Ære være biblioteket!

Så er boka ferdig og har fått tittelen "Garborg og Skou - forskjell på folk?".
Uten omfattende hjelp fra ulike bibliotek hadde tittelen trolig vært avgrenset til "Skou". Det kunne vært interessant nok, men underveis ble det klart at livstrådene til Garborg og Skou tvinnet seg så tett sammen at det måtte bli en bok der begge fikk plass.

"Det som var en gang" har funnet plass mellom to permer og kan forhåpentligvis hjelpe oss å gjøre gode valg når vi former det som i framtiden skal omtales som "gode gamle dager".

Jeg visste at biblioteket var en fin plass å lete etter informasjon, men at det var et skattkammer, oppdaget jeg først nå.

Litlahyttå, stabburet og lykkeboden - minne om ein barndom

Leikehytta skulle me få. Eit stabbur skulle far flytta heim i hagen. Det var 200 år, men fann seg likevel i flyttinga.

Men leikehytta blei snart eit lite museum. Og det vesle museumet blei for lite, flytta inn i kjellaren, og seinare vidare til Mælandsgården i Søragadå.

Historie.

No er også stabburet i hagen blitt historie. Då far såg at det var så falleferdig at oldeborna kunne få det over seg, fekk han det fjerna.

Alt har si tid.

Litlahyttå har også både historie og "si tid".
Kristian Kristiansen bygde den i Skeismyr, på eit stykke som høyrde til garden til farfar, Jakob Høines. Han hadde vore i New Zealand og sett gullgravarhyttene der, og ville byggja ei slik hytte heime. Kristian skulle få bruka hytta så lenge han levde. Det blei frå 1936 til 1945.


Då blei hytta til Litlahyttå, og det blei målet for sundagsturane i familien vår.

No er hytta betre kjend som gullgravarhytta og mange barnehageborn gler seg til å dra dit.
Heile historia til hytta, kan du lesa her: New Zealand-hytta - en - fortelling - i - tre akter

Bileta er 40X60 cm, olje på akrylbakgrunn på lerret i sveveramme i gull. Bilde av Stabburet er for sal: kr 2000


Og som barndomsminne høyrer sjølvsagt krabbeboden med, enda eit av far sine prosjekt:















Bildet er seld

New Zealand -hytta - en fortelling i tre akter.

I skogen like bak golfbanen  i Skudeneshavn ligger det en helt spesiell hytte. På folkemunne kalles den ”Gullgraverhytta” eller ”New Zealand – hytta”. Hytta ble bygd av Kristian Kristiansen og stod ferdig i 1936.  Den er etter alt å dømme den eneste i sitt slag her i landet.

Gullgraverhytta er et populært mål for barnehager, skoler og turgåere. Hytta ligger tett ved løypa som fører opp til Røyningsbu - og er derfor kjent for mange turgåere.
Den spennende historien som ligger til grunn for gullgraverhytta er mindre kjent 

FØRSTE AKT...
Eventyreren og gullgraveren fra Skudeneshavn ..
Byggherren Kristian Kristiansen var en mann som er verd sin egen historie. I 15-årsalderen dro han ut i verden for første gang. Han seilte på alle verdens hav, og da han på en av sine turer kom til New Zealand, ble han så begeistret for dette landet, at han slo seg til ro der i ca 20 år. Han gikk i land nær Christchurch på østkysten, hvor han arbeidet på ulike sauefarmer. Men gullet som angivelig skulle være på vestkysten, lokket den eventyrlystne Kristian, og dermed tok han fatt på en strabasiøs tur tvers over fjellene. Han nådde Greymouth hvor det foregikk gullgraving, og der bygde han ei steinhytte på gullgraverfeltet. Kristian forlot New Zealand I 1908 etter et opphold som nå hadde vart I

I nærheten av Christchurch på østkysten, slo han seg ned og arbeidet på ulike sauefarmer. Men gullet som angivelig skulle være på vestkysten, lokket den eventyrlystne Kristian, og dermed tok han fatt på en strabasiøs tur tvers over fjellene. Han nådde Greymouth hvor det foregikk gullgraving, og der bygde han ei steinhytte på gullgraverfeltet. Kristian forlot  New Zealand I 1908 etter et opphold som hadde varte i 20 år, og kom tilbake til Norge.

På sine gamle dager, hele 28 år senere,  bygde han ei ny hytte lik den han hadde på gullgraverfeltet på New Zealand.

Han fikk bygge den i Skeismyr, I utmarka som tilhørte min far, Jakob J Høines. Avtalen var at han skulle få ha hytta der så lenge han levde.  Med spade og hakke tryllet han som syttenåring fram et prektig jordstykke av det som hadde vært myr, stein og utemark. Her dyrket han poteter, grønnsaker og bær. Ja, noen maiskolber skal han endog ha fått til å trives.  Mange tunge tak tok han, og mange kilometer gikk han hver eneste dag på sine gamle bein. Når han lyktes med å dyrke marka ved hytta, skyldtes dette ikke minst at han lagde sitt eget vanningsanlegg. Det gikk en bekk forbi noen meter bak garden. Han gravde ei grøft fra bekken og ned til stykket sitt og la et vannledningsrøyr  i grøfta. I enden av røyret hadde han en propp. En svær, gammel brannslange med mange hull lå utover stykket og  sørget for å spre vannet i tider med tørke. Ideen med brannslangen må han ha fått da han hadde et malingsoppdrag. Han hadde nemlig jobben med å male  stolpene som brannslangene hang på ved Midbøbrygga. En mann stod nede og heiste han opp mens han stod i en  båtmannsstol og malte ovenfra og ned. En av de utslitte brannslangene herfra gjorde tjeneste som vanningsanlegg  for poteter og grønnsaker. Kristian var alltid i godt humør. Når jeg kom inn til Skeismyr tidlig om morgenen for å melke kyrne som gikk like  ved hytta hans, kunne jeg høre jodlingen og sangen. Der Kristian var, måtte mørkedom og svartsyn fare!  Jeg kan fremdeles se han for meg der han styrte med sitt. Han hadde alltid et lommetørkle på hodet.  Det var knyttet en knute i hvert hjørne for at det skulle sitte på plass, og hvis myggen ble for nærgående,  stappet han stivt gress under lommetørklet for å holde dem på avstand. Når jeg hadde melket, fikk han litt melk av meg. Da bar det opp i skogen for å hente fugleegg slik at  han kunne steke pannekaker. Kristian kjente villmarkslivet, så han visste nok å klare seg med den han hadde.  Mens han bygde hytta, overnattet han i ei stor tretønne. Men tønna var for kort, så han måtte ha seilduk over beina.  Kravstor var han altså ikke.

Han hadde en mengde blader fra New Zealand, og i taket inne i hytta var det plakater av store høvdinger. Jeg satt på en gammel Sandnesbenk mens Kristian fortalte spennende historier fra sine opplevelser i den store verden. Historiene gjorde inntrykk på en unggutt som meg, og det var en helt spesiell stemning i hytta da Kristian fortalte og det sprakte i komfyren der han bakte sine egne brød. For å få det til å spire og gro, trengtes det gjødsel, noe det var nok av i utedoene i Havn. En gang spurte han far om han kunne få låne hesten og moldkjerra for å hente et lass med en blanding av gjødsel og mold. Far svarte at hesten kunne han saktens få låne, men nå var det slik med den hesten, at til mer ulendt terrenget var, til villere ble den. Men Kristian mente at det ikke var noe problem.
For å komme fra skytterbanen til hytta, måtte han over to åpne bekker. Heldigvis for Kristian så var de ganske grunne, - men likevel djupe nok til at Kristian fikk seg en opplevelse han sent ville glemme. Det ville ikke han som fikk være tilskuer til det hele heller. Det stod nemlig en mann på ”Skarhaugen”, og han ble vitne til opptrinnet. Kjøreturen gikk fint den, helt til de kom opp til den første bekken. Da stoppet hesten opp og ville ikke over. Men plutselig tok den fart, og kjerra for ned i bekken og opp på den andre sida. Hele møkkalasset løftet seg før det deiste ned i kjerra igjen så skittspruten stod både over Kristian og hesten. Omsider kom han fram til hytta. Men da han leverte hesten tilbake til far, sa han at maken til hest hadde han aldri sett. Hva Kristian gjorde med de møkkete klærne og hud og hår som var godt parfyrmert av den fine lasta? Det var ikke tid og sted for dusj og badstu, men denne karen var ikke rådløs når det gjaldt dette heller. Gjennom jordstykket han hadde dyrket opp, rant det en bekk. Der hadde han gravd seg en dam som fungerte som badebasseng. Så etter kjøreturen med skittlasset, tok nok Kristian seg et velfortjent bad. I krigsårene var han en av disse store troens fakkelbærere. Han trodde alltid på et fritt Norge. Det fikk han også oppleve. Han døde i 1945 - 85 år gammel.

Andre akt

"Familien vår overtok hytta, og i en periode ble den familiens yndede tilholdssted. Siden den lå såpass nær hjemmet vårt, kunne vi ta med barna dit helt fra de var ganske små. Der kunne de leke i skogen, fange frosk og padder i badedammen til Kristian og plukke bringebær i sommervarmen .Hvis myggen ikke ble for plagsom.... Kaffen ble kokt ble kokt på den gamle komfyren, og folk som gikk forbi, fikk høre historien om Kristian og New Zealand. I familien fikk hytta navnet ”Litlahyttå”.

Til tider fikk vi problem med hærverk. Ubudne gjester brøt seg inn, stjal og ødela. Skogen vokste opp rundt hytta, og den ble nesten skjult av høye grantrær. Skulle dette bli skjebnen til hytta med den stolte historien? Heldigvis ikke.  Fortellingen har nemlig en tredje akt.  Historien lever videre.... Hytta er igjen blitt til glede for store og små. Den nye turveien til Skudenes Fjellag går like forbi, så stadig flere blir oppmerksomme på at dette særegne stedet finnes.  Barnehagen i Skudenes har allerede brukt den i flere år. Og i 1995 utførte ”Gullgraverhyttas venner”, med Paul Kristiansen og svigersønnen Atle Sommerfeldt med flere, dugnad på hytta, med støtte fra Karmøy kommune. En stor del av de store trærne er hugget ned slik at solen slipper til igjen. Gullgraverdammen er  gravd fram og de karakteristiske steingjerdene er fikset.  Det er nå blitt en fin park rundt hytta som er tilgjengelig for allmennheten.  På den måten kan vi bringe denne helt spesielle delen av lokalhistorien videre til våre etterkommere.     Bildene av K Kristiansen tilhører familien hans.

Vigeholmen fyr - hvordan så det ut før?

I serien med fyr, er turen kommet til Vigeholmen. Men jeg mangler en del historiske opplsyninger.
På bildet er fra 1906, er det en stripe i veggen, hvilken farge hadde den?

PS: Siden dette ble skrevet, er mye avklart. Svaret finner du her: Sildefiske med gode fyrlys


Ser fram til å få nyttig informasjon. I mens maler jeg andre fyr. I dag har jeg gjort ferdig Høyvarde:

Tidligere har jeg malt Slåtterøy og Ryvarden. De finnes her:  Som eit fyrlys

Matauk

Var det ikkje nok mat på heimebøen, kunne lauv og lyng vera til god hjelp for å fora buskapen. Det var kvinnene som måtte gå å henta dette.
Sjølv hugsar eg gamle Lena som bar lyng som ho fyrte med då ho laga potetkaker.

Sild og revy i Skudeneshavn

Skomaker Georg Rolfsen kunne mer enn å såle sko. Han var en flink revyartist og ikke minst en dyktig revyforfatter.

Silda var et selvsagt tema under revyen. Bildet viser Rolfsen i aksjon på scenen på ungdomshuset med visa  "Da er det fiske!" Visa kunne gått inn i den aktuelle debatten om kvinnesyn, men den passerer likevel på grunn av "historisk interesse":

Når silda kommer til oss på ny,

da er det fiske, da er det fiske!

Og når vi spiller en lett revy,

da er det fiske, da er det fiske!

Når fiskefolket går i gatene

og silden ligger brun på fatene,

da er det fiske, da er det fiske.

Når byen fylles av støi og damp,

da er det fiske, da er det fiske,

og hele luften av treskodamp,

da er det fiske, da er det fiske!

Når strilen kjennes på mavene

og kvinnehæren kommer travende,

 da er det fiske, da er det fiske!

Når byens damer tar permanent,

da er det fiske, da er det fiske!

og elskovstrang i sitt hjerte kjent,

da er det fiske, da er det fiske.

Og når de tripper der ilende

og Boknabuen kommer smilende,

da er det fiske, da er det fiske!

Når jomfruen bliver rar og ør,

da er det fiske, da er det fiske,

og når hun smiler til hver sjarmør,

da er det fiske, da er det fiske.

Og når hun vrinsker litt eggende

og Kvitsøybuen glor på leggene,

da er det fiske, da er det fiske.

Når kvinnen atter blir lei og sur

er fiske omme, er fiske omme,

og glemmer ganske å gå en tur,

er fiske omme, er fiske omme.

Når jordmoren setter opp skiltene

og ungene de kommer trillende

er fiske omme, er fiske omme.

Her er Rolfsen i barnevogna. Og han vet hvilke yrke det svarer seg å ha: Mora sier:

- Du ska' bli dokter, ikkje noge vas!
Mens ungen svarer:
- Nei! Eg vil bli notabas!

Fra sildefisket i tidligere tider.

Fotoene er hentet fra boka "Svunne tider og forsvunne hus", Rolf Høines forteller. Nauthydlaren forlag 2000. M E Totland
Opplysninger/pris og størrelse om maleriet fra tidligere tider og andre "hjemmelaga" bilder finnest her på Galleri Nauthydlaren si heimeside