Kanal fra Beiningen til Vik?

Disse bevilgningen for havnevesenet ble gjort kjent i Dagbladet 17.desember 1880.

Var det virkelig planer om å bygge kanal fra Beiningen til Vik? Ja, for Bruervig må vel være en plass i Vik, tenkte jeg. Og fikk svar fra Gunn Elise Vikre på Facebookgruppa "Du vett du e' fra Skudnes.." som skriver:  Bruarvigå er den vigå i Beiningen som ligger få meter frå huset vårt. Neste vig e den som går te Vikesjøen.
Og Nils Vikre skriver Det å bygge en kanal fra Beiningen til Bruravigå i 1880, tror jeg må ha vært omtrent umulig. Eneste plassen som terrenget er såpass lavt i forhold til sjøen er fra innerst i skude, der hvor det en gang har vært sjøhuser, og over til helt ytterst i bruravigå. Der har det hendt at ved ekstremt høy flo så har det runnet vann igjennom der. Med båtene som de brukte på den tiden så hadde det uansett vært vært livsfarlig å prøve å forsere seg gjennom der vintersdag. Tenk deg bare å komme rundt skude i robåt i skikkelig dårlig vær. Har hørt om de planene, men trodde i grunnen at det var bare tull. Tror foresten at navnet Bruravik var at når brurefolk skulle til kjerka så la de til i Buravika for så å gå siste biten til kjerka. Lokasjonen til denne vika er foresten den første vika du kommer til når du går med båt langs land og rundt skudepynten. Noen vil vel si at der helt ytterst i vikevågen.

Begrunnelsen for å bruke penger på en kanal var grei: Båter som ikke hadde kunnet passere Skude, skulle kunne komme inn til Skudenes uavhengig av været.

Så er altså ikke skipstunell ved Stadt eneste planen man har hatt om kanal.
Jeg tråler for tiden avisene fra 1880-tallet etter nyheter fra Skudeneshavn. Kanskje finner jeg forklaringen på hvorfor det ikke ble noe av kanalen som nok flere kunne ha ønsket seg når de har rundet Skude i ettertid, - i små eller store båter.

Og stygt vær var det ofte, mer enn andre steder skal vi tro værmeldingen i avisa der Skudenes skiller seg ut og nevnes spesielt med Søgang:

I følge Wikipedia var Stadtunnelenn planlagt noenlunde på samme tid:
Historien om en skipstunnel gjennom Stadlandet går langt tilbake i tiden. I vikingtiden dro de sjøfarende båtene sine over Dragseidet på Stadlandet istedenfor å seile rundt.
Allerede i 1874 ble ideen om en skipstunnel gjennom Stadlandet lansert i en artikkel i Nordre Bergenhus Amtstidende. Omtrent på samme tid ble også forslag om å heise båtene opp på en jernbaneløsning over Stadlandet lansert, noe som ble beregnet til å være bare halve prisen av en tunnel hvor båtene seilte selv.^[6]
Skipstunnel ble utredet fra 1990-årene. I 2010 gikk den såkalte konseptvalgutredningen fra Kystverket imot bygging av skipstunnel ved Stad.

Men i 2021 legger regjeringa tunnelen inn i Nasjonal transportplan.

Info om maleriet mitt av Skude fyr, finner du her

Inga framtid for Skudenes utan eit godt fiskeri, blei det hevda i 1885

Dei pantsette dyra, her med ein representert frå Totlandsgarden.

Sjevrei, Grådua, Plomvei, Meldvis, Sofie, Mørkrei, Svartsi, Rødside, Svarsia, Rousia, Skautrei, Rodrei, Brandrei; Kva har dei felles? Jo, dei blei pantsette fordi bonden ikkje kunne betala gardsskatten i tide. Då måtte han gå den tunge vegen til lensmannen i følgje med to vitner som kunne signera panteseddelen, som var ein handskriven liten lapp. På den vesle lappen stod det kva for eit dyr som skal vera pantet, og gjerne også verdien. I 1880 var ei ku sett til kr 60,-. Og namnet på kua måtte vera med, saman med nokre ord om korleis ho såg ut, så ikkje bonden blei frista til å levera ei ku som var mindre verd om så galt skulle vera at kua måtte leverast inn.

Og korleis gikk det om kua måtte vekslast inn i pengar? Jo, då hadde bonden enda dårlegare grunnlag for å tena nokre kroner så han kunne brødfø familien og betala gardsskatten året etter. Dermed måtte kanskje ei ny ku pantsetjast, og den vonde spiralenen var i gong.

Avhengig av fisket.
Når eg har arbeid med boka Alt vel, der Skudenesbuen drog til Island for å fiska sild og opplevde storstormen der, har eg undra meg over kva som fekk dei til å dra den lange og farlege vegen over havet. Svaret er vel ganske enkelt: Dei måtte skaffa mat til familiane sine. Og når silda forsvann frå Karmøystrendene, måtte dei følgja silda der ho var.
Fisken, og særleg silda, la grunnlaget for framveksten av Skudeneshavn som by. Og mange trudde det ikkje kunne komma noko godt "etter silda":

Tiderne og skattebyrdene er forøvrigt meget trykkende på dette sted der kun kan oppretteholdes med gode fiskerier.  (Stavanger Amts- og Adresseavis, 16.4.1885, skrive som ein kommentar til orkanen i Eyjafjord hausten før).

Men Skudenesbuen har tilpassa seg nye tider. Og det vil dei gjera på ny og på ny og på ny! Det er det greitt å ha i tankane no når det skal feirast 160-årsjubileum for byen i tøffe tider for arbeidsmarkedet og offshorenæringa. 

Eit knippe pantesedlar, som kvar for seg kanskje kunne fortelja ei tøff kvardaghistorie

Kva gjorde kobolten med tenestejentene?

På Museet i Mælandsgården presenterte Nina Sele tenestejenta og hennar livsvilkår i sommar. Me var innom ein tur, og Nina fortalte mellom anna at det ofte var blåfarge på kjøkenveggane på 1800-talet fordi fargen inneheld gift som tar livet av innsektene som elles trivdes så godt saman med maten. Det var nytt for meg. Heldigvis fekk eg vita om det så tidleg at eg fekk malt kjøkkenveggene blå i boka mi  Alt vel. I den boka fortel også eg om tenestejentene i skippergarden. Fantastisk at ei av mine sambygdingar frå tida på Bømlo fortel om jentene i barndomsbyen min, Skudeneshavn. Og det same året som eg skriv om dei!
Men kva med tenestejentene? Kva gjorde kobolten med dei?

Alt vel kan lesast som ein oppfølgjar til  Blåstrømpe som handla om korleis Karina kom til Skippergarden og blei tenestejente der. I Alt vel møter me henne som skipperfrue som har sendt skip til Island.

Brev frå Skaaluren, 1882.

Kontakt har det vore mellom Skudeneshavn og Kvinnherad, lenge før mi tid, sjølvsagt. Og kjekt var det å koma over dette brevet fra Knut Skaaluren frå 1882 til kjøpar i Skudenes då eg rydda i gamle dokument tilhøyrande Historielaget i Skudeneshavn. Han fortel at slupp Rosendal er bygd hos han, og oppgir dei måla den nye eigaren treng. 

Høfleg tone og flott handskrift. 

Her har me noko å læra i dag.

Har du opplysningar om slupp Rosendal, legg dei gjerne i kommentarfeltet her.

Det eg har funne, er at sluppen forliste ved  juletider i 1907 på heimtur frå Gotland med eit mannskap på tre. Den var då eigd av Haugesundsreiar Sakkestad, men assurert i Skudeneshavn. Kvifor brevet er stila til Pedersen i Skudenes må eg finna ut av. Både kven av "Pedersane" dette var, og kva tid han selde vidare til Haugesund.
Det er truleg Martin A Sakkestad (f 1851) og kona Aasa (f 1858)  som eig skuta når den forliser.  Han er kalla skibsfører og trælasthandlert i folketellingane. I 1900 bur dei i Haraldsgata 22, eit hus med fire bueineingar. I dei andre tre bur det også styrmenn med familie og tenerar.
Når eg seier at Marin og Aasa eigde Rosendal, er det fordi Aasa ser ut til å ha vore ei aktiv kvinne. Allereie ved oppstarten rundt 1890 var ho med i styret for Haugesunds Sjømanns- og skipperforening.
 
Her er glimt frå avisene som handlar om forliset i Stavanger Aftenblad, Norges Sjøfartstidende, Kysten og Fredrikstads tidende:

Vindhjul - sommarlektyre av gamal årgang

Siste bokpakke gir meg litt å tygga på utover sommaren: Folkebladet, årgang 1893 og 1894, Norge på Havet, bind 1-4 (bind 1-3 omhandlar tida før 1900) og Sjøfolk forteller med historier frå attenhundretalet.

Eg flytter meg altså 130 år tilbake i tid, og dei rundt meg må nok finna seg i at siste nytt frå meg ikkje akkurat har brennaktuell karakter.

Ukeblader er vanlegvis ikkje det eg les, men eg gjer eit unnatak for Folkebladet fra 1890-talet. Der kan eg lesa (på gotisk):
- Hvor langt flyver Bierne?
- 1000 kilometer på Velociped
- Gaffelens historie
- Helbredelse ved hypnose
- Sjokoladefabrikationen

Og kva skjuler seg under overskrifta Vindhjul? Jo, sjølvaste Skudeneshavn. Rosenkrans Johnsen gir nemleg Skudeneshavn namnet Vindhjul:

Jeg satt og tygde på penneskaftet, svært betenkt på det ord jeg skulle sette som overskrift. - Så kikket jeg for tyvende gang på min brors tegning av det kjente, kjære sted - fyrlyset der vest, der det ligger som en forpost på vakt mot draug og storm og alle havsens farer.
Jeg syntes jeg hørte bølgene bruseog brenningene skvette og ramle mot den høye klippe, og jeg mintes lyden av den evige havets og vindesns gang over sjø, og over de trebare heier - en sang som så hurtig vekkes i deres minne som en gang har hørt dens skjønnhet, dens redsler, dens tusen melodier.
..
Jeg velger å kalle stedet er vindhjul. Det er det nå også, mildes talt. Geografisk talt er det Skudenes fyr, ledestjernen for den sjømann som om natten søker innenskjærs fra Norsjøen, mellom Jærens og Karmøys sydpynt eller ut, nord for Bergensleia.
Et vindhjul er det bokstavlig talt. Man kunne nesten tro at vind og motvind, innavind og utavind, som det hist og her kalles, fabrikeres på Skudenes.
Tar du din avis i hånden, går du på børsen, i skipperforeningen, på tollboden, til megleren, til havnefogden, på dampskipsbryggen - alle steder ser du telegrammer om vær og vind slik som den dene dagen arter seg ved Færder, ved Orøy, ved Skudenes og så videre.
Det er et meget viktig punt av Norge, dette vindhjul. Store verdier av skip og last ferdes daglig på de kanter i alle retninger. Og etter den retning vinden telegraferes å ha, stiller seg for dagen deres håp og humør som har fartøy underveis.
For skipsreder Olsen er det god vind, for fru Skipper Hansen motvind og for megler Nilsen "pokker også". Navnet Skudenes spiller daglig en ikke uvesentlig rolle i mange hjem. Ofte, ja, hver dag avhenger ganske store spekulasjoners skjebne av værtilstanden i dette vindhjulet.
...,
Åvære fyrvokter kan være trist nok her i landet, men på Skude fyr blir det vel aldri kjedelig. Det er et av de livligst beferdede strøk langs kysten. Seil fra alle kanter - fullriggere med seil av hviteste duk fra topp til dekk - et gjestebud for kystboerens øyne, barkskip og skonnerter, jegter og skøyter og båter, slingrende med barkrøde seil som blusser så vakkert i solskinnsvær, og travle damperes røk og rigg fra leia i nord, fra havet i vest og fra kysten i sør.
Og om kvelden har fyrvokteren kjenninger nok - blanke, gjennomtrengene fyrøyne som med sitt gule lys stirrer på han, eller med regelmessige mellomrom blinker til han gjennom mørket og forteller på sitt veltalende stumme språk: Alt er klart.
Men alt er ikke bestandig i orden. Mørkee tidender om forlis og voldsom død i det brusende, skjærfylte farvann omkring meldes ofte nok når dagen rinner. Lang og mørk er farvannets saga om stormfulle dager og svarte uværsnetters herjinger der vest.
Det er ved uvær og natt en redslenes gru over strøket, en smertens moll i bølgernes gang, et dødsens kvin i måkenes skrik og vindens plystring som får det til å gyse i blodet.
Men bak erindringen om redslene stiger som den strålende kororna bak den formørkede sol minnene  om Skude og om skjærgården der vest i lys, i dag, i sommerprakt, med blått hav og solgull i muntert brusende bølger, med vippende fiskerbåter og vestlig bris med bør for tallrike skip til alle kanter.
Jeg husker nok Skude i sønnavind og regn også. Det er nok av flo-vær på de kanter. "Skudenes: Overskyet. Regn. Sør - sørvestlig kuling" står det ofte dag etter dag i værtelegrammene.
Men jeg dveler helst ved minnet om det friske, det strålende klare der ute, når land kjennes fra damperenes bro ti mil til havs og når solen ved kveld flammer gull og rav i det lette skyflor med gjenskinn bortover sjøen.

Frå Folkebladet 1894

Brorens tegning:

New Zealand -hytta - en fortelling i tre akter.

I skogen like bak golfbanen  i Skudeneshavn ligger det en helt spesiell hytte. På folkemunne kalles den ”Gullgraverhytta” eller ”New Zealand – hytta”. Hytta ble bygd av Kristian Kristiansen og stod ferdig i 1936.  Den er etter alt å dømme den eneste i sitt slag her i landet.

Gullgraverhytta er et populært mål for barnehager, skoler og turgåere. Hytta ligger tett ved løypa som fører opp til Røyningsbu - og er derfor kjent for mange turgåere.
Den spennende historien som ligger til grunn for gullgraverhytta er mindre kjent 

FØRSTE AKT...
Eventyreren og gullgraveren fra Skudeneshavn ..
Byggherren Kristian Kristiansen var en mann som er verd sin egen historie. I 15-årsalderen dro han ut i verden for første gang. Han seilte på alle verdens hav, og da han på en av sine turer kom til New Zealand, ble han så begeistret for dette landet, at han slo seg til ro der i ca 20 år. Han gikk i land nær Christchurch på østkysten, hvor han arbeidet på ulike sauefarmer. Men gullet som angivelig skulle være på vestkysten, lokket den eventyrlystne Kristian, og dermed tok han fatt på en strabasiøs tur tvers over fjellene. Han nådde Greymouth hvor det foregikk gullgraving, og der bygde han ei steinhytte på gullgraverfeltet. Kristian forlot New Zealand I 1908 etter et opphold som nå hadde vart I

I nærheten av Christchurch på østkysten, slo han seg ned og arbeidet på ulike sauefarmer. Men gullet som angivelig skulle være på vestkysten, lokket den eventyrlystne Kristian, og dermed tok han fatt på en strabasiøs tur tvers over fjellene. Han nådde Greymouth hvor det foregikk gullgraving, og der bygde han ei steinhytte på gullgraverfeltet. Kristian forlot  New Zealand I 1908 etter et opphold som hadde varte i 20 år, og kom tilbake til Norge.

På sine gamle dager, hele 28 år senere,  bygde han ei ny hytte lik den han hadde på gullgraverfeltet på New Zealand.

Han fikk bygge den i Skeismyr, I utmarka som tilhørte min far, Jakob J Høines. Avtalen var at han skulle få ha hytta der så lenge han levde.  Med spade og hakke tryllet han som syttenåring fram et prektig jordstykke av det som hadde vært myr, stein og utemark. Her dyrket han poteter, grønnsaker og bær. Ja, noen maiskolber skal han endog ha fått til å trives.  Mange tunge tak tok han, og mange kilometer gikk han hver eneste dag på sine gamle bein. Når han lyktes med å dyrke marka ved hytta, skyldtes dette ikke minst at han lagde sitt eget vanningsanlegg. Det gikk en bekk forbi noen meter bak garden. Han gravde ei grøft fra bekken og ned til stykket sitt og la et vannledningsrøyr  i grøfta. I enden av røyret hadde han en propp. En svær, gammel brannslange med mange hull lå utover stykket og  sørget for å spre vannet i tider med tørke. Ideen med brannslangen må han ha fått da han hadde et malingsoppdrag. Han hadde nemlig jobben med å male  stolpene som brannslangene hang på ved Midbøbrygga. En mann stod nede og heiste han opp mens han stod i en  båtmannsstol og malte ovenfra og ned. En av de utslitte brannslangene herfra gjorde tjeneste som vanningsanlegg  for poteter og grønnsaker. Kristian var alltid i godt humør. Når jeg kom inn til Skeismyr tidlig om morgenen for å melke kyrne som gikk like  ved hytta hans, kunne jeg høre jodlingen og sangen. Der Kristian var, måtte mørkedom og svartsyn fare!  Jeg kan fremdeles se han for meg der han styrte med sitt. Han hadde alltid et lommetørkle på hodet.  Det var knyttet en knute i hvert hjørne for at det skulle sitte på plass, og hvis myggen ble for nærgående,  stappet han stivt gress under lommetørklet for å holde dem på avstand. Når jeg hadde melket, fikk han litt melk av meg. Da bar det opp i skogen for å hente fugleegg slik at  han kunne steke pannekaker. Kristian kjente villmarkslivet, så han visste nok å klare seg med den han hadde.  Mens han bygde hytta, overnattet han i ei stor tretønne. Men tønna var for kort, så han måtte ha seilduk over beina.  Kravstor var han altså ikke.

Han hadde en mengde blader fra New Zealand, og i taket inne i hytta var det plakater av store høvdinger. Jeg satt på en gammel Sandnesbenk mens Kristian fortalte spennende historier fra sine opplevelser i den store verden. Historiene gjorde inntrykk på en unggutt som meg, og det var en helt spesiell stemning i hytta da Kristian fortalte og det sprakte i komfyren der han bakte sine egne brød. For å få det til å spire og gro, trengtes det gjødsel, noe det var nok av i utedoene i Havn. En gang spurte han far om han kunne få låne hesten og moldkjerra for å hente et lass med en blanding av gjødsel og mold. Far svarte at hesten kunne han saktens få låne, men nå var det slik med den hesten, at til mer ulendt terrenget var, til villere ble den. Men Kristian mente at det ikke var noe problem.
For å komme fra skytterbanen til hytta, måtte han over to åpne bekker. Heldigvis for Kristian så var de ganske grunne, - men likevel djupe nok til at Kristian fikk seg en opplevelse han sent ville glemme. Det ville ikke han som fikk være tilskuer til det hele heller. Det stod nemlig en mann på ”Skarhaugen”, og han ble vitne til opptrinnet. Kjøreturen gikk fint den, helt til de kom opp til den første bekken. Da stoppet hesten opp og ville ikke over. Men plutselig tok den fart, og kjerra for ned i bekken og opp på den andre sida. Hele møkkalasset løftet seg før det deiste ned i kjerra igjen så skittspruten stod både over Kristian og hesten. Omsider kom han fram til hytta. Men da han leverte hesten tilbake til far, sa han at maken til hest hadde han aldri sett. Hva Kristian gjorde med de møkkete klærne og hud og hår som var godt parfyrmert av den fine lasta? Det var ikke tid og sted for dusj og badstu, men denne karen var ikke rådløs når det gjaldt dette heller. Gjennom jordstykket han hadde dyrket opp, rant det en bekk. Der hadde han gravd seg en dam som fungerte som badebasseng. Så etter kjøreturen med skittlasset, tok nok Kristian seg et velfortjent bad. I krigsårene var han en av disse store troens fakkelbærere. Han trodde alltid på et fritt Norge. Det fikk han også oppleve. Han døde i 1945 - 85 år gammel.

Andre akt

"Familien vår overtok hytta, og i en periode ble den familiens yndede tilholdssted. Siden den lå såpass nær hjemmet vårt, kunne vi ta med barna dit helt fra de var ganske små. Der kunne de leke i skogen, fange frosk og padder i badedammen til Kristian og plukke bringebær i sommervarmen .Hvis myggen ikke ble for plagsom.... Kaffen ble kokt ble kokt på den gamle komfyren, og folk som gikk forbi, fikk høre historien om Kristian og New Zealand. I familien fikk hytta navnet ”Litlahyttå”.

Til tider fikk vi problem med hærverk. Ubudne gjester brøt seg inn, stjal og ødela. Skogen vokste opp rundt hytta, og den ble nesten skjult av høye grantrær. Skulle dette bli skjebnen til hytta med den stolte historien? Heldigvis ikke.  Fortellingen har nemlig en tredje akt.  Historien lever videre.... Hytta er igjen blitt til glede for store og små. Den nye turveien til Skudenes Fjellag går like forbi, så stadig flere blir oppmerksomme på at dette særegne stedet finnes.  Barnehagen i Skudenes har allerede brukt den i flere år. Og i 1995 utførte ”Gullgraverhyttas venner”, med Paul Kristiansen og svigersønnen Atle Sommerfeldt med flere, dugnad på hytta, med støtte fra Karmøy kommune. En stor del av de store trærne er hugget ned slik at solen slipper til igjen. Gullgraverdammen er  gravd fram og de karakteristiske steingjerdene er fikset.  Det er nå blitt en fin park rundt hytta som er tilgjengelig for allmennheten.  På den måten kan vi bringe denne helt spesielle delen av lokalhistorien videre til våre etterkommere.     Bildene av K Kristiansen tilhører familien hans.

Vigeholmen fyr - hvordan så det ut før?

I serien med fyr, er turen kommet til Vigeholmen. Men jeg mangler en del historiske opplsyninger.
På bildet er fra 1906, er det en stripe i veggen, hvilken farge hadde den?

PS: Siden dette ble skrevet, er mye avklart. Svaret finner du her: Sildefiske med gode fyrlys


Ser fram til å få nyttig informasjon. I mens maler jeg andre fyr. I dag har jeg gjort ferdig Høyvarde:

Tidligere har jeg malt Slåtterøy og Ryvarden. De finnes her:  Som eit fyrlys

Sild og revy i Skudeneshavn

Skomaker Georg Rolfsen kunne mer enn å såle sko. Han var en flink revyartist og ikke minst en dyktig revyforfatter.

Silda var et selvsagt tema under revyen. Bildet viser Rolfsen i aksjon på scenen på ungdomshuset med visa  "Da er det fiske!" Visa kunne gått inn i den aktuelle debatten om kvinnesyn, men den passerer likevel på grunn av "historisk interesse":

Når silda kommer til oss på ny,

da er det fiske, da er det fiske!

Og når vi spiller en lett revy,

da er det fiske, da er det fiske!

Når fiskefolket går i gatene

og silden ligger brun på fatene,

da er det fiske, da er det fiske.

Når byen fylles av støi og damp,

da er det fiske, da er det fiske,

og hele luften av treskodamp,

da er det fiske, da er det fiske!

Når strilen kjennes på mavene

og kvinnehæren kommer travende,

 da er det fiske, da er det fiske!

Når byens damer tar permanent,

da er det fiske, da er det fiske!

og elskovstrang i sitt hjerte kjent,

da er det fiske, da er det fiske.

Og når de tripper der ilende

og Boknabuen kommer smilende,

da er det fiske, da er det fiske!

Når jomfruen bliver rar og ør,

da er det fiske, da er det fiske,

og når hun smiler til hver sjarmør,

da er det fiske, da er det fiske.

Og når hun vrinsker litt eggende

og Kvitsøybuen glor på leggene,

da er det fiske, da er det fiske.

Når kvinnen atter blir lei og sur

er fiske omme, er fiske omme,

og glemmer ganske å gå en tur,

er fiske omme, er fiske omme.

Når jordmoren setter opp skiltene

og ungene de kommer trillende

er fiske omme, er fiske omme.

Her er Rolfsen i barnevogna. Og han vet hvilke yrke det svarer seg å ha: Mora sier:

- Du ska' bli dokter, ikkje noge vas!
Mens ungen svarer:
- Nei! Eg vil bli notabas!

Fra sildefisket i tidligere tider.

Fotoene er hentet fra boka "Svunne tider og forsvunne hus", Rolf Høines forteller. Nauthydlaren forlag 2000. M E Totland
Opplysninger/pris og størrelse om maleriet fra tidligere tider og andre "hjemmelaga" bilder finnest her på Galleri Nauthydlaren si heimeside

O. C. Hansen – hva hadde Skudenes vært uten han?

Hvem var han, denne mannen som er kjent for tåkeluren, men som har så mye mer på samvittigheten? Han ville stenge skolen på grunn av stor smittefara i 1909 og saken havnet i retten, Han kjøpte et lite vann og skaffet dermed stedet drikkevann. Han var med å planlegge jernbane over Karmøy, "om nødvendig under vann" Hvem skulle tro at alt dette skjedde for over100 år siden?

 Skudenes historielag utfordret meg til å holde et foredrag om O.C. Hansen. Foredraget ble holdt på kulturhuset, gamle badet, i Skudenes 18.9.2013. På forespørsel er foredraget skrevet ned,- på grunnlag av stikkorda jeg brukte den kvelden. Utover i teksten er det noen spørsmål som jeg gjerne vil ha hjelp til å finne svar på. Andre opplysninger, og evt rettelser, kan også legges inn i kommentarfeltet under her.

Dette er ei tidsreise. Vi må ikle oss slutten av 1800-tallet for å forstå hvem Ole Christian Hansen, O. C. Hansen, var. I ei slik tidsreise er det ikke alt vi ser klart. Opplysninger kan ha blitt misforstått, og det kan ha oppstått feil på veien fram til 2013.

Det er spennende tider for skipsnæringa når O. C. Hansen kommer til Skudeneshavn,. Det er som om framtidas skjebne står og vipper på en knivsegg. Det er vekst, nyvinninger, vilje til omstilling og et tett miljø den unge skipperen kommer til. Men vil de mestre de nye tidene? Og hvilken rolle vil den unge Hansen spille som fører til at han nå står på sokkel utenfor Tåkelurfabrikken? 

Vi er på leit etter en mann som er født i 1850 på Sørlandet. Eller rettere sagt, det er på Østlandet vi finner han, for begrepet Sørlandet er ennå ikke oppfunnet.

Jeg har hørt navnet O. C. Hansen mange ganger, og jeg har skrevet det nesten like mange ganger. Da far, Rolf Høines, sine notater skulle gjøres om til bøker, dukket navnet stadig opp.

Tåkeluren, Hansaluren, visste vi om. Far og farfar snakket om belgene som ble reparert i skomakerverkstedet, og miniatyrluren kjente vi til da den fikk sin endelige form, med og uten fyrstikkeske i.

Dessuten fortalte far om likkistene som ble laget i fabrikken. Det gjorde et sterkt inntrykk på han å se arbeidsfolka som lagte likkister mens de skrønte og lo, og som hadde matpausen sin, midt mellom likkister, store og små, da han kom for å levere belger til lurene. Noen ganger møtte han så å si kistene i døra. Døren nede var for smal til å få ut kistene, så det ble laget en sklie fra andre etasje og ned. På disse kom likkistene glidende ned. Tåkelurer som var godt pakket inn i halm i større kasser, ble også flyttet ut på kaien den veien. 

En kar som vokste opp i Sørgadå, husker også likkistene. I tillegg mintes han stemningen da han kom gående sørover: Lyden av lurer som ble stemt.

Jeg må altså innrømme at da jeg tok fatt på utfordringen historielaget hadde gitt meg, om å finne ut mer om O. C. Hansen, var det svært lite jeg visste om han, mindre enn jeg trodde. Men i arbeidet med et annet lokalt prosjekt hadde jeg nylig kommet over en opplysning i statsarkivet i Stavanger som vakte min nysgjerrighet. Det hadde tydeligvis vært en sak der Dr. Jensen anmeldte O. C. Hansen for æreskrenkelse. Jeg hadde ikke tid til å finne ut hva dette gjaldt, så jeg dro hjem, fast bestemt på ikke å snakke mer om det jeg hadde funnet. Anmeldelsen passet ikke inn i bildet jeg hadde av herrene Hansen og Jensen, og å slippe løs rykter uten å vite hele sannheten, ville bli feil.  Så stikkorda fra anmeldelsen ble liggende trygt i notatene mine.

Men nå, når jeg skal prøve å male et større bilde, kanskje mer fargerikt enn det vi kjenner fra før, må jo også denne delen av historien være med. 

Skudenes rundt 1875

Folk bodde relativt romslig i Skudeneshavn rundt 1875. Det var 7 personer i hvert hus, mot 12 i Haugesund og 11 Stavanger.Det var relativt ny kirke (1851), nytt bedehus (1861), og vanlig handel hadde det bare vært i ca. 30 år Før det måtte en ha borgerbrev for å drive handel.

Det var også ellers mye ny bebyggelse og mange nye båter, større enn før. Det var ikke mye gammelt, ærverdig over stedet. Tvert i mot. I flere tiår hadde det luktet maling og fersk material mellom husa.

Perioden med de beste åra for sildeksporten lå bak. Fiskeriet var under omstilling: Nå ble det frakt og Nordlandsfart. Det krevde større båter, og dermed nyere båter. Skudenes prøvde seg med eget båtbyggeri, men det ble en kortvarig geskjeft.

Tonnasjen er på topp og det trengtes mer folk.  I 1865 var 6,5 av 10 av mannskapet på Skudeneseide båter herfra, i 1875 klarte stedet bare å rekruttere 4 av 10.

Amtmannen skreiv i sin rapport at det er liten framgang i åra 1870-75. Det er «medtagne formuer, men gode affærer» i  frakt/Norland.

Det er på denne tiden kvinneoverskudd. Det er for få gifteklare menn.

Ankomst

Hit kommer O. C. Hansen som skipper i 1874, 24 år gammel på flunkende ny bark Nor, eid av Lundin. Faren er sjømann, og O. C. har en 6 år yngre søster og 7 år eldre bror. Han er født i Eide sogn, 16.7.1850, i Kistevig, Homborsund, vest for Grimstad. (Far: Hans Kristoffer Andersen, mor: Elen Hermansdatter). Senere står faren som los; det var flere losvarder i Hamborsund og økende trafikk: "Homborsund tollstasjons ekspederinger av anløpte skip gir et godt bilde av trafikken på havna. For eksempel i 1873 anløp 121 skuter. Seilskipsfarten gikk i disse årene mot sitt høydepunkt, og i 1874 ble det mottatt 234 skip. Hele 155 av dem kom fra utlandet. De fleste kom sent på høsten, når man måtte søke inn for været." (Eides historie).

O. C. dro til sjøs 14 år gammel med Lidskjalf av Grimstad: en bark på 205 kcl. I 1871, etter 7 år til sjøs, tok han sin eksamen på styrmannsskolen i Grimstad, 21 år gammel. 

I mange kilder står det at han «kom fra Arendal” som skipper på en bark i Amerikafart. Det er riktig i den forstand at han nok fikk hyre i Arendal, slik så mange andre også gjorde. Men han var fra Grimstad.

O. C. ankommer som skipper. Det hadde status å være skipper, men alene om denne statusen var han ikke. I 1854 var det 9 som hadde skipper som hovedyrke, mens det i 1865 var 24. Trolig var det enda flere i 1874. Skipet han førte, Nor, hadde størrelse: 270 tonn/ 141 kcl.

Miljøet han kommer til er lite: Det bodde 1317 i ladestedet. I dag er tallet 3274. Men stedet har hatt en kraftig vekst: På 40 år, fra 1835 til 1875 ble innbyggertallet 5-dobla. Til sammenligning har veksten fra 1874 til 2012, altså på 140 år, bare gitt en 2,5-dobling.

Vi vet ikke hvor den unge skipperen bor når han er i land. Men vi vet at i matrikkel 96, som Herman Simonsen senere eide, like overfor kaien, - der bor Ivar Jensen og kona Elen med barna Ingvald, 9, Anders, 2, og Anne, 17 år. (Huset er da 30). Fire år senere i 1878 gifter O. C. seg med datteren Anne, som er blitt 21 år. Faren, Iver, er oppført som skipper allerede i 65-, og førte også ut sild “for eiga rekning” i 1866.

  
De nygifte lever trolig som et vanlig par i det som må kunne kalles stedets overklasse. Etter noen år eier de sitt eget hus i Søragadå 39. (Matrikkel 100 i 78/80).

Da de giftet seg hadde huset krambod, plass til to familier med tjenestefolk, pakkhus/lager,

Ekteskap skal vare i 13 år til kona er 34 år. Hun dør i 1891 og fikk 6 barn.

Hans virke utvides snart: Han blir medeier i Nor (1879), har trelasthandel ved det som nå kalles Gamle dampskipskaien (kjøper matrikkel 94 i 1886:sjøhus/senere Nylund), og har sagbruk («Sagå»)

I 1888 utvider han huset sitt (matrikkel nr. 100).

Oppfinnelsen – nye tider.

I 1879 kom det en lov som påla skip å ha mekanisk varsling. Før var det brukt flagg, mareskratle ol.

O. C. Hansen hadde sett en innretning som kunne gi mekanisk varsling da han var i land i Holland, men han og mannskapet hans mente de kunne gjøre det bedre selv. For å gjøre historien kort: Vel tilbake i Skudenes, eksperimenterte han seg fram til verdenspatent. Han bygde på praktisk erfaring. Han hadde ingen teknisk utdanning. Og suksessen lå i at luren han konstruerte, var enkel og derfor forholdsvis billig.

Far, Rolf Høines, viser fram luren på museet

En skulle kanskje tro at en sirene med høy lyd ville fungere best ved varsling. Men en engelskmann hadde hørt at da datteren spilte piano, var det de dypeste tonene som bar lengst.  En dansk historisk ordbok sier: Lyden fra luren er «visselig ikke behagelig, men det er en så meget nyttigere lyd».

Luren ble snart vide kjent, og fikk gode anbefalinger.

Mer om Hansaluren og produksjonen: Se filmen «Hansaluren», laga av Per Bjelland, som nå er i salg hos historielaget i Skudeneshavn; Museet i Mælandsgården.

Mer enn oppfinner.

O. C. Hansen blir snart en investor som var med på å forme Skudeneshavn:

Skip

Vilje til å investere hadde han vist allerede i 1879 da han kjøpte seg inn i Nor som han var skipper på.

·         I 1885 blir han medeier i kutteren « Bjarne», en av de første båtene fra Skudeneshavn som prøver seg på drivgarnsfiske på Island. (Eid sammen med Clausen, Haakonsen, Medbøe og Vinje. Fører Chr Gjessen).

Når Nor er borte i 1888, blir det trolig utbetalt en forsikringssum. Da investerer O. C. i to nye skip:

·        1888: Barken Levant – (sammen med M. og E. Lie fra Stavanger og fra Skudenes: Thorsen, D. og Chr. Gjessen, Halvorsen, Ellingsen, Dorthea Lund, og dr. O C Kluver, legen som var den som hjalp til med å gjøre tåkelurpatenten kjent for en kommandørkaptein i den norske marine). Skipet gikk på Syd-Amerika med fører Chr Gjessen.

·        1889: Nybygg for kr 18 000, Marta Elene, skonnertbrigg, bygd i Sunnhordland. (Eid sammen med Pedersen, Midbøe, Ellingsen, Sandhåland, Wilhelmsen, Rasmussen og Sigvald Waage, - Waage som var den som først hadde tro på dampskip herfra.) 

·        Nordstjernen, bygd som jekt i Kinsarvik, Hardanger (1875). Etter Bergens målebrev 1899: 68.74 tonn. Fører Ingvald Jensen (svoger fra 1. ekteskap).

Hus/bygninger/virksomheter

1883: Matrikkel 100, oppført 1866, krambod. Leide det da han gifta seg i -78. Starta produksjon i kramboden her i 1880. Utvida med tilbygg i 1888.

År ?  sagbruk («Sagå»)

·       1891: Hermetikkfabrikk, formann i selskap bestående av han og Clausen, fra 1904: Bjellandsfabrikken

·       1892: Matrikkel 78, sildesalteri, stort sjøhus, sør i gata, senere eier: Ole Stave

·       1902: Matrikkel 93; Fabrikken, (kjøpt blant annet av 1.svigerfar), Søragadå 53

Periodevis innsats/ han flytter kapital.

Han selger seg ut av båtene før han bygger opp tåkelurfabrikken. Men når han senere annonserer trelasthandel for sal, i 1912, investerer han i 1913 i kutter M/S Falken (Tobias Falnes m fl), D/S Vikholmen (Gjessen, Kjeldsen) 1916 og La France i 1916 (sammen med O.G. Gjessen, T. Gjessen).  Han flytter kapital. Tar risiko, er strategisk, og vinner oftere enn han taper på det.

Hvilken mann var han?

Den unge skipperen som kom i 1874 var ikke formuende. De var mange skippere der som kunne bygge seg opp, like godt som han. Men O. C. så mulighetene og brukte dem: Han var oppfinnsom, og for å sette ideer ut i livet, bygde han på praksis, som han gjorde da skippere som brukte luren, pekte på at det ville være en bedre løsning å ha selve hornet innebygd i kassen. Slik ble luren forbedret.

O, C. Hansen brukte penger. Det vil si han hadde pengene i omløp, han brukte dem til å få ting gjort.

I følge Stavanger Aftenblads journalist var han en god forteller. Journalisten hevder han har opplevd mye og har møtt spennende personer, til og med Nansen, men han lar seg fjetre av den skipperen med luren når han møter han.

Avisa kan også fortelle at O. C. var smart: Da Wilhelm av Tyskland var på besøk, rodde O. C. ut og veivde med armene til han fikk oppmerksomhet og ble invitert ombord. Slik kom luren til den tyske marine.

Selv om åra har gått, er det fremdeles (2013) noen som husker O.C. Min tante, Gurine Isaksen, karakteriserer han slik: Han var en striks, men god mann. Det kan synes som om hun med de to egenskapene har fått O. C. Hansen i et nøtteskall.

At han var en bestemt mann, forteller avisene. I 1894 var det et stort møte i Skudenes med tilreisende autoriteter som skulle debattere unionssaken/konsulatsaken (Norge-Sverige). O. C. grep da inn i den heftige debatten og sa at de ikke måtte ta sånn på vei: Det var jo ikke snakk om noe ekteskap mellom landene!

Men det var ikke bare lokalt han vågde å ta til ordet i saken. Åra gikk, og han har endret syn på hvilken betydning det har om vi fortsatt skulle være i union med Sverige. Nå finner vi O. C som undertegner av et opprop sammen med kristenlederne i Rogaland, der de oppfordrer «kristelige venner i by og bygd» til så si ja til unionsoppløsningen. Argumentet for at dette er kristelig forsvarlig, er at Sverige selv har satt seg i denne situasjon ved ikke å sanksjonere en sak som et enstemmig Storting hadde vedtatt i konsulatsaken. Dermed stod Sverige uten representant i landet vårt; Da «fulgte det av sig selv», at Sverige mistet regjeringsmakten i Norge, skriver de.

Ble han profet i egen hjembygd?

Det er vanskelig å si om han ble profet i egen hjembygd nå 100 år etter hans virksomhet var på topp, om vi da vurderer Skudenes som hans hjembygd.  Men vi vet at hans patent ble verdenskjent, og at han var anerkjent i sin samtid: 

Samtidig støtte:

1882: Skippere og autoriteter herfra anbefalte luren

1883: 13 skippere fra USA anbefaler luren

1884: Scott anbefaler den engelske marine å ta luren i bruk

Patenten fikk medaljer på verdensutstillinger; Edinburgh 1882, Liverpool1886, Kristiansund 1892, Spania 1886,  Paris 1900, Stokholm 1897, Bergen 1898, Han fikk i alt 8 gullmedaljer, den siste i 1930 i Trondheim etter 30 års produksjon.

Luren ble brukt i norsk, svensk, dansk, tysk, hollandsk, østerriksk og de forente staters marine og i norsk, svensk, dansk og fransk fyrvesen.

Tåkeluren ble solgt via agenter også i USA. En uoverensstemmelse med en agent, førte til at det ble produsert kopier der. Dermed gikk det ut advarsler mot forfalskinger.

En sentral mann som alle kjente.

O. C. var en godt kjent mann i Skudenes. Det fortelles at han kunne brukte hele dagen på å gå gjennom Søragadå. Og det er ikke til å undre seg over. De fleste som bodde der var enten noen han eide båter sammen med, drev forretninger sammen med, var nabo til eller var inngifta i slekta med. I tillegg fikk han oppgaver på vegne av folket, innbyggerne, blant annet som ordfører. Første perioden hans var fra 1903 til 1905. Det er like etter nybygget, fabrikken, er på plass, og han hadde tydeligvis fått folkets tillit. Senere var han ordfører 1908-1918, til sammen 15 år med avbrekk på 5 år. I bystyre og formannsskap satt han til sammen i 35 år.

Men å være ordfører er et tillitsverv, ikke en jobb. Det var tydeligere da enn nå når ordføreren er frikjøpt på heltid. Ordføreren ledet møtene, satte dagsorden, fikk i gang prosesser ved å bruke kontakter og være med i arbeidsgrupper. Han hadde i liten grad tid til å sitte på kontor. Når vi i ettertid ser hva O. C. var med på, er det derfor vanskelig å skille hva han gjorde som privatperson og hva han gjorde i kraft av å være ordfører.

En lysende eller spisende pære?

Likevel: I ettertid ser det ut for at bredden er borte. Det ser ut for at vi er kommet til å tro at han gjorde mindre enn han gjorde heller enn at vi tilskriver han æren for mer enn han gjorde. Dette gjelder også hans egen virksomhet:

På en tidlig telegramblankett stod det: Dampskipsexpedition, Taagelurfabrikk, Sagbruk, Trælastforretning, Lager av støbegods, cement, kalk, mursten, tagsten, Lager av symaskiner.

Senere hadde han kleshandel der det hadde vært lurlager, han hadde fotoatelier i utbygget i huset sitt og dynamittlager på holmen. Han produserte møbler og var ekspeditør for Lojal og Grimstad . De senere åra blir han omtalt som handelsmann. Han solgte bl a sykler og elektriske artikler, mne også dagligvarer. Fra denne tiden er han kjent for replikken: En pære - skal det være en lysende eller en spisende?

Bildet tatt i hans atelie; av Marta Elen Elisebet Jensdatter f 1814, min tippoldemor.

Familie

Hans 2.ekteskap starter i okt. 1893. Sin kone nr. 2, født 1875, Louise Bertine Slåttebrekk, finner han på Nornes, noen hundre meter nord for der han bor. Hun er datter av Simon Slåttebrekk, som leier/senere kjøper huset på Nornes av Salve Haga. Søstrene til Lovise overtar senere Nornes.

Dette ekteskapet får en brå slutt når kona dør etter bare 7 år, like etter at hun hadde fått tvillinger før jul 1900. Den ene tvillingen dør også.

I nabohuset holdt Frelsesarmeen til fra midten av 1880-tallet.

Januar 1901 kan Frelsesarmeen meddele at de har planer om å bygge sitt eget lokale, fordi de har fått hjelp og kan bygge på gunstige vilkår. Hjelperen, giveren er anonym. Historien forteller at denne giveren var O. C. Hansen. Senere samme år, gifter O. C seg med en kaptein i Frelsesarmeen: Martha Gurine Rasmussen, f på Herdla. Hun er 29 år, han er 52 år.

Spørsmål 1: Holdt Frelsarmeen til i nabohuset i 1900. Var Martha i tjeneste der da hun møtte O.C.? Kan hun ha arbeidet på et barnehjem i Kristiansund før hun kom hit?

Det er nå han blir ordfører. Det skjer mye i tiden som kommer, og han får bruk for sitt pågangsmot, og hans snarrådighet, handlekraft kommer til syne.

Uten vedtak - gir handling, - og av og til suksess

1909 Et stormende møte på Bedehuset

O. C. var en aktiv bedehusmann, streng og fast på mange vis. Han var preget av arven fra Hans Nielsen Hauge, som så mange andre av gründerne og lederne på stedet, bl. a Håkonsen og Aanonsen. De hadde lært at arbeid ikke er en straff, men et redskap til å skape verdier for felleskapet og å gi arbeid og inntekt for de enkelte familier. Arbeidet er altså en velsignelse.

O. C. var med i styret på bedehuset, og tok del i lokalt arbeid straks han kom. Han var med i det første sangkoret som blei starta i 1878, (senere kom det et nytt sangkor for frisinna ungdom).

Selv fortalte han i et intervju på 70-årsdagen at han fant fotfeste i kristendommen da han som unggutt var til sjøss, og at han "fra den tid alltid hadde vært en lykkelig kristen". 

Med sitt engasjement kom han til å forårsake følgende overskrift i Stavanger Aftenblad: 19.1.1909: Stormende møte.

Det står å lese at O. C. Hansen har besluttet å leie ut bedehuset til noen som arbeider for private nattverdforeninger. Det gjorde han alene, uten å spørre de andre i bestyrelsen. Et allmannamøte slo fast at dette var galt. Bedehuset hadde uttrykkelige bestemmelser som bygde på bedehusets testamente som ble undertegnet da bedehuset ble bygget, 45 år tidligere: Virksomheten skulle ikke være i konkurranse med kirken.

Avisen forteller at det ble en «lite oppbyggelig debatt, et overveiende flertall vedtok å respektere testamentet, og O. C. erklærte at han gikk ut av bestyrelsen».

Kinamisjonen hadde på denne tiden besøk av predikanter fra Jæren som ville ha nattverd på bedehusene på Karmøy. Flere år senere skulle uenighet rundt dette spørsmålet bli opptakten til etablering av Den Frie Evangeliske Forsamling i Vedavågen. I Skudenes var menigheten Ebeneser i DFEF allerede etablert i 1902 etter besøk av Emma Nilsen fra Stavanger som særlig la vekt på troende dåp.

O. C. Hansen gikk ut av bestyrelsen på bedehuset, men ikke ut av kirken. Vi finner han senere i menighetsrådet 1920-1930, 10 år.

Vannverket  

«Privatmænd med ladestedets ordfører O.C. Hansen i spissen har sikret seg retten til Litlevannet som ligger 50 m over havet, 1700 m fra Skudenes. Borgerne vil anlegge vannverk og tilby kommunen. Vannforsyningen er nå brønner, en ordning som er ubekvem, usikker og kostbar.»

En ingeniør har sjekka kvaliteten på drikkevannet og om det er nok vann, skriver Stavanger Aftenblad, 11.2.1909. På denne fotturen i marka sammen med ingeniøren for å sjekke forholdene var blant andre Røyen med. Og karene ventet ikke på vedtak. (Så skulle de også selv være med å fatte nødvendige vedtak senere).

25.3 gir ingeniør Juel kalkyle til formannskapet: Prisen vil bli ca. 45 000. Avisa skriver at dette er et brennende spørsmål: 6-8 brannslanger er med i kalkylen.

Brannforsikringselskapet vil gi tilskudd (O.C. Hansen sitter i styret også der),

Avisa ser det som lønnsom investering for framtidig industri. Dersom bystyret vi satse på dette vilde få "et av landets billigste vannverk med en svær vannmengde..  og ...byens framtidige innbyggere vil være byens fedre takknemlige for en sådan beslutning som vil gi byen et til alle tider fullt effektivt vannverk.»

Vannet er kjøpt for 200 kr med adgang til å demme opp 4 meter.

31.3 Formannskapet er positive, men vil ha en komite for å finne ut hvor mange som vil benytte det. Medlem i komiteen: O. C. og Oskar Kjeldsen

24.7 Justisdepartementet bevilger 10 000

19.2 1913, 4 år etter, er ikke vannverket bare bestemt, men bygget. Stavanger Aftenblads utsendte mann prøvesmaker vann fra øverste del av anlegget. Han klager fælt på terrenget i et innlegg som er skrevet som et reisebrev fra verdens utkant. Han melder at vannverket blir ferdig i løpet av våren. Prisen er blitt 63000. Med dette på plass, vil en få lavere forsikringer, trygghet for virksomhetene og kommende generasjoner vil takke sitt kommunestyre, avslutter avisa.

1910: Dr. Jensen

Dr. Jensen kom til Skudenes i 1896. Etter 3 år hadde han en forening som skulle anlegge planteskole. Nå hadde stedet to sterke menn, minst. Det forstod jeg først da jeg fant den nevnte anmeldelse i statsarkivet med påstand om ærekrenking. Min første tanke da jeg ble utfordret til å holde foredrag om O.C. Hansen i historielaget, var å hoppe over dette kapitlet. Men så fant jeg ut at dette var alvor, ikke bare store ord mellom to sterke menn.

Stavanger Aftenblad gir historien:

·         4.2. 1909 Skolen i Skudenes slutter av seg selv. Det er frykt for skarlagensfeber etterfulgt av tyfus. Flere tilfeller er påvist. Korrespondenten kan ikke si hvor alvorlig det er.

Bystyret ønsker skolen stengt og bedehuset stengt for større samlinger. Kommunelegen venter med å innkalle helserådet, venter på råd fra sentrale myndigheter. I mens tar lederne barna sine ut, og snart gjør alle det, uten å vente på kommunelegens råd.

·         16,2,1909: Nervefeber og fiskerne. Karmøys distriktslege ber folk koke melk pga. nervefeber og mild skarlagensfeber.

·         9.3. Kommunelegen og ordføreren.

Kommunelege Jensen klager til påtalemyndighetene fordi byens ordfører og et medlem av helserådet har sagt at legen hadde utvist pliktforsømmelse i anledning epidemien. Forhåpentlig blir forholdet oppklart. Det vil være heldig da det er nødvendig at allmenheten har tillit til sin lege.

·         25.3. Epedemisykdommen. Epedemisykdommen er ennå ikke begrenset. Nå er også kommunelegens hus angrepet.

Så blir det stille i avisa. Anmeldelsen blir opprettholdt og det blir sak i desember: for overtredelse av straffelovens paragraf 247 og 251:

For å ha søkt å bevirke eller medvirket til at nogen finder tiltro til noget der er er egnet til at skade en off. tjenestemann, nemlig kommunelege Jensens gode navn og rykte eller utsette han for had, ringeakt eller tab av den for hans stilling fornødne tillit, ved en dag i begynnelsen av februar på et kontor i Sk.havn at udtale at det var levert melk fra det syge hus på Risdal i 14 dage etter at det var konstatert nervefeber. (Meddomsrett 3.12).

O.C. erklærer seg ikke skyldig. Han mener anklagen skyldes fordreining av noe som ble sagt på et kontor Aktor mener uttalelsene er av ærekrenkende karakter, vil ha 200 kr i bot. Forsvareren vil ha frifinnelse, evt vurdert hendelsen vurdert opp mot ærekrenking av O.C. som Jensen tidligere hadde gjort seg skyldig i, i brev til amtmann og bystyret

Retten finner anklagede skyldig i tiltale, men han får ikke straff på grunn av Jensens fornærmelser i de breva han hadde sendt. De var altså skulds.

Kirkelig engasjement.

Også i det kirkelige arbeidet engasjerte O. C. seg utover det lokale arbeidet. Ved en rask kikk i datidens aviser finner vi han som en sentral aktør i Rogaland. Han engasjerer seg også i kirkens utvikling nasjonalt. Vi finner navnet hans i forbindelse med:

·      * Kinasmisjonens venner overveier å gå sammen i en krets i Rogaland. O. C. Hansen er 1 av 8 innbydere. Stavanger Aftenblad 11.10 og 25.10, 1900. 

·      *  Kirkemøtet, mener menigheten må øve innflytelse på tilsetting av egne prester. Ønsker en presteutdannelse i tillegg til Universitetet (opptakten til Menighetsfakultetet). St. Aftenblad, 11.3.1906.

·        * Opprop for å få et kirkelig rådsorgan, Aftenposten, 21.3.1917. 

I disse sakene, der han står for en konservativ kristendom, er det påfallende at han dukker opp i avisene når noe nytt skal skapes. Det kan se ut som om han brukte mer krefter på å skape det nye han trodde på enn det det bestående han ikke trodde på. Det er også interessant at han som var en ivrig i den lavkirkelige organisasjonen Kinamisjonen, ikke bare arbeidet for at kirken skulle ha egne rådsorgan, men han går selv inn i menighetsrådet lokalt når det er på plass.

Av offentlige oppdrag O. C. hadde, kan nevnes:

1893 tegner aksjeselskapet Skudenes Privatbank, og er direktør i mange år (sammen med Rasmus Larsen, L. Riisdal, J.M. Anfinnsen, O.G. Gjessen.)

1907 medlem i komite for skipsforsikring på nasjonalt nivå

1908 leder arbeidet med bygging av folkeskolen

1911 aksjeinnbyding til sildoljefabrikk

.. Bosetter omstreiferfamilie på Fladaberg.

1912 medlem av lagretten

1914 Sildekompaniet overtar sjøhuset

1915 Komite til samarbeid med Skudenes herred angående elektrisitetsforsyning (sammen med O. G. Gjessen og J. Thorsen).

1915 vergerådet

1918 arbeidskomite for KARMØYBANEN, vurderes svært aktuelt, også under vann

1918 komite for å utrede middelskole

Ca. 1900 tok O. C. Hansen initiativet til å få kjøpt en dampdrevet brannsprøyte fra Sverige: Den måtte slepes. Den var i bruk da det brant hos lensmann/stortingsmann Vinje, Da trelastlageret til Nylund brant i 1975, hadde de bedre utstyr, men anlegget stod likevel ikke til å redde. Det er et paradoks at nettopp trelastlageret brant, som O.C. hadde eid, han som gjorde så mye for brannsikring.

Samtidig driver han forretninger av mer/delvis privat karakter

Fisk

·       Skudenes Preserving Co, 1892-1902/03, Oppretta i 1892 av O.C.

I 1891 var det bare 3 hermetikkfabrikker. Den i Skudeneshavn ble nr. 4

I 1893: AS blir lagt til navnet, Formål: hermetisk nedlegging av fisk.

Formann: O.C. Hansen. I styret ellers: A. Jakobsen Syre, J. Johansen, J. O. Riisdal, bestyrer: J. E Klausen, bosatt på Høines. 

I 1902 anmodet OC om at firmaet blir slettet straks av handelsregisteret

Bjelland kjøpte det i 1904. Bjelland sier han overtok fordi det ikke hadde godt så bra med første driverne, mens andre kilder viser til at de som arbeidet på denne fabrikken, var usedvanlig flinke fagfolk som senere skulle være med å bygge ut hermetikkindustrien videre.

1902 sier O.C. Hansen at han har planer om å starte ny hermetikkfabrikk. Det blir det ikke noe av. Derimot kommer brødrene Nornes hjem og starter Skudenes canning, brødrene Nornes i sjøhuset ved pensjonatet på Nornes. (“Fabrikken” 1912).

1903 dør far til Peder og Iver: Aanen Pedersen på Nornes. Den andre kona til O.C. er fra Slåttebrekk på Nornes og O.C. og Aanen var antakelig fortrolige, både som naboer, bedehusfolk, partseiere i skip.

Spørsmål 2: Finnes det dokumenter som viser om O.C. hadde noe med starten av denne virksomheten å gjøre?

·       * 1911 Dannelse av AS Skudenes sildoljefabrikk, O.C. m fl står som innbyder til AS

·       * 1912: A/S Skudenes Sildeoljefabrikk er registrert. Styret: H.O. Håkonsen, Jakob Eng Larsen, Ola B. Berge, O. G. Gjessen, O.C, Hansen.

·        * 1914 (1917?): Skudenes sildekompani A/S starter i sjøhuset hans, matrikkel 78.

Familie.

O. C. Hansen fikk etter hvert stor familie. Kone nr. 3 er kaptein i frelsesarmeen. Hun er fra Herdla, og de gifter seg i Nykirken i februar, 1902, med påfølgende fest på Misjonshotellet i Bergen. Dermed ble Martha mor til en stor barneflokk fra første dag; noe som også preger bryllupssangen deres:

Hun som har faaet den oppgave stor, brudgommens brud,

træde istedenfor børnenes mor, brudgommens brud.

Gid hun maa følges av lykke og held

Gid hun må enes med børnene vel

Det er vårt ønske til hende i kveld

Brudgommens elskede brud.

Med så stor familie trenger familien god plass. Større blir familien også ganske snart. Dermed bygger O.C. nytt hus, hjørnehuset til Kirkeveien/Postveien.

Ved 1910-telling står han oppført som gårdbruker, tåkelurfabrikant, trelasthandler og han har budeie. Huset hans har sidebygninger: fjøs, kloset, ved/kulbod, høyloft, lager.

Det bor 10 barn sammen med han og kona ved tellingen, 3 over 20 fra første ekteskap, to tenåringer fra andre ekteskap og 5 fra 1 til 7 år fra tredje ekteskap. Ikke rart de trengte to barnepiker, (den ene var altså også budeie)

Det var et høyt gjerde rundt eiendommen, som strakte seg oppover langs veien der bokhandelen senere ble bygget. Huset hadde eget fortau, det frøst i Skudenes blir det sagt.

I den store hagen bak huset, var det frukttrær og bærbusker, høns og kaniner. I uthuset/fjøset stod ei ku.

Nå var det plass til den store familien. Senere startet han butikk i 1. etasje, bl. a med salg av sykler og barnevogner, senere kolonial og elektrisk butikk.

Martha og O.C. Hansen fikk 3 barn til, siste barn nr. 18 ble født sa han var 65 år gammel.

Av de 18 barna var det 15 som levde opp. Mange dro til utlandet. De første konene hans døde i barsel.

Bygging/avvikling

I en periode var det bygging, nyetablering O.C. drev med. Og han har flyttet virksomheten sin inn til det som nå er framtida, det nye Skudenes sentrum. Her var han entreprenør for ungdomshuset. Han ledet arbeidet med Folkeskolen (1908).

Men det var også tid for avvikling. I avisa varslet endringer i 1912 med annonse. Han ville selge trelasthandel, sagbruk evt våningshus, grunnet “omlegging” av virksomheten.

1913 selger Falken

1917 fabrikken blir AS, solgt Etter 33 000 produserte lurer (solgte ca. 30 000 også senere).

1918 jakten Nordstjernen annonseres solgt

Den største avgjørelsen han tok på denne tiden, må være å gi slipp på Tåkelurfabirkken. I en stor  annonse i Stavanger Aftenblad, 22.11.1917, skriver han:

Jeg skal herved tillate mig at meddele at jeg har solgt min TAAGELURFABRIKK til A/S O.C. Hansens eftf.

I det jeg takker for behagelig forretningsforbindelse, skal jeg tillate mig at anbefale Aktieselskabet til Deres velvillige tillid.

Med høiagtelse

O.C. Hansen

Videre skrev nye eiere i samme annonse:

Vi tillader oss at nytte anledningen til at anbefale vår TAAGELURFABRIKK i haab om at komme i behagelige forretningsforbindelser med alle O.C. Hansens tidligere kunder.

Det bemerkes at forretningen vil bli drevet under samme arbeidsledelse som før, og da vi straks går til utvidelse av fabrikken, vil vi straks kunne ekspedere alle ordrer.

Ærbødigst pr.pr A/s O.C. Hansens Efterfølgere.

H. Haakonsen

Skudesnæs

Selskapet hadde kvinnelig disponent: Lina Ellingsen.

Sørlandet

Så flytter familien til Nedenes. Og selv om han stadig flyttet kapital, Sørlandet, samlet den også opp. Når han kjøper gården på Sørlandet for 80 000, har han penger til dette uten å selge husene i Søragadå og Kirkeveien.

Spørsmål 3: Hvilken gård kjøpte han? Deler av den gamle kongsgården? Ville han starte med gård fordi han var inspirert av den ene kua og hagen? Trengte han klimaskifte, hadde han problemer med astma? Eller hadde det blitt så mye å forholde seg til her på stedet, at han trengte et avbrekk?

Uansett grunn til flyttingen: Han brente ikke broene. Han eide fremdeles mye her.

Flyttingen til Sørlandet gikk med båt. Og familien forteller at møtet med den sørlandske vinteren bød på overraskelse. Slike mengder snø hadde de ikke opplevd før.

Det heter seg at driften av gårdsbruket “ ikke gikk”, hva det måtte innebære. I alle fall finner vi familien tilbake i Skudenes ganske snart, for høsten 1920 er en av døtrene konfirmert i Falnes kirke.

Spørsmål 4: Når ble huset i Kirkeveien bygd, og når kom de tilbake fra Sørlandet?

O. C. og Sørlandet.

I følge Eide Sogn: saga om en sørlandsbygd ble TåkelurHansen som en institusjon. Eidefolket så på han som sin og han holdt i alle år kontakten med fødestedet ved like.

Apropos: I 1980 ble en av lurene funnet i sjøen utenfor Eide. Den ble forært til Austagder-museet som et “verdifullt minne om Eidemannen».

Så kom luren hjem..

Og O. C. kom hjem fra Sørlandet. Nå selger han i Søragadå.

På denne tiden skulle stedet få elektrisk kraft. Det var mye omtalt i avisene allerede, og O.C. hadde vært medlem av første komite som arbeidet em saken, flere årtidligere. Nå ser han på nytt muligheten….

Hva er så ettermælet, hvordan ble O.C. Hansen omtalt?

·        Stavanger Aftenblad 5.19.1918 skriver om den lokale støtten som om til uttrykk da familien skulle flytte sørover:

OC Hansen flytter fra Skudenes

Med dypt vemod vil Skudenesfolket se Hr. Hansen forlate stedet. Han har hatt et rikt virke i Skudenes kommune, m 40 år i bystyre og 12 år som ordfører. I det hele været en virksom mann, på flere området øvet stor innflytelse inden ladestedet og distriktet.

Bystyre holdt festmiddag og overrakte sølvpokal. Misjonsvennene holdt egen fest for han.

·         Norge vårt land, bind 1, 1937 ser han utenfra:

 En kan ikke egentlig snakke om ynde, heller ikke videre om idyll på Karmøy, det er for blåsende og bart til det. Men det er likevel en plass der det er idyll, der natur og mennesker sammen har skapt forhold hvor en umiddelbart må føle seg vel, er aller lengst sør på øya, der det ligger det vesle ladestedet Skudeneshavn

På ett område var Skudeneshavn verdenskjent fra 1880 og et par tiår framover. Og den mannen som hadde fortjeneste av det, var O C Hansen, fabrikanten av tåkeluren, sveiveluren. Fra 1880 til 1917 ble det laget 33 000 lure som fikk gullmedaljer og diplomer. 

·        “Skudenes største industrisuksess”- Så store ord er også tatt i bruk om tåkelurfabrikkanten. Fortjener han den attesten?

En slik vurdering må tas utfra at det ikke var lenge etter silda forvant da han kom til Skudenes. Det trengtes kraft og mot til å stase. Med alle de underleverandører han trengte, skapte han sikre arbeidsplasser også mange andre steder enn i egen fabrikk, ikke minst hos Håkonsen. Og da er det grunn til å gi dem rett som har kalt han en “Verdenskjent tåkeluroppfinner og fabrikant”. Og vi kan spørre: Hva ville Skudenes ha vært uten han?

O.C. Hansen døde i 1935, kona Marta døde i 1969.
 
..

Bilder fra filmen "Hansaluren" som viser at det var mange underleverandører til Tåkelurfabrikken:

Copyright: Marit Elisebet Totland
Om noen har ønske om å bruke dette nedskrevne foredraget til noe, ta kontakt med: marit.totland@knett.no


Vil du lese mer Skudeneshistorie?
Her er prisene på mine bøker for tiden::

Kr 100 - Alt vel, historisk roman om Skudenesskøyter på det første Islandsfisket og de som gikk hjemme og venta. Les mer om boka her.

Kr 100 - Garborg og Skou - forskjell på folk? - om odelsgutten og omstreifergutten som møttest i ulike perioder av livet, med ulik bakgrunn og ulik skjebne. Les mer om boka her.

Kr 50 - for  heftene der far, Rolf Høines, med flere, forteller Skudeneshistorie:

* Med handemakt og hestekraft
* Husker du?

Kr 50 - Blåstrømpe, roman frå Skudeneshavn om tjenestejenta frå Stavanger som blir skipperfrue.

Et bokpakketilbud på disse bøkene, finner du her
marit.totland@knett.no

Kilder til foredraget:
Hus og innbyggere i gamle Skudeneshavn,  Stavanger 1975
Fra husklynge til by, Roar Svendsen, Lokalhistorisk stiftelse, 1996
Skudenes sjøfart- og byhistorie, Stavanger 1947
Falnes kirke 150 år, Karmøy 2001
Svunne tider og forsvunne hus, Totland, Nauthydlaren foralg, 2000
Filmen: Hansaluren, Per Bjelland m fl, Skudenes 1996

Stavanger Aftenblad, via digitale aviser på Nasjonalbiblioteket, nb.no
Folketellinger og kirkebøker, via arkivverket.no
Notat fra Rolf Høines