New Zealand -hytta - en fortelling i tre akter.

I skogen like bak golfbanen  i Skudeneshavn ligger det en helt spesiell hytte. På folkemunne kalles den ”Gullgraverhytta” eller ”New Zealand – hytta”. Hytta ble bygd av Kristian Kristiansen og stod ferdig i 1936.  Den er etter alt å dømme den eneste i sitt slag her i landet.

Gullgraverhytta er et populært mål for barnehager, skoler og turgåere. Hytta ligger tett ved løypa som fører opp til Røyningsbu - og er derfor kjent for mange turgåere.
Den spennende historien som ligger til grunn for gullgraverhytta er mindre kjent 

FØRSTE AKT...
Eventyreren og gullgraveren fra Skudeneshavn ..
Byggherren Kristian Kristiansen var en mann som er verd sin egen historie. I 15-årsalderen dro han ut i verden for første gang. Han seilte på alle verdens hav, og da han på en av sine turer kom til New Zealand, ble han så begeistret for dette landet, at han slo seg til ro der i ca 20 år. Han gikk i land nær Christchurch på østkysten, hvor han arbeidet på ulike sauefarmer. Men gullet som angivelig skulle være på vestkysten, lokket den eventyrlystne Kristian, og dermed tok han fatt på en strabasiøs tur tvers over fjellene. Han nådde Greymouth hvor det foregikk gullgraving, og der bygde han ei steinhytte på gullgraverfeltet. Kristian forlot New Zealand I 1908 etter et opphold som nå hadde vart I

I nærheten av Christchurch på østkysten, slo han seg ned og arbeidet på ulike sauefarmer. Men gullet som angivelig skulle være på vestkysten, lokket den eventyrlystne Kristian, og dermed tok han fatt på en strabasiøs tur tvers over fjellene. Han nådde Greymouth hvor det foregikk gullgraving, og der bygde han ei steinhytte på gullgraverfeltet. Kristian forlot  New Zealand I 1908 etter et opphold som hadde varte i 20 år, og kom tilbake til Norge.

På sine gamle dager, hele 28 år senere,  bygde han ei ny hytte lik den han hadde på gullgraverfeltet på New Zealand.

Han fikk bygge den i Skeismyr, I utmarka som tilhørte min far, Jakob J Høines. Avtalen var at han skulle få ha hytta der så lenge han levde.  Med spade og hakke tryllet han som syttenåring fram et prektig jordstykke av det som hadde vært myr, stein og utemark. Her dyrket han poteter, grønnsaker og bær. Ja, noen maiskolber skal han endog ha fått til å trives.  Mange tunge tak tok han, og mange kilometer gikk han hver eneste dag på sine gamle bein. Når han lyktes med å dyrke marka ved hytta, skyldtes dette ikke minst at han lagde sitt eget vanningsanlegg. Det gikk en bekk forbi noen meter bak garden. Han gravde ei grøft fra bekken og ned til stykket sitt og la et vannledningsrøyr  i grøfta. I enden av røyret hadde han en propp. En svær, gammel brannslange med mange hull lå utover stykket og  sørget for å spre vannet i tider med tørke. Ideen med brannslangen må han ha fått da han hadde et malingsoppdrag. Han hadde nemlig jobben med å male  stolpene som brannslangene hang på ved Midbøbrygga. En mann stod nede og heiste han opp mens han stod i en  båtmannsstol og malte ovenfra og ned. En av de utslitte brannslangene herfra gjorde tjeneste som vanningsanlegg  for poteter og grønnsaker. Kristian var alltid i godt humør. Når jeg kom inn til Skeismyr tidlig om morgenen for å melke kyrne som gikk like  ved hytta hans, kunne jeg høre jodlingen og sangen. Der Kristian var, måtte mørkedom og svartsyn fare!  Jeg kan fremdeles se han for meg der han styrte med sitt. Han hadde alltid et lommetørkle på hodet.  Det var knyttet en knute i hvert hjørne for at det skulle sitte på plass, og hvis myggen ble for nærgående,  stappet han stivt gress under lommetørklet for å holde dem på avstand. Når jeg hadde melket, fikk han litt melk av meg. Da bar det opp i skogen for å hente fugleegg slik at  han kunne steke pannekaker. Kristian kjente villmarkslivet, så han visste nok å klare seg med den han hadde.  Mens han bygde hytta, overnattet han i ei stor tretønne. Men tønna var for kort, så han måtte ha seilduk over beina.  Kravstor var han altså ikke.

Han hadde en mengde blader fra New Zealand, og i taket inne i hytta var det plakater av store høvdinger. Jeg satt på en gammel Sandnesbenk mens Kristian fortalte spennende historier fra sine opplevelser i den store verden. Historiene gjorde inntrykk på en unggutt som meg, og det var en helt spesiell stemning i hytta da Kristian fortalte og det sprakte i komfyren der han bakte sine egne brød. For å få det til å spire og gro, trengtes det gjødsel, noe det var nok av i utedoene i Havn. En gang spurte han far om han kunne få låne hesten og moldkjerra for å hente et lass med en blanding av gjødsel og mold. Far svarte at hesten kunne han saktens få låne, men nå var det slik med den hesten, at til mer ulendt terrenget var, til villere ble den. Men Kristian mente at det ikke var noe problem.
For å komme fra skytterbanen til hytta, måtte han over to åpne bekker. Heldigvis for Kristian så var de ganske grunne, - men likevel djupe nok til at Kristian fikk seg en opplevelse han sent ville glemme. Det ville ikke han som fikk være tilskuer til det hele heller. Det stod nemlig en mann på ”Skarhaugen”, og han ble vitne til opptrinnet. Kjøreturen gikk fint den, helt til de kom opp til den første bekken. Da stoppet hesten opp og ville ikke over. Men plutselig tok den fart, og kjerra for ned i bekken og opp på den andre sida. Hele møkkalasset løftet seg før det deiste ned i kjerra igjen så skittspruten stod både over Kristian og hesten. Omsider kom han fram til hytta. Men da han leverte hesten tilbake til far, sa han at maken til hest hadde han aldri sett. Hva Kristian gjorde med de møkkete klærne og hud og hår som var godt parfyrmert av den fine lasta? Det var ikke tid og sted for dusj og badstu, men denne karen var ikke rådløs når det gjaldt dette heller. Gjennom jordstykket han hadde dyrket opp, rant det en bekk. Der hadde han gravd seg en dam som fungerte som badebasseng. Så etter kjøreturen med skittlasset, tok nok Kristian seg et velfortjent bad. I krigsårene var han en av disse store troens fakkelbærere. Han trodde alltid på et fritt Norge. Det fikk han også oppleve. Han døde i 1945 - 85 år gammel.

Andre akt

"Familien vår overtok hytta, og i en periode ble den familiens yndede tilholdssted. Siden den lå såpass nær hjemmet vårt, kunne vi ta med barna dit helt fra de var ganske små. Der kunne de leke i skogen, fange frosk og padder i badedammen til Kristian og plukke bringebær i sommervarmen .Hvis myggen ikke ble for plagsom.... Kaffen ble kokt ble kokt på den gamle komfyren, og folk som gikk forbi, fikk høre historien om Kristian og New Zealand. I familien fikk hytta navnet ”Litlahyttå”.

Til tider fikk vi problem med hærverk. Ubudne gjester brøt seg inn, stjal og ødela. Skogen vokste opp rundt hytta, og den ble nesten skjult av høye grantrær. Skulle dette bli skjebnen til hytta med den stolte historien? Heldigvis ikke.  Fortellingen har nemlig en tredje akt.  Historien lever videre.... Hytta er igjen blitt til glede for store og små. Den nye turveien til Skudenes Fjellag går like forbi, så stadig flere blir oppmerksomme på at dette særegne stedet finnes.  Barnehagen i Skudenes har allerede brukt den i flere år. Og i 1995 utførte ”Gullgraverhyttas venner”, med Paul Kristiansen og svigersønnen Atle Sommerfeldt med flere, dugnad på hytta, med støtte fra Karmøy kommune. En stor del av de store trærne er hugget ned slik at solen slipper til igjen. Gullgraverdammen er  gravd fram og de karakteristiske steingjerdene er fikset.  Det er nå blitt en fin park rundt hytta som er tilgjengelig for allmennheten.  På den måten kan vi bringe denne helt spesielle delen av lokalhistorien videre til våre etterkommere.     Bildene av K Kristiansen tilhører familien hans.

De første gårdene på Høines

Bildet har jeg malt etter et fotografi som viser Høines og Hålandsdalen i bakgrunnen. Huset og løa på midten er mitt barndomshjem, som var nybygg da bildet ble tatt. Gården til Edvard Høines ligger til høyre for det. Og vågen går langt innover det som er marker i dag. Veien til Høinessjøen og Varden gikk bortenfor vågen og videre opp bak "gamlaløa" som også var ny på denne tida.
(Flere av bildene som jeg har malt finner du bilder her, på nettsida til Galleri Nauthydlaren).

"Det har vært noen her"
Farende folk fant grunn til oppholde seg på Høines allerede for 3-4 tusen år siden. Ei steinøks fra denne tida forteller det. Men noen gård var det ikke snakk om før tidligst for 1400 år siden, altså på 600-tallet. Da var Håland og Høines trolig en gård.

Halvøya vest for Hålandsdalen var nok ei øy en gang, og innmarka på gården lå på denne øya. Utmark var det nok av innover Karmøya, for gården strekte seg innover som en smal stripe fra Høineshalvøya og helt inn til Mjåvatn (ca 6 km).

Etter hvert som folketallet vokste, ble åkerlandet lite til å fø sin eiere. Men siden gården lå så nær tettstedet Skudeneshavn, var det mange husmenn og strandsittere som slo seg ned på Lahammer, Vaholmen. Dermed er de tatt med i den nedtegnede historien for Skudenshavn, selv om de egentlig tilhørte Høines. Det kan også gjelde en del strandsittere og husmenn som faktisk bodde på gården uten å ha egen jord. Den eneste husmannsplassen vi kjenner til ved navn, er Rørmyr.

De første bøndene vi kjenner til
Tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar Anders fra bruk C.
Fram til 1606 var det bare en eier på Høynes. Da ble det to bruk. En tid framover var det mellom 3 til 5 bruk. Og før 1715 kan en finne fire bruk: Bruk A fra 1519, bruk B fra 1606, bruk C fra 1617 og bruk D fra 1673.

Så langt tilbake en kjenner til navn og gårder, er opplysningene sparsomme. Det var Anders som drev bruk C fra 1617 til 1622. Det var trolig sønnen Ole, født ca 1604 som overtok og dreiv fram til 1667. Han hadde barna: Absalon, 1641 og Jakob, ca1645. Absalon skulle bli stamfar til de fleste som ble boende på Høinesgården i tiden etter dette.

Framover mot 1700 var det en del strid om eiendommene, men i 1702 var hele Høinesgården ført på Tolleiv Sveinsen fra Snørteland etter et oppgjør om odelsgods. I praksis var det sønnen Svein Tolleivsen vår tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp oldefar som hadde overtatt fra 1698 og senere delte gården mellom sine etterkommere. Etter dette kan vi følge gårdene med de bruksnummerne de har nå.
　
De eldste gårdene som blir regnet med videre, er Bøen og gården helt på nordsida av halvøya som Høines/Håland/Naley/Høinessjøen ligger på, i senere tid kalt Danielsbakken. Bøen fikk bnr 13 og Danielsbakken fikk bnr 1.

Bruksnummer 13/Bøen 
Bøen er eldst av disse gardene, tidligere kalt bruk C . Den var drevet av Absalon Olsen (f ca 1641) og kona Berete Olsdtr (gift i 1664). De var første brukere fra1666-1722. (Nå ser vi bare grunnen etter huset, ved krysset der veien deler seg mot Naley og Høinessjøen).

Bruksnummer 1/Danielsbakken.  (Lars Ådnesen)
Datteren til Absalon på Bøen, Anna, ble gift med Svein Tollefesen, sønn av jordeieren fra Snørteland. De slo seg ned i bakken ned mot Hålandsdalen, og bruket fikk bruksnummer 1.
Den første bonde vi kjenner til på Høines på bruk C, Anders, som dreiv gården (fra 1617-1622) er da oldefar til kona Anna. Og Anna er vår tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldemor.

Slekt skal følge slekters gang, brn 17/Knut Høines/Edvard omland Høines/ nå Per Høines.
Svein og Anna starta opp på bruk nr 1 i 1698, og paret får sitt første barn, Anders dette året. I over 20 år er nå Absalon på Bøen og svigersønnen Svein Tolleivsen, de to eneste brukerne på Høynes, helt til Anders er gammel nok til å etablere seg. Han gifter seg med Eli Ivarsdatter fra Hovdastad og får nå et bruk like over dalen, bruk nr 17 (Knut Høines). Bruket er utskilt fra bruket til bestefaren, Absalon på Bøen. Deres sønn Absalon f 1730, overtar denne garden i 1758 og videre blir gården i slekta fram til i dag i til sammen 13 slektsledd (til Per som har huset nå).
Absalon hadde to døtre, den ene er altså gift til Svein på br nr 2 og den andre ble gift til Sandhåland. Han hadde dermed ingen barn som kunne ta over etter han. Men Svein har en ung stemor på Snørteland, Anna Sjursdatter (1683) Hun var 20 år yngre enn han. Da hun ble enke, giftet hun seg med Eivind Johannesen (1696) som var 13 år yngre enn seg selv. Denne familien overtar på Bøen . Stemora til Svein overtar altså etter svigerfaren. Dermed var det en ny famile på Bøen som bare var "inngift" slekt.
　
Etterkommeren til Svein og Anna, flere bruk. Eldstegutt, tipp-tipp-tipp-tipp-tipp oldefar Anders Svendsen (1698) og Eli Iversdtr. hadde fått gård; (Bnr 17/Knut) Dermed hadde eldstesønnen fått sin gård.
Sønn nummer to, Tolleiv, overtok farsgarden (bnr 1/Danielsbakken) i 1736.
Sønn nr 3; Svend giftet seg til Haga.
Barn nr 4, Helga gifter seg med Jens Torbjørsen. I 1732 lot Svein svigersønnen og datteren bygsle et stykke ved Høinessjøen . Det ble brn 4/Ivar Endresen.
De tre yngste døtrene ble gift til gård og grunn.
Dermed har Svein og Anna sørget for alle etterkommerne sine. De to første bruka er blitt til fire; Bøen, Danieslbakken, Knut, Ivar/Høinessjøen, og det kommer ikke til flere bruk på Høinesgården før en ny generasjon trenger plass.

Et glimt inn i livet ved Høinessjøen på siste halvdel av 1700-tallet. Veien fram til brn 8/Bendik.(Bjørn Sjøen)
 Tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar Ivar Andersen, sønn til Anders Sveinsen (Knut/17) er først ute i neste generasjon. I 1743, 21 år gammel overtar han bruket ved Høinessjøen som bestefaren hadde bygslet bort til tanten hans; Helga Sveinsdatter og mannen Jens. Helga og Jens får bare 10 år sammen og får 2 barn, før Jens dør, bare 37 år gammel.
Ivar ble gift 3 ganger. Fra første ekteskap hadde han datteren Eli som ble gift til Li . Sønnen Jakob døde ung. I tredje ekteskap fikk han en sønn som døde som liten. I andre ekteskapet, med kona Eli Torginsdatter (1725- ca 1765) hadde han 3 barn: Tipp-tipp-tipp- oldefar Rasmus (1752), Todni (1755) og Mari (f ca 1760).

Rasmus opplever mange tunge dager i sitt unge liv. Mora dør når Rasmus er 13 år. Faren gifter seg på ny med en gang, men dør selv året etter. Søsteren Todni dør samme året, 11 år gammel. Fremdeles har han søsteren Mari, som da var 6 år, blind/spedalsk. Når Rasmus er 21 år, dør en halvbror på 8 år og en på 24.

Ved arveoppgjøret etter faren beholder stemora en liten del av det, 1/2 spann, og blir boende ved Høinessjøen sammen med sin nye mann, Anders Tolleivsen fra Sørhåland som var los og bonde. Selv beholder Rasmus mesteparten, 10 spann, og slår seg ned på brn 8 (Bendik) i 1775, 23 år gammel. Han gifter seg med Ragnhild Ellingsen 1754 (Sandve).

Dermed er det fem bruk på Høines. Og det går over 35 år før det blir flere. Det betyr at generasjonene på disse fem brukene overtok etter hverandre og resten av søskenflokken fikk seg et hjem uten å skille ut flere bruk.

Bnr 20/Varden
Neste mann som trenger sitt eget bruk, er Torkel Sjursen, (1792-1868), sønn av Eli Absalonsdatter og Sjur Torkildsen (Knut/17). Broren Anders overtar barndomshjemmet og selv får han skilt ut et bruk på Varden, brnr 20.

Det er det sjette bruket på Høines, og igjen blir det stille på nybyggerfronten i 35 år.

Bnr 19/Årvold 
I 1846 blir det skilt ut to nye bruk. Sønn nr to på bruk nr 17/Knut må igjen ut av tunet for å få sitt eget. Han får bruk nr 19 og slår seg ned vel 100 meter fra barndomshjemmet (Årvold).

Brn 11. En lang historie bak bnr 11/12 - vårt barndomshjem. (Rolf Høines)
På bruk nr 8 (Bendik) har det gått to generasjoner. Rasmus Ivarsen f 1752 gav bruket til sin sønn, Ivar Rasmussen (1776-1837) gift med Malene Gunnarsdatter (1784 fra Brekke) og Ivar sine barn begynte å bli voksne.
Eldstesønnen Rasmus f (1818-1868) overtok da han var 20 år, og var den som måtte legge til rette for søskenene sine. Gunnar fikk først et bruk som ble skilt ut som nr 11 (hjemmet vårt på Høines) i 1846. Men det ble broren, Ivar, vår tippoldefar, som skulle komme til å ta over bruket.
　
Bnr 3/Bias (Tobias og Signe)
 I 1855 er det bruk for mer plass på bruk nr 1 (Danielsbakken). Eldtesønnen Aadne (1808), sønn til Lars Larsen (1784-1846 og Kristine Ådnesdtatter (1787-1870) overtok bruket, og nestemann Tolleiv (1814) får sitt eget bruk lenger ute mot Høinessjøen (brn 3/Bias).

Brn 14/Samuelsen
Samme året (1855) kom det nye folk til gards som fikk utskilt brnr 14 fra brn 13 (Bøen) På nr 13 hadde det bodd folk utan tilknytning til gården siden 1723 da stemora til Sein Tolleivsen tok over der. Nå er det Klaus Jørgensen fra Kvitsøy som får eg et bruk utskilt fra nr 13.

Brn 5/Klarent og 7/Skole-Knut
I 1858 blir brn 4/Ivar ved Høinessjeøen delt i tre, brn 4, 5 og 7.
Sønnen i hust, Anders Ivarsen, f 1830 beholdt halvparten av bruket, mens søsteren hans Ragnhild Ivarsdtr f 1822, fikk en del, brn 7 (Skole-Knut), og eldstebroren Rasmus Iversen f 1815, gm Brita Knutsdatter, fikk resten: brn 5 (Klarent).

Tøffe tider ved bruk nr 7/Skole-Knut.
Ragnhild Iversdatter gifta seg i 1845 og får sju barn på sju år. Tre av dem dør ganske små og i 1866 utvandrer familien til Amerika. Men de fant tydeligvis ikke lykken i det lovede landet. De kommer snart tilbake og utvandrer på ny i 1871.

Familien som overtar bruket, blir værende i 3 år, før også de utvandrer.

Så kommer Knut Olai Nilsen fra Stangeland, skule-Knut og gifter seg med
Anna Malene Ådnesdtr (1844), datter til Ådne Larsen og Anna Dortea Malene Jørgensdtr, brn 1 (Danieslbakken). Han kjøper huset på auksjon. 

Brn 2/Lars Mortensen.Så blir det pause i bruksdelinga i 10 år til, fram til det igjen er behov for en plass for sønnen i Danielsbakken i 1868. Denne gangen er det Elias Ådnesen f 1849 som slår seg ned lenger nordøst på gården, og får bnr 2/ (Lars Mortensen)

Brn 9/AbelsenI 1872 er det bnr 8/Bendik som trenger mer plass. Datteren Gjertud Karine f 1849 gifter seg med Abel Monssen (1846) fra Kvilhaug og får et bruk utskilt fra faren. Bruket ligger like vest for farshuset og har brn 9/Abelsen.

Bnr 16 Isaksen I 1848 solgte Anders Korneliussen på bnr 13/Bøen dette bruket til Kornelius Korneliussen i Sk.havn. (Brødre?) I 1865 solgte han det videre til Otto Gerhard Kristensen. Begge disse eierne bodde i Skudeneshavn mens de var eiere. Først i 1880 overtok Rasmus Isaksen, f 1836 g m Gjertrud Marie Andreasdatter f 1837 som ble boende på bruket.

Bnr 10/Breidblikk Nå er alle bruka som kom til på Høines før 1900 på plass. Likevel er det nok et bruk som hører til grn 43/Høines som må tas med. Det ligger på Breidablikk. Det ble utskilt fra brn 8 og 9 i 1875 og kjøperne var Johan Sigvart Nilssen Waage f 1838 fra Kopervik og Inger Lovise Torbjørnsdatter f 1836 i Skudeneshavn. Sigvart Waage var handelsborger, skipsreder og fyrvokter og bodde på Breidablikk til 1900.

HusmannsplasserI/ hus uten jord.
Rørmyr: Hus uten jord. Ikke alle sønner og døtre på gården kunne overta et gardsbruk eller få et jordstykke å drive. Noen fikk grunn til eget hus.

Av husene som ble bygget på Høines før 1900 er:

Norli/48 (Ragnhild Simonsen)I 1865 fikk ei av døtrene i Danielsbakken Ragnhild Ådnesdatter (1838 -1927) hus på Høines. Hun ble gift med Morten Olsen (1835 -1886), sønn til Ole Olsen den yngre og Helga Andersdtr. (Sørhåland).
Morten var bøtker.

Stornes/55
Ved Høinessjøen, brnr 4/Ivar, er det bruk for mer plass. Mens datteren Jakobine Kornelia f 1875 i sin tid overtar barndomshjemmet, får søstera Ragnhild Eline f 1870 gift med Edvard Kornelius Rasmussen (1872 - 1940), bygge et hus like ved. Det blir nnr 55. Stornes.
Av en søskenflokk på 8 var det bare søstrene Jakobine og Ragnhild og en søster: Katrine (ugift) som overlevde de første barneåra.
Edvard Kornelius Rasmussen var matros og fisker, druknet ved Syre.

Bnr 43. Myrberg/Remø
Morten Johannesen født 1865, sønn til Johannes Mortensen og Abel Marie Johannesdtr fra Vikra, gift 1893 med Ane Olene Larsdtr (1868 - 1927)
datter til Lars Olsen og Bertha Marie Nilsdtr, Sørhåland.
I 1900 er gården nevnt "under brn 8/Bendik" og har 1 kreatur/fjærkre/korn/potet. Morten er sjømann. (død 1916 i en ulykke i Amerika)

Fredtun brn 51/Blixhavn 
Når bygd? 1900 

Brn 54/Pastor Årvold
Første eier var Hans Ole Tolleivsen, "Hans i Veien", (1861- 1940), sønn til Tolleiv Ariansen og Olene Hansdtr (Åkra), gift 1891 med Anna Lovise Olsdtr (1867-1939), datter til Ole Larsen Høynes og Bertha Karine Tollefsdtr.
Hans Ole var sjømann, og huset var bygd før 1900.

Bnr 56. Vågen/Ådne
Våningshuset ble oppført i 1898 av Ådne Mortensen Høynes, (1872-1939) sønn til Morten Olsen og Ragnhild Ådnesdatter, som bodde like over vågen på Norli/48 (Ragnhild Simonsen). Han ble gift i 1899 med Aline Aslaksdatter (1875) datter til Aslak Andersen Bøen og Anne Helene Johannesdatter. Utskilt fra nr 13/Bøen. I 1900 bodde de nygifte hjemme hos Ådne før de flyttet inn i sitt eget hus.

Bnr 85/Staurhaug/Eli og Kristen
Huset er bygd i 1900 av Kristoffer Johannessen (1867 - 1951) gift i 1893 med Bertine Jakobsdatter (1872 - 1957), datter til Jakob Jakobsen og Anna Randine Sivertsdtr
Kristoffer var ført som murerarbeider og fisker i 1900. Og er ført under brn 17/Knut.

Bnr 64/Sjøtun/Høinessjøen
"Norges bebyggelse" hevder at huset er fra 1655, modernisert i 1946.
Edvard Rasmussen (1907 - 1968) bor her i 1942. Han var sønn Edvard Kornelius og Ragnhild Elene Andersdatter som bor i brn 55/Stornes. Han ble gift med Alma Malene Andersen født 1913 i Stvg., død 1957 (foreldre til Elsi Torsen og Alice Tangjerd).

Helt eller halvt Høinesbu?
Det er ingen tvil om at oldemor Gjertud Gurine hadde Høinesblod i årene. Hun kan vise tilbake til noen av de første brukerne vi kjenner til.
Men hun ble gift med Jakob Jakobsen fra Langåker. Kanskje da linjen bakover her går bort fra Høines?
Foreldrene til Jakob Jakobsen var Jakob Olsen, og Torine Andersdatter (1811), De bodde på Langåker.
Torine var datter til Anders Andersen f 1768 fra Håland br 7 og Marta Absalonsdatter f 1769, fra Høynes brn 17 (Knut).
Torine var altså oppvokst på Håland/Øygardshaugen, og mora Marta kom fra brn 17/Knut, som altså var i familie med Gurines familie.
Torine sine røtter på Håland går tilbake til Anders Rasmussen født 1744.
　
　
En stor familie på Høines, brn 11.
Ivar f 1776 og Malene Gunnarsdatter f 1784 bodde på brn 8/Bendik.
Sønnen Ivar Ivarsen f 1825 giftet seg med Helga Sveinsdatter f 1830, og da de hadde fått de to eldste barna, flytet de inn i huset broren Gunner hadde bygd.
De først åra de var gifte, kan de ha bodd hjemme hos foreldrene på brn 8, i huset sammen med broren eller de kan ha vært leieboere på Øygardshaugen. (Siden vi ettertid har trodd at Gurine var født på Øygardshaugen, må det nevnes som en mulighet.)
　
Ivar og Helga fikk ni barn. Barn nr 2; Gjertrud Gurine giftet seg med Jakob Jakobsen fra Langåker og overtok hjemmet på Høines.

Mer om familien på deres tid finnes her

Kommentarer, rettinger mottas med takk i kommentarfeltet! 

Fest sikkerhetsbeltet!

Slik så far det for seg: flytting for 73 år siden. Sikkerheten stod ikke akkurat i høysetet.

Vi måtte også ta taket til hjelp da vi var hjemme og ryddet i barndomshjemmet vårt nå når mor og far ikke er der lenger.

Vemod og takknemlighet er det vi sitter igjen med i disse dager. Og et smil om munnen må vi ha. For stadig dukker det opp bilder, minner som får oss til å le, slik jeg også måtte i dag da denne tegningen dukket opp som far (eller farmor (eller kanskje farfar)) sendte til avisa i 1939.

"Svinte", gjeter, torv og julemyrt i farfars tid

Ca 1960 ble følgende opplysninger skrevet ned i forbindelse med innsamling av  gårdshistorien for Høines. Det er Jakob J Høines som forteller (Jakob skomaker).

Gr.nr 43 bnr 11 be skiftet ut  i 1846. Første eier var Gunder Iversen om kom på sjøen. Da overtok broren Iver Iversen. Datter til Iver; Gurine og mannen Jacob Jacobsen (Langåker),  som var matros, overtok etter på. (Les mer her)

"Svinte"

Åkeren nedenfor huset ble kalt "Svinte." Folk fra Hålandsdalen benyttet denne snarveien over åkeren. (Dette var før veien til Hålandsdalen kom i 1950, (les mer her).Bortenfor lå storåkeren. Ferdselsveien gikk gjennom tunet videre til gården på Høines. Bakken  overfor låven kaltes "Nordalskregla" og "Øygardshaugen".

Utmark og gjeter

Det var felles utmark med gårdene fram til utskifting ca 1950. Det var ikke gjerder mellom eiendommene, men utskifting med kryss i stein. Før den tiden var det felles beitemark uten gjerder.

Sauene gikk på beite i "Kodledalen" med fast leiet gjeter.

Bruket sitt sauemerke var: Avstift, hull i høyre og 2 skår i venstre øyre.

Torv

Torvmyrene som hørte til bruket lå ved Røyningsvatnet og Mjåvatn. Felles med de øvrige Høinesgården ble det henta heim ca 20 lass pr. år. Torva blei gravd med spade og tørka flatt på mark, krakk og røik. Dessuten ble det hentet rot og lyng til brensel. De fleste sluttet med torv etter 2.verdenskrig.

Gården begynte  å bruke gjødsel og grasfrø ca år 1930. Sild ble brukt til dyrefor som ekstrafor.

Det var egen brønn på gården. Midt i storåkeren var det ekstra god brønn som Høinesgårdene hentet vann fra.

Det ble tresket med tust. Senere kom maskiner som gikk på omgang. Garden hadde part i treske- og dryftemaskin fra 1908.

Ellers hadde gården tarerett i Lahammersvikene, andel i laksesete ved Geitungen og kastevåg og landslot samme sted.

Gårdfolket var med på vårsildefisket, og fisket makrell, laks og hummer. Fisket ble avslutta rundt første verdenskrig. I andre verdenskrig dreiv de med håving av sild, to mann i robåt til Ferkingstadøyene for å håve sild til husbruk og salg. Båten tok ca 50 hl, og ble betalt med kr 30 pr hl. Det ble saltet  5-6 tønner sild for salg.

Høines og Håland

Høines- og Hålandsbøndene ble sett på som samme bygdelag. Høines, Håland og Syre hadde veivedlikehold på østre Karmøyveg - det var ca 10 lass grus Høines skulle ordne med.

Det gamle huset

Det gamle huset var brukt slik:

Det var stue og kammers på begge sider av midtgangen. Ekteparet hadde dobbelseng (himmelseng) i stuen, mens barna lå i sengebenkene. Det var avpanelet kammers til klær og spiskammers og kroskap i gangen. Ei bratt trapp førte til loftet. 

I stua var det er klaffebord og en kommode.

Ved dødsfall

Det var passelig spasertur til kirken. Ved dødsfall ble liket stelt av nærmest slekt eller nære naboer. Som bedekone ble det brukt et aktverdig menneske som for anledningen var helgedags kledd. Hun gikk fra hus til hus og innbød slekt, venner og naboer å følge til graven, og til etterfølgende traktering i hjemmet.

Jul

I barndommen ble det pyntet med en myrt hver jul. Juletre opplevde Jakob først i 1906/1907 på søndagsskolen.

Kanskje flere har slike notat liggende fra den gangen opplysningene ble samlet?

Gode kår? Folgekår - før folketrygda

Me er oppvaksne i gode kår, seier me ofte, utan å tenkja så mykje over kva det inneber. Før i tida var dei heilt avhengige av å få gode kår, også kalla folgekår. Det var dei vilkåra dei stilte for å overlata huset til neste generasjon. Utan folketrygd var ein heilt overgitt dei unge sin velvilje om ein då ikkje hadde sikra seg følgekåra ved skriftleg avtale.

Oversikt over endringar for min barndomsheim, eit lite småbruk som forsvann i eit pressområde etter kvart som landbruket endra seg:

Forandringer  i eiendomsforholdene, Høines gnr 43, bnr 11/12, 1856 -1974

1856. 5.april	Delings- og skyldsetningsforretning: arv etter Gunder, halvpart av gården Høines, bruk nr 11, les mer om den dramatiske starten i husets historie her
1869 aug	Ved skylddelingsforretning er et stykke, del 318 c, utskilt til Skudeneshavn.
1870 7-11	---- "-----
1895	Gurine og Jakob overtar. Alle søskena til Gurine frasier seg rett til arven i eiendommen. Helga får folgekår: fast husvære i søndre stue, rom for ei ku og plass til for i løa. Årlig 4 tønner poteter, 12 … bygg eller rug, 10 lass god torv, 10 kr i kontanter, arbeid til å få avlingen i hus til sin ku. Hvis hun blir syk, skal sønnen yte henne nødvendig pleie og tilsyn. Dersom hun i stedet for disse retter, "ønsker å gå til bords sammen med husets folk, skal jeg være berettiget dertil og erholder i såfall tilstrækkeligt brænde til oppvarming af den af mig beboede stue." Ytelsen ble vurdert til en verdi av kr 100 årlig.
1925. 31 aug	Oldefar Jakob J Høines selger et jordstykke til farfar Jakob J Høines på Moldgro, ca 700 m2
1930. 27.juli	Gurine dør. Jakob sitter videre i uskiftet bo
1931. 23.nov	Oldefar Jakob J overdrar gården til sønnen Jakob J Høines. Vilkår: han skal skaffe han fullt opphold, tilsyn og pleie så lenge han lever. "Denne ytelse har jeg krav på i mitt hus på gården, og over dette hus disponerer jeg slik, at der ikke uten min vilje kan inntas husfolk. Derimot kan min sønn flytte inn, om han finner dette nødvendig, og skal jeg i så fall ha rett til hvilket værelse jeg ønsker til eget bruk. Kjøperen plikter også å bekoste min begravelse. Skulde min sønn avgå ved døden før mig eller skulle han selge gården, forbeholder jeg mig rett til å få folgeytelsen omgjort i kontante penger med månedlige utbetaling efter skjønn fastsatt av 3 av lensmannen oppnevnte menn.-- Verdien på folgen for 5 år, er verdsatt til 2500,-
1933 10.jan	Jakob undersøker hvordan status er for 308 c som han tror er en hustomt til sjø på Lahammer. Torkel Vinje undersøker, og viser til det som skjedde i 1869 og 70, men kan ikke se av papirene hva saken egentlig gjaldt.
1939	Ole Haugset kjøper et stykke land.
1946 21.febr	Jakob kjøper tilbake brn 12 fra Selma Pettersen, den delen som bestemoren hennes, Eli, arvet i 1856 og som førte til at de høya og brukte halve løa.
1946. 28.jan	Første forsøk på salg av eiendommen på Moldgro til Jakob Røinås.
1947. 16.jan	Røinås kjøper Moldgro Han kjøper også et lite stykke av Høines brn 11. Altså et lite stykke som ikke var med da farfar overtok Moldgro).
1949	Gården får jorddyrkingstilskudd
1949 3.aug	Osmund Tveit  kjøper et stykke, (Mannes-huset)
1951 16.juli	Det bygges vei til Hålandsdalen.
1951	Skyttarbanen, årleg leie satt ved skjønn til grunneirne
1953.mai	Magne Nilsen kjøper grunn
1955 aug	Olav Risdal kjøper grunn. Dette huset har Roy Jakob kjøpt. Han overtar altså et hus, utskilt på tomt fra oldefaren sin.
1956 jan	Magne Falnes kjøper grunn
???	Per Kåre Vik kjøper eiendom mellom Lars Mortensen og Magne Falnes
1957	Utskifting av utmarka
1960	Ernst og Astrid Dyrland kjøper eindom
1961	Magne Falnes kjøper tilleggseiendom
1965	Jakob J og Lars Iversen foretar makeskifte: Jakob gir stykke mellom Lars Mortensen og Lars Iversen og får stykke mellom Lars Iversen og Edvard Omland Høines
1966	Farfar får attest underskrevet David Midbøe der han stadfester å kjenne Jakob Høines "personlig meget godt". Han opplyser at han eier fast eiendom på gården Høines og hjemmet står fullt intakt under hans fravær i USA. (På grunnlag av denne attesten fikk farfar innreise til Canada og opphold i USA).
1968 nov	Far, Rolf overtar gården.
1968/69	Det legges nye ledninger på sletta
1972/74	Magne Nilsen kjøper ekstraareal.