for min del forsøkte å følge med fra kjøkkenvinduet som lå riktig til. Et par offiserer kom rennende og ristet knyttnevene til oss for at vi skulle dra oss unna, mens de forsøkte elskverdigheten sin på de sju uskyldige fiskerne. Det var noen fæle timer. Vi var mange som klødde i fingrene, men hva kunne vi gjøre uten våpen?

Imens kom ropene igjen, taktfaste, såre hjelp om hjelp fra herrefolket som var kommet som «venner». Jo, visst et par stykker mannet seg opp og gikk til naziordføreren og sa ifra om det som foregikk der oppe. Folk ble rett og slett slått ihjel, sa de.

Jo, ordføreren strøk opp til den tyske kapteinen som bodde like ved, men det førte ikke til noe, som rimelig var. Mishandlingen fortsatte og hele byen var som i unntakstilstand. Ingen hadde lov å gå ut. Alle skulle holde seg innendørs slik at de lettere og bedre videre kunne bruke tampen på de uskyldige fiskerne.

Det ble en underlig søndag. En av dem en ikke vil glemme så snart. Jeg husket vi hadde fått tak i en stor skrubbsei til middag. Kjøtt fikk vi selvsagt ikke. Det var «vennene» våre som måtte ha det.

Men seien ble liggende der den lå, ingen gjorde mine til å stelle den til middag. Ingen hadde matlyst heller.

Langt om lenge ble det stille der oppe. Vi hørte ikke flere rop om hjelp, og vi visste ikke om stakkarene som var kommet i klørne på tyskerne, hadde stått det over uten særlig men.

Jo, endelig, langt utpå ettermiddagen ble det liv igjen på skoleplassen. Fiskerne kom ut, det var foreløpig slutt på mishandlingen inne. Nå skulle de ut i sydosten. Kaldt og surt var det, men ingen av de som var blitt sparket ut av køyene hadde fått anledning til å ta noe på føttene. I samla flokk ble de hundjaget videre med tyske gevær i ryggen. Folk som bodde like ved, så at de ble drevet nedover mot kaien. Det rant blod nedover hendene på noen, særlig var skipperen ille tilredt.

Ved kaien lå sildedriveren med sild i garnlenken som da den ble lagt der om morgenen. Mannskapet måtte ombord med tyskeren som følge. Nå skulle de avgårde til Stavanger der Gestapo skulle overta. Vinden blåste iskald, men ikke en av de mishandlede i mannskapet fikk komme under dekk eller inn i styrehuset før de stevnet ut havnen og videre mot Stavanger.

De ble plassert på dekk foran styrehuset i de tre timene det var vanlig at turen tok. Ingen regnet med at denne sildedriveren gjorde turen på kortere tid.

Imens arbeidet alle gode folk på vår side for å komme fiskerne til hjelp. Losene i Skudenes og på Kvitsøy fikk sendt melding til styresmaktene om at driveren hadde ligget vest av Geitungen mens flykampen pågikk. De lå således ikke 100 meter, men 6000 meter fra styrtstedet, og kunne således ikke komme til hjelp selv om de hadde vært oppmerksomme på hendelsen.

Det var de sannsynligvis ikke, for fiskerne blandet seg ikke mer enn nødvendig i millitære saker. Det hadde imidlertid aldri hendt at en ikke hjalp folk i nød, enten det var venn eller fiende. Det hadde losene vist da de om natten den 11. desember 1942, med livet som innsats i stummende mørke og høy sjø, forserte seg gjennom natten etter nødropene fra tyske sjøfolk som skrek om hjelp. Med store anstrengelser og fare for livet da losskøyta fikk den ene flåten i propellen og maskinen stoppet, fikk de all 29 ombord i skøyta og kom til lands og fikk de under menneskelig behandling på sykestua i Skudenes.

Dette var en stor kontrast til det som hendte med de uskyldige fiskerne, som tyskerne behandlet etter sin lov. Her brukte losene og stedets befolkning den internasjonale loven om å hjelpe folk, enten de var venner eller fiender. Det ble ropt om hjelp på begge sider. På den ene siden kom ropene om hjelp fra tortur mot uskyldige fiskere, fienden tok ingen menneskelige hensyn. Internasjonale lover var et ukjent begrep for herrefolket. De bare denget på til ropene ble svakere. På den andre siden var hjelpen i henhold til de gjeldende internasjonale lover. Med livet som innsats berget de 29 av fiendens sjøfolk. De honorerte redningsfolkene med kr 25,- pr levende eller død tysker og en flaske brennevin. Losene sendte pengene til redningsselskapet. Hva de gjorde med brennevinet, forteller historien ingenting om.

Det ble således ingen ny tortur for fiskerne da de langt på kvelden kom fram til Stavanger. Den korte, men korrekte meldingen fra losene førte fram. Det nyttet ikke å motsi den.

Noen godtgjørelse for mishandlingen fikk ingen av de som var innblandet. Det ble fortalt at legen som så til mannskapet etter at de var kommet hjem, meldte fra at han aldri hadde sett så mishandlet rygg som skipperen kunne vise fram. De hadde bare drevet sitt fredelige yrke med å føre mat til lands.

På grunn av utsagn fra den tyske vakten på festningen i Trivarlia var de, uten lov eller dom, blitt tatt som de verste kriminelle.

Det ble den verste februarsøndagen vi opplevde under krigen og hendelsen gikk fra munn til munn før dagen var over.

Noe senere kom den samme driveren inn til den samme kaien i den vesle fiskebyen og hadde også da en bra slump med sild ombord. Skipperen hoppet på land for å gå til sildekontoret og melde fra om fangsten. Han ble straks omringet av folk. Det var som en mur av venner og kjente som på den måten ville vise medfølelse for det han hadde gjennomgått.

...

Dette ble opprinnelig nedtegnet av Simon Nes, Skudenshavn.

Bjarne Skådel fikk låne en kopi av sin far, Jonas E Skådel og har gjort noen små endringer og å skrevet fortellingen over til bokmål. Hovedinnholdet er slik det opprinnelig var, og viser hvorledes Simon Nes og andre opplevde hendelsen.

Skudeneshavn 17.3.1997, Bjarne Skådel, sign

..

Rolf Høines, fikk en kopi av Bjarne Skådel, og med dette blir den delt med deg som leser. Hensikten med å minne om det grusomme som hendte, er som far stadig sier: 

«For at det ikke skal skje igjen!»

Fiskerne som det fortelles om her, var fra Sund

Marit E Totland, november 2012