Høgt under taket og rot på golvet

Det var ein gong ein stall. Denne stallen er blitt vidgjeten, og finnest i desse tider overalt i verda i ulike fassongar.

Vår stall blei enkel og lite påkosta, slik me trur han var. Men han har ein feil. Det er noko høgt under taket. Der var det nok ikkje i stallen i Betlehem.

Likevel: Det er høgare under taket i stallen enn mange vil ha det til. Mitt adventshåp er at mange får oppleva at det er rom for dei der det er varmt og lunt. I stall og stove. Og stova treng ikkje vera pynta til fest heile desember for at det skal vera rom for gjester der. Rot på golv, bord og kjøkenbenk er ofte ei fin rame om den gode samtalen. Mens kaffien koker, blir siste brettet med småkaker steikt for dagen, før det blir pause i julestria og tid for å vera der for kvarandre.

I kyrkja er det høgt under taket. Fleire vil ha det høgare, nesten taklaust slik at kyrkja skal romma alt. Kyrkja kan ikkje romma alt av meiningar, teoriar og dogmer. Men ho kan romma alle menneska. I år får stallen vår minna meg om det.
 ..
Tankar: Kva er det å vera raus?

En grusom, men lite kjent hendelse fra Skudeneshavn 1944

En søndag i februar 1944 var som andre februardager. Kaldt var det, sydost vind så pytten stod kvit. Havet var rimelig rolig. En så det kvite på skjær og fluer, men heller ikke noe mer.

En fredelig sildedriver kom tøffende inn fra feltet. Den hadde vært ute om natten og prøvd å få sild. Folk var tidlig på beina, og flere søkte ned til den vesle avklemte kaien mellom pakkhusene der sildedriveren seg inntil. Noen nikket til skipperen ombord. Han var en liten, men tett kar som stod i styrehuset og manøvrerte båten inn til kaien. Han så noe trøtt ut, men likevel ikke mer enn vanlig når en har vært ute på havet hele natten. Sild lå det på dekket, og sild var det i garnlenken. Nede i lugaren kunne en høre folk rørte på seg.

Klokken gikk mot 0900 denne søndagsmorgenen som om kort tid skulle utvikle seg så dramatisk.

Folk som stod på kaien og ante fred og ingen fare, ble brått skremt av taktfast tramping gjennom gatene i Søragadå. Men de så ikke noen grunn til å være redde. De tenkte det var en tropp som var ute på en alminnelig manøver også denne morgenen. De skulle snart få vite annet.

Brått svingte soldatene ned på kaien med geværene i angrepsstilling, bistre og harde i blikket som om de eide halve verden, - minst. Folk ble trengt opp mot husveggene på pakkhuset, mens en flokk soldater entret driveren som lå like fredelig. Soldatene gikk ned leideren og det hørtes harde rop. Snart stod hele mannskapet i en klump blant de grønnkledde. Skipperen forsøkte forgjeves å få sagt noe, men til svar fikk han et slag over ansiktet så han seg i kne. Et par av mannskapet hadde ikke fått støvlene på seg. De var blitt sparket rett ut av køyene, og stod og så fra den ene til den andre med skremte øyne.

Ingen av oss som stod og så på forstod noen ting. Snart bar det i vei med dem i samlet flokk. Det bar oppover mot folkeskolen, et to-etasjes bygg som var nærmere 100 år. Det var stamkvarteret til de flere hundre grønnkledde.

Med geværet på ryggen bar det oppover mot skoleplassen der vi andre ble skilt ut og jaget hjem. Fiskerne derimot, sju i tallet, ble drevet inn i gymnastikksalen der de ble gjort kjent med sine lovbrudd.

Jo, det hadde eg slik, som vi andre fikk vite senere, at i de tidlig morgentimene hadde det kommet et tremotors engelsk fly innover kysten. To tyske jagere gikk til angrep og det ble kamp. Kampen endte med at den ene tyske jageren fikk en fulltreffer og gikk i havet like utenfor Ryvingsundet i Kvitsøy. Det andre stakk av, og det engelske flyet fløy utover og hjemover til England med en motor i ustand.

Dette visste ikke vi. Vi bare så at de sju fiskerne ble drevet inn i gymnastikksalen før neste hendelse tok form med vanlig tysk elskverdighet og grundighet. Fiskernes forbrytelse var at de i følge en tysk rapport fra festningene i Trivarlia, et par kilometer fra sentrum, forsømte å yte hjelp til de tyske flygerne.

Driverne skulle ha ligget bare 100 meter fra det styrtede feltet, så det hadde vært naturlig for sjøfolkene å ile til for å yte de nedskutte «vennene» hjelp. Nå skulle de få svare for dette, og vi som bodde knapt 20 meter fra folkeskolen, fikk nå praktisk undervisning i hvorledes tysk rettferdighet ble utøvet i disse berømte krigsårene. Fiskerne ble snart hundjaget ned i kjelleren i et privathus som tyskerne hadde tatt og som lå like ved skolen.

Skrikene fra det som foregikk hørtes ut gjennom murene enda de iverksette en merkelig bråk-seanse, rundt og rundt på plassen utenfor huset. Offiserene skreik og kommanderte og soldatene løp i ring for å døyve skrikene fra kjelleren innenfor fra dem som fikk smake den tyske rettferdigheten på sine nakne kropper. Skrikene nådde opp til oss som taktfaste rop om hjelp: «Kom oss til hjelp, kom oss til hjelp!»

Selvsagt var ikke tyskerne blide på de av oss som holdt dem under oppsikt. Jeg for min del forsøkte å følge med fra kjøkkenvinduet som lå riktig til. Et par offiserer kom rennende og ristet knyttnevene til oss for at vi skulle dra oss unna, mens de forsøkte elskverdigheten sin på de sju uskyldige fiskerne. Det var noen fæle timer. Vi var mange som klødde i fingrene, men hva kunne vi gjøre uten våpen?

Imens kom ropene igjen, taktfaste, såre hjelp om hjelp fra herrefolket som var kommet som «venner». Jo, visst et par stykker mannet seg opp og gikk til naziordføreren og sa ifra om det som foregikk der oppe. Folk ble rett og slett slått ihjel, sa de.

Jo, ordføreren strøk opp til den tyske kapteinen som bodde like ved, men det førte ikke til noe, som rimelig var. Mishandlingen fortsatte og hele byen var som i unntakstilstand. Ingen hadde lov å gå ut. Alle skulle holde seg innendørs slik at de lettere og bedre videre kunne bruke tampen på de uskyldige fiskerne.

Det ble en underlig søndag. En av dem en ikke vil glemme så snart. Jeg husket vi hadde fått tak i en stor skrubbsei til middag. Kjøtt fikk vi selvsagt ikke. Det var «vennene» våre som måtte ha det.

Men seien ble liggende der den lå, ingen gjorde mine til å stelle den til middag. Ingen hadde matlyst heller.

Langt om lenge ble det stille der oppe. Vi hørte ikke flere rop om hjelp, og vi visste ikke om stakkarene som var kommet i klørne på tyskerne, hadde stått det over uten særlig men.

Jo, endelig, langt utpå ettermiddagen ble det liv igjen på skoleplassen. Fiskerne kom ut, det var foreløpig slutt på mishandlingen inne. Nå skulle de ut i sydosten. Kaldt og surt var det, men ingen av de som var blitt sparket ut av køyene hadde fått anledning til å ta noe på føttene. I samla flokk ble de hundjaget videre med tyske gevær i ryggen. Folk som bodde like ved, så at de ble drevet nedover mot kaien. Det rant blod nedover hendene på noen, særlig var skipperen ille tilredt.

Ved kaien lå sildedriveren med sild i garnlenken som da den ble lagt der om morgenen. Mannskapet måtte ombord med tyskeren som følge. Nå skulle de avgårde til Stavanger der Gestapo skulle overta. Vinden blåste iskald, men ikke en av de mishandlede i mannskapet fikk komme under dekk eller inn i styrehuset før de stevnet ut havnen og videre mot Stavanger.

De ble plassert på dekk foran styrehuset i de tre timene det var vanlig at turen tok. Ingen regnet med at denne sildedriveren gjorde turen på kortere tid.

Imens arbeidet alle gode folk på vår side for å komme fiskerne til hjelp. Losene i Skudenes og på Kvitsøy fikk sendt melding til styresmaktene om at driveren hadde ligget vest av Geitungen mens flykampen pågikk. De lå således ikke 100 meter, men 6000 meter fra styrtstedet, og kunne således ikke komme til hjelp selv om de hadde vært oppmerksomme på hendelsen.

Det var de sannsynligvis ikke, for fiskerne blandet seg ikke mer enn nødvendig i millitære saker. Det hadde imidlertid aldri hendt at en ikke hjalp folk i nød, enten det var venn eller fiende. Det hadde losene vist da de om natten den 11. desember 1942, med livet som innsats i stummende mørke og høy sjø, forserte seg gjennom natten etter nødropene fra tyske sjøfolk som skrek om hjelp. Med store anstrengelser og fare for livet da losskøyta fikk den ene flåten i propellen og maskinen stoppet, fikk de all 29 ombord i skøyta og kom til lands og fikk de under menneskelig behandling på sykestua i Skudenes.

Dette var en stor kontrast til det som hendte med de uskyldige fiskerne, som tyskerne behandlet etter sin lov. Her brukte losene og stedets befolkning den internasjonale loven om å hjelpe folk, enten de var venner eller fiender. Det ble ropt om hjelp på begge sider. På den ene siden kom ropene om hjelp fra tortur mot uskyldige fiskere, fienden tok ingen menneskelige hensyn. Internasjonale lover var et ukjent begrep for herrefolket. De bare denget på til ropene ble svakere. På den andre siden var hjelpen i henhold til de gjeldende internasjonale lover. Med livet som innsats berget de 29 av fiendens sjøfolk. De honorerte redningsfolkene med kr 25,- pr levende eller død tysker og en flaske brennevin. Losene sendte pengene til redningsselskapet. Hva de gjorde med brennevinet, forteller historien ingenting om.

Det ble således ingen ny tortur for fiskerne da de langt på kvelden kom fram til Stavanger. Den korte, men korrekte meldingen fra losene førte fram. Det nyttet ikke å motsi den.

Noen godtgjørelse for mishandlingen fikk ingen av de som var innblandet. Det ble fortalt at legen som så til mannskapet etter at de var kommet hjem, meldte fra at han aldri hadde sett så mishandlet rygg som skipperen kunne vise fram. De hadde bare drevet sitt fredelige yrke med å føre mat til lands.

På grunn av utsagn fra den tyske vakten på festningen i Trivarlia var de, uten lov eller dom, blitt tatt som de verste kriminelle.

Det ble den verste februarsøndagen vi opplevde under krigen og hendelsen gikk fra munn til munn før dagen var over.

Noe senere kom den samme driveren inn til den samme kaien i den vesle fiskebyen og hadde også da en bra slump med sild ombord. Skipperen hoppet på land for å gå til sildekontoret og melde fra om fangsten. Han ble straks omringet av folk. Det var som en mur av venner og kjente som på den måten ville vise medfølelse for det han hadde gjennomgått.

...

Dette ble opprinnelig nedtegnet av Simon Nes, Skudenshavn.

Bjarne Skådel fikk låne en kopi av sin far, Jonas E Skådel og har gjort noen små endringer og å skrevet fortellingen over til bokmål. Hovedinnholdet er slik det opprinnelig var, og viser hvorledes Simon Nes og andre opplevde hendelsen.

Skudeneshavn 17.3.1997, Bjarne Skådel, sign

..

Rolf Høines, fikk en kopi av Bjarne Skådel, og med dette blir den delt med deg som leser. Hensikten med å minne om det grusomme som hendte, er som far stadig sier: 

«For at det ikke skal skje igjen!»

Fiskerne som det fortelles om her, var fra Sund

Marit E Totland, november 2012

Kva fortel skrifta om han som skreiv dette?

Handskrift er spor etter levd liv. Kva fortel den skrifta om mannen som skreiv dette brevet?

Eg arbeider med ein biografi om den mannen, og er etter kvart blitt litt kjend med han. Men skrifta hans får meg stadig til å undrast: Kva kan skrifta fortelja meg?

Eg kan røpa at mannen var fødd i 1849, og dette brevet er skrive i 1918. Då var han nærare 70 år.

Å tyda handskrift er visst nok ein eigen kunst. Det er likevel interessant å høyra kva assosiasjonar og tankar "folk flest" gjer seg med eit slikt brev framføre seg. Vil du vera med å byggja eit bilete, så legg att di vurdering i kommentarfeltet.

Eg veit ganske mykje om denne mannen. Dersom noko av det du skriv stemmer med det eg allereie veit, er det vel grunn til å tru at suplerande opplysningar også gir eit hint om korleis han var.

Tar du utfordringa?

Kjenner du nokon som har vurdert handskrift på denne måten før, så send det gjerne vidare!

No kjem boka om han som skreiv slik:  Garborg og Skou - forskjell på folk?

Hulder og nøkk, nissar og troll?

Det brenn i vest!

Ja, kva anna skal ein tru?

Når naturen byr på stemningsgfullt lys, skremmande lydar og uventa hendingar,
har me alltid funne ei forklaring.

No for tida trur me at me veit alt.

Før fann dei også forklaringar.
og dei fleste låg "over vår forstand".
Nøkken, huldra, og troll fekk skulda når nokon blei skremde.

I min barndom var det "den sorte dame"
som luska i skumringa.

Etter kvart har fornuften tatt heilt over, og når me fortel om det ein trudde på,
skaper me avstand til det og seier:
- Det var ein gong...

Prost Jørgensen blei utfordra på miden av 1800-talet.
Kyrkjefolket ville vita om prosten trudde på huldrer.

Han svara klokeleg: "Har de været, saa er de her ennu!"

Heim og identitet er ikkje ei motesak

Punchbolle frå 1920-talet frå mannen sin famile

Skjenk frå 1920-talet fra kona si sin familie

Klart det har ein plass i stova

Ingen minimalistisk kvit-mote kan endra det

Veggen er gul frå år 2000

Han er som ny

Ingen minimalistisk kvit-mote kan endra det

...

PS: Han som eigde punchbollen, kan du sjå bilete av og lesa meir om her:
Hald ikkje reven din for narr

Nasjonalbiblioteket - eit skattkammer

Ikkje alle lengtar til Nasjonalbiblioteket. Men eg gjer det.
Der er mange skattar vel tatt vare på. 

Og eg får lov å sjå dei, ta i dei, lesa i dei.

I Nasjonalbiblioteket går fortid og notid hand i hand. 

Du søkjer på data etter nyheter frå 1800-talet. 

Du bruker dagens teknologi i eit ærverdig bygg, eit bygg som er tatt vare på, samstundes som det er tenleg som biblioteket. 

Det er ei oppleving å vera der.

Bli med inn ein liten tur:

Datamaskinar og skanna aviser gøymer skattar. Men noko av det gamle er framleis i bruk, ikkje berre til pynt.

Nytt og gamalt, hand i hand.

Gamle bøker, førsteutgåver, i original. Vakkert!

Her er takhøgda stor. Alle velkomne!

Jomfruelege 1880-talsaviser? Ja, når eg er førstemann som opnar boksen etter kopiering, så kan det vel kallast jomfrueleg?

Gotisk er det geitt å kunna når ein les aviser frå 1800-talet.

Veiledninga, det vil seia dei som kan gje deg råd og vink om korleis du bruker biblioteket og kva du finn der, kan du følgja på Twitter: @NBveiledning

Vikingskipet Draken på besøk i Skudeneshavn

100 mann må til for å ro Draken, 25 årepar med to mann på kvar åre!
I dag, 22.9 var det stolte skipet på besøk i Skudeneshavn. Og stolte kan dei vera dei som bygde det største vikingskipet i verda: 36 meter.

Flott å sjå det staselege skipet. Slik har eg tenkt om vikingskip:

Så lenge eg kan hugsa har Karmsundbrua vore der.
Så lenge eg kan hugsa har eg høyrt om vikingane som sigla gjennom Karmsundet.
Derfor: Vikingane sigla under Karmsundbrua.
Logikken er enkel.
Og brua ligg i terrenget som om den alltid har vore der,
sjølv om den bryt med det flate landet og den like flate øya.
Men i mine augo er sundet og brua to sider av same sak.

Berre eit minne frå barndomen?
Må det dokumenterast?

Javel.
Med desse måleria
er det dokumentert
at vikingane sigla under Karmsundbrua.

Eit minne til har eg:
Vikingane møtte for stri straum
og nokre gjekk ned i Karmsundet
med skattkister fulle av sølv og gull.
Eg skulle bli stor,
læra meg å dykka,
og henta opp skattane.

Eg lærte aldri å dykka.
Derfor er den sida av saka ikkje dokumentert.
Berre derfor..

Så er det en kar her som meinar det bør vera bilar på brua.
Men det var ikkje bilar i vikingtida.
Det får vera grenser for historieforfalsking.

Måleria er for sal. Du finn pris og andre opplysningar  her: Galleri Nauthydlaren

Gode tips dersom du har tenkt å bada

Frå «Husmoderens Blad», 

1896, 

av Fru Erna Juel Hansen.

Juel Hansen er uroa for dei unge jentene. Mødrene sender dei på landet for at dei skal få farge i kinna,  men dei kjem tilbake like bleike. Men ho har funne ut kva som er problemet:

«Forsøg, høystærede Frue, at regulere den Tid Deres Datter er i Vandet; sandsynligvis ligger Hunden der netop begravet.»

«Å gid , nei, jeg fryser ikke,» sier jentene når mødrene vil ha dei opp etter nokre minutt, og det som kunne vore eit sunnhetsbad, blir øydeleggjande for dei, skriv Juel Hansen. Ho har ein del konkrete råd til dei unge jentene:

1.       Hurtig avkledning

2.       Kryp ikkje i vatnet, spring eller kast deg uti.

3.       Skrik eller kvin ikkje

4.       Bli ikkje lenger enn 3-5 minutt i vatnet

5.       Svøm og rør på deg mens badet varer.

6.       Frotter huda godt

7.        Syt for at du ikkje blir kald etter badet

Utover dette tilrår Juel Hansen symjing på det sterkaste fordi det styrkjer dei områda der jentene ofte er svake: Det styrkjer nervene, gir mot og «resoluthet».

Meir av den då så kotroversielle teksten, kan du lesa her; digitale aviser,nasjonalbiblioteket

Følg den røde tråden!

Kven har ikkje brukt uttrykket "rød tråd" og trudd at ein visste kva det var? Ein fellesnemnar, noko som går igjen?

Først no har eg lært kva denne kjende tråden eigentleg er. Ein kveld hadde me besøk av ein godt vaksen mann som skulle læra oss her i huset å spleisa tau. Då han såg at me hadde kvitt tau med ein orange tråd i, sa han at den engelske marinen alltid hadde ein rød tråd i alt tauverk. Dermed visste dei kva tau som tilhøyrte marinen. Seinare har uttrykket vandra frå den engelske marinen og rett inn i kvardagsspråket vårt.

Sidan eg fekk denne nye kunnskapen, måtte eg dele han med flere, og la det ut som ei twittermelding.
Straks meldte  Christian Sømme at dette ikkje måtte forvekslast med rød tape.
Det endte med fylgjande replikkveksling som syner at kunnskapsdeling både skjer via sosiale medier og sosiale samankomster som ein kaffekopp i spleiselag.

Marit E Totland ‏@Marittotland

I dag har eg lært at den kjende raude tråden kjem frå den britiske marinen som hadde ein raud tråd i det elles kvite trådverket - kjennteikn 

  Christian Sømme ‏@norchris  Raud teip er noko anna

 Marit E Totland ‏@Marittotland

 Uenig i forklaringa? Har lært å spleisa i dag og lærte om den raude tråden

  Christian Sømme ‏@norchris

nei, men det er et idiom/begrep som er "red tape" som betyr byråkrati

  Sigrid R. Gårdsvoll ‏@sigridrg

Jepp, lang trad. i England at dokumentbunker ble bundet med røde bånd. Mulig Henry VIII-story er apokryfisk, altså.

29 Jul Christian Sømme ‏@norchris

 Red tape? Artig! Trodde det kom av noe som var vanlig i byråkratidokumenter tidlgere

29 Jul Sigrid R. Gårdsvoll ‏@sigridrg

 Stammer visstnok fra Henry VIII sønad til paven om å annullere ekteskap, vedlagt seglene til 65 prester/embetsmenn

Marit E Totland ‏@Marittotland Interessant. Korleis kan me bruka omgrepet i dag? Har de eit døme?  

Sigrid R. Gårdsvoll ‏@sigridrg"I'm applying for maternity benefits, so I'm wading through red tape for the moment" = mange skjema og formaliakrav @norchris

 Vanlig valgløfte for am. presidentkandidater, "cut through the red tape" = fjerne byråkrati, gjøre livet enklere 

"Cut through the red tape" kan også bety å omgå bestemmelser og byråkrati... @norchris

 Marit E Totland ‏@Marittotland

Takk for ny lærdom! Er fare for at eg kan få bruk for uttrykket raud tape..

Frå spleiselaget

Hald ikkje reven din for narr!

Sidan Totlandnamnet for mange vekker minne om reveal på vestlandet, må me innrømma det først som sist: Ja, det er "Reva-Totland" - namnet me har heile gjengen her i huset. Ole M. Totland var svigerbestefaren min, og han var mellom dei første som importerte rev frå Canada.

No er det slik at ikkje alle etterkomarane er like stolte over at oldefaren fekk fortenestemedalje for å ha vore med å redusera rovdyrflokkane i landet. Men alt til si tid. Og kvar tid har sin tenkemåte. Det viser fylgjande rettleiing som blei gitt til revepassarane på 1920-talet:  

 ”Revehagen din må jamt vera nummer 1 for deg. Den må ikkje vera noko du fyrst tek til å tenkja på når du er ferdug med det andre arbeidet ditt. Revane fyrst og fremst, det trur eg er ein god leveregel for ein revepassar.

Når du kjem inn i revehagen din, anten det no er morgon, middag eller kveld, so gakk ikkje der halvsovande, drøymande eller i tankar på alle andre ting enn dyri dine. Ver vaken!

Og gjev deg god tid! Småprat med dyri dine! Dei likar det, og ser på deg med dei kloke, gaumsame augo sine, som vilde dei lura ut kva det no er du hev på hjarta i dag.

Far stilt, opna og lat att både port og dører utan bråk! Hav litt knask, rosinor, fiker eller liknande i lumma di av og til og freist å få dei til å eta det av handi di! Med dei fleste vil det lukkast fyrr eller seinare. Skræm aldri dyri dine og hald dei aldri for narr! Dyr hugsar godt. Hunden t.d. gløymer seint eller aldri eit fantestykke eller eit prette du hev gjort han. Eg tenkjer det er like eins med reven.

Det det gjeld um for deg er å skapa tiltru, få dyri til å lita på deg som ein ein trugen ven som aldri vil dei anna enn vel. Det er utruleg kor langt ein kann nå i denne leidi, um ein tek det på rette måten og hev det rette tolmodet, det hev eg personleg røynsle for.

Eg sa du måtte vera vaken, Ja det er nett det du må. Det er mange ting å merka seg i ein revehage. Sjå vel på kvart dyr og studer det, men gjev deg ikkje til å stå og nidstira på det. Det likar ikkje reven. Han trur då helst det er noko gale eller fårleg på ferde og finn det tryggast å smetta i skjol.”

Sogn og fjordane fylkesleksikon skriv om svigerbestefar. Her med ein rev, ikkje bak øret, men bak ryggen/leksikon

Jæren - en havbunn som er kommet til å ligge for høyt?

Slik skildret Ivar Aasen Jæren etter et besøk i 1844:

Jæderen( el. Jær`n etter Almuens udtale) er et mærkverdig landskap og har en fra alle vestenfjeldske Kystegne forskjellig beskaffenhed, da det er uten fjorde, uden fjelde og uden skov. 

Da jeg tilforn havde hørt dette, havde jeg forestillet mig denne egn, som en tæt bebygget slette med store engmarker; men dette er dog ikke tilfellet; jæderen er tvert imot et av de minst behagelige Landskaper. Det består dels av store myrer, dels av tørre stenige bakker eller forhøininger, som her kaldes heier, og er overalt overgrodd med lyng, hvorved det får et meget mørkt og ensformig utseende. Foruten denne lyng, som allstedes er meget lav og dvergagtig, gives det en overordentlig mengde sten, så at alle bakker er bedekkede dermed. Jæederen ser således ut som en havbund, der er kommen til at ligge for høyt oppe. 

Da her ikke gives noget ly av skog eller fjeller, og da havet omgiver denne landstrimmel ligesom i en stor bue, er her nesten aldrig stille, men sedvanlig en skarp og kold blæst. Gårdene ligger meget adspredte på sidene av de føreomtalte forhøyninger, idet man på den ene side har en såkallet hei til utmark eller gressgang og på den andre en torvmyr, der viser sig i lang avstand ved de store stakke av torv, som her er det eneste brændemateriale.

(Fra Strandhogg i Rogaland)

Maigjesten: Veiledning for tjenestepiker og unge husmødre

Fra  O. E. Auran har jeg fått tilsendt kommentarer og  utdrag fra "VEILEDNINGSBOK for TJENESTEPIKER og unge husmødre", av Henrikka Høeg Schmidt, utgitt av Grøndahl & Søns Forlag 1912, Kristiania. (Med bidrag fra "Selskapet for Norges vel"). Det er en glede å ha han som maigjest på bloggen "Det var ein gong".

Jenny Bjørnson gar følgende kommentar til boken fra en entusiastisk Jenny Bjørnson:

"Frøken Høeg Schmidt !

De har har gjort et heldige Greb. Det har rigtig været en Fornøielse at læse Deres lille Bog, som paa en saa grei og klar Maade forklarer de unge, hvordan de skal begynde sit Arbeide i Huset. Vi faar Rede paa alt Arbeide i alle Ugens Dage, fra Rengjøring og Vask til Opvartning o. l. saa enkelt og anskueligt at det er en Lyst.

Mon tro om det ikke skulde være muligt at faa denne Bog ind i Folkeskolerne, da især på Landsbygden, hvorfra vi mest faar vore Piger?

Tænk hvilken Lettelse det vilde være baade for de unge Piger og Husmødrene, om de paa Forhaand var lidt kjendt med disse Gjøremaal, som den lille Bog behandler.

Christiania den 2. 10. 1911.

Jenny Bjørnson"

Bjørnstjerne Bjørnson  har også fått plass for å aktualisere bokens innhold:

                       «Mit Følge»

Trods alt det fine i fremmed luft
helt ren alene er hjemmets duft.

                       «Mors Hænder»
«Jeg skal si dig mit barn, at uten disse arbeidende og disse ordnende hænder, var du ikke det du nu er. Har du levd i et selskap der det er en skam at ha slike hænder saa er det et slet selskap.»


Indholdsfortegnelse forteller hva unge jenter skulle lære:


Indledning
Husmoren
Tjenestepikens person
Rengjøringsartikler
Det daglige arbeide
Det ukentlige arbeide
Pudsing av metal etc.
Om børsting og rensing av klær
Storrengjøring
Storvask
Om istandsættelse av tøi
Litt ekstra
I sykeværelset"

O. E. Auran som har sendt inn dette, kan du følge på Twitter: @oddegilauran

Elvestraum til liten flamme og nyttig kraft

Rusleturen eg hadde rundt i bygda for eit par dagar sidan, fekk meg til å dvela ved tanken på at nokre menneske er blitt gøymde vekk opp gjennom tidene. Og det har skjedd her kor eg bur, på Valen. Men den korte turen under dei 100 år gamle trea i hellinga ned mot fjorden, fortel også andre historier. Mellom anna historia om fyrstikkfabrikken.

Allereie i 1869 var det aktivitet langs elva her. Kraft frå den strie straumen gav grunnlag for ein aldri så liten fyrstikkfabrikk. Skiltet som er hengt opp i skogen, fortel om fabrikken. Ein stor arbeidsplass for kvinner og barn på den tida i ei lita bygd, kan det seiast å vera. Om det var særleg med HMS-krav til handsaminga av fosfor i fyrstikkproduksjonen, kan me berre tenkja det me vil om.

Fabrikken var berre i drift fram til 1877, men folk visste å ta i bruk krafta frå elva også etter den tida. Allereie i 1910 stod det første kraftverket her klart. Kraftverket skulle gi straum til det store nye sjukehuset som skulle koma: Valen sjukehus, - som framleis er i bruk. Sjukehuset her blei dermed det første sjukehuset i landet med elektrisk oppvarming, og berre slottet og ei kyrkje i Oslo var tidlegare ute av offentlege institusjonar.


 Elva produserer kraft i dag også, men eit nyare anlegg, eit steinkast lenger oppe i elva, tar seg av produksjonen.

Meir omValebygda: Eg bur trygt ti minutt frå eit psykiatrisk sjukehus

Kven gløymde å fortelja kor kong Magnus Lagabøte blei gravlagd?

Kong Magnus Lagabøte er funnen i veggen i Bergen domkyrkje etter 732 år.

732 år er lang tid, og sjølvsagt kan mykje gløymast på så lang tid. Spørsmålet er berre: Kva tid glapp det? Kven var det som gløymde å fortelja vidare til neste generasjon kor grava var?

Eg har fleire gonger vore på Gran på Hadeland og besøkt systerkyrkjene. Det er mange hypoteser om kvifor det er to slik like kyrkjer langt ute på landsbygda, men ingen veit heilt sikkert.
Dei som bygde kyrkje nummer to visste heilt sikkert kva dei gjorde. Kvifor blei dette gløymd? Kven gløymde å fortelja det vidare?

Svartedauden la bygder aude. Skrivekyndige folk forsvann. Mykje historie gjekk bokstavleg talt i grava med dei. Eller er det slik at det har vore så tøffe tider, at folk har hatt meir enn nok med å klara kvardagane, om dei ikkje i tillegg skulle fortelja historia?

Me får aldri svaret. Men me får ei påminning om at det er viktig å bringa vidare historia til neste generasjon. Og det må gjerast av kvar einaste generasjon, elles blir historia vekke.

Derfor bør me oppgradera historiefortellinga. Fortell lokalhistoria vidare.
Sett i gong: Det var ein gong..

Tresko, opphavet til ordet "sabotasje"

Tresko er gått av moten, i alle høve dei som er laga berre av tre. Dei treskoa vi finn på føtene til sjukepleiarar og kokkar i dag, har fint, mjukt overler. Men her er det snakk om skikkelege tresko.

Treskoa har vandra frå sin eigentlege samanheng, og har gitt oss nye uttrykk. Me finn det til dømes i treskoposten; meldingar som går frå hus til hus utan at postmannen hjelper til. Dei har eigne bein å gå på, for ikkje å seia eigne tresko å gå med.

Eit anna treskouttrykk som blir vel så mykje nytta, er ordet sabotasje. ”Saboter” er nemleg det franske ordet for å gå i tresko. Sidan dette er ei noko ukjend tyding av ordet, tar me Aschehoug og Gyldendals Store Norske leksikon til sanningsvitne: ”Kampmetode under arbeidskonflikt, består i å beskadigelse av maskiner andre produksjonsmidler og produkter.”

Den franske landsorganisasjonen CGT tok allereie i 1897 i bruk sabotasje som reiskap i sine kampar. Og på den tida var det heilt naturleg å gå laus på maskinane med tresko, ja, om ein då skulle gå laus på dei.

Skomakar, bli ved din lest.

I dag er det fleire enn skomakarane som får høyra at dei skal bli ved sin lest. For meg er "lest" eit ord som fører meg til bardomen, til verkstaden til farfar. Han sat i kjellaren og lappa sko. Og ikkje berre det; han sydde faktisk sine eigne sko. I og med at han hadde hofteproblem, måtte han ha spesialsydde sko.

Eg kunne sitja i lange tider å sjå han arbeida. Luktene hugsar eg enno; bek og ler, godt blanda med snus.  Eg blei like imponert kvar gong han putta trespikrane i munnen for å ha hendene fri under arbeidet.

På biletet har eg prøvd å gjenskapa verkstaden til farfar med det verktøyet han nytta. 

Skomakerveien
På Høines har skomakaren sett varige spor. Adressa til den gamle skomakarverkstaden er no "Skomakerveien". Det var fleire skomakarar på vegen oppover mot Hålandshøgda i tidlegare tider, men farfar er nok den einaste som folk i dag hugsar.