En fredelig sildedriver kom tøffende inn fra feltet. Den hadde vært ute om natten og prøvd å få sild. Folk var tidlig på beina, og flere søkte ned til den vesle avklemte kaien mellom pakkhusene der sildedriveren seg inntil. Noen nikket til skipperen ombord. Han var en liten, men tett kar som stod i styrehuset og manøvrerte båten inn til kaien. Han så noe trøtt ut, men likevel ikke mer enn vanlig når en har vært ute på havet hele natten. Sild lå det på dekket, og sild var det i garnlenken. Nede i lugaren kunne en høre folk rørte på seg.
Klokken gikk mot 0900 denne
søndagsmorgenen som om kort tid skulle utvikle seg så dramatisk.
Folk som stod på kaien og
ante fred og ingen fare, ble brått skremt av taktfast tramping gjennom gatene i
Søragadå. Men de så ikke noen grunn til å være redde. De tenkte det var en
tropp som var ute på en alminnelig manøver også denne morgenen. De skulle snart
få vite annet.
Brått svingte soldatene ned på
kaien med geværene i angrepsstilling, bistre og harde i blikket som om de eide
halve verden, - minst. Folk ble trengt opp mot husveggene på pakkhuset, mens en
flokk soldater entret driveren som lå like fredelig. Soldatene gikk ned
leideren og det hørtes harde rop. Snart stod hele mannskapet i en klump blant
de grønnkledde. Skipperen forsøkte forgjeves å få sagt noe, men til svar fikk
han et slag over ansiktet så han seg i kne. Et par av mannskapet hadde ikke
fått støvlene på seg. De var blitt sparket rett ut av køyene, og stod og så fra
den ene til den andre med skremte øyne.
Ingen av oss som stod og så på
forstod noen ting. Snart bar det i vei med dem i samlet flokk. Det bar oppover
mot folkeskolen, et to-etasjes bygg som var nærmere 100 år. Det var
stamkvarteret til de flere hundre grønnkledde.
Med geværet på ryggen bar det
oppover mot skoleplassen der vi andre ble skilt ut og jaget hjem. Fiskerne
derimot, sju i tallet, ble drevet inn i gymnastikksalen der de ble gjort kjent
med sine lovbrudd.
Jo, det hadde eg slik, som vi
andre fikk vite senere, at i de tidlig morgentimene hadde det kommet et
tremotors engelsk fly innover kysten. To tyske jagere gikk til angrep og det
ble kamp. Kampen endte med at den ene tyske jageren fikk en fulltreffer og gikk
i havet like utenfor Ryvingsundet i Kvitsøy. Det andre stakk av, og det
engelske flyet fløy utover og hjemover til England med en motor i ustand.
Dette visste ikke vi. Vi bare
så at de sju fiskerne ble drevet inn i gymnastikksalen før neste hendelse tok
form med vanlig tysk elskverdighet og grundighet. Fiskernes forbrytelse var at
de i følge en tysk rapport fra festningene i Trivarlia, et par kilometer fra
sentrum, forsømte å yte hjelp til de tyske flygerne.
Driverne skulle ha ligget bare
100 meter fra det styrtede feltet, så det hadde vært naturlig for sjøfolkene å
ile til for å yte de nedskutte «vennene» hjelp. Nå skulle de få svare for
dette, og vi som bodde knapt 20 meter fra folkeskolen, fikk nå praktisk
undervisning i hvorledes tysk rettferdighet ble utøvet i disse berømte
krigsårene. Fiskerne ble snart hundjaget ned i kjelleren i et privathus som
tyskerne hadde tatt og som lå like ved skolen.
Skrikene fra det som foregikk
hørtes ut gjennom murene enda de iverksette en merkelig bråk-seanse, rundt og
rundt på plassen utenfor huset. Offiserene skreik og kommanderte og soldatene
løp i ring for å døyve skrikene fra kjelleren innenfor fra dem som fikk smake
den tyske rettferdigheten på sine nakne kropper. Skrikene nådde opp til oss som
taktfaste rop om hjelp: «Kom oss til hjelp, kom oss til hjelp!»
Selvsagt var ikke tyskerne
blide på de av oss som holdt dem under oppsikt. Jeg for min del forsøkte å
følge med fra kjøkkenvinduet som lå riktig til. Et par offiserer kom rennende
og ristet knyttnevene til oss for at vi skulle dra oss unna, mens de forsøkte
elskverdigheten sin på de sju uskyldige fiskerne. Det var noen fæle timer. Vi
var mange som klødde i fingrene, men hva kunne vi gjøre uten våpen?
Imens kom ropene igjen,
taktfaste, såre hjelp om hjelp fra herrefolket som var kommet som «venner». Jo,
visst et par stykker mannet seg opp og gikk til naziordføreren og sa ifra om
det som foregikk der oppe. Folk ble rett og slett slått ihjel, sa de.
Jo, ordføreren strøk opp til
den tyske kapteinen som bodde like ved, men det førte ikke til noe, som rimelig
var. Mishandlingen fortsatte og hele byen var som i unntakstilstand. Ingen
hadde lov å gå ut. Alle skulle holde seg innendørs slik at de lettere og bedre
videre kunne bruke tampen på de uskyldige fiskerne.
Det ble en underlig søndag. En
av dem en ikke vil glemme så snart. Jeg husket vi hadde fått tak i en stor
skrubbsei til middag. Kjøtt fikk vi selvsagt ikke. Det var «vennene» våre som
måtte ha det.
Men seien ble liggende der den
lå, ingen gjorde mine til å stelle den til middag. Ingen hadde matlyst heller.
Langt om lenge ble det stille
der oppe. Vi hørte ikke flere rop om hjelp, og vi visste ikke om stakkarene som
var kommet i klørne på tyskerne, hadde stått det over uten særlig men.
Jo, endelig, langt utpå
ettermiddagen ble det liv igjen på skoleplassen. Fiskerne kom ut, det var
foreløpig slutt på mishandlingen inne. Nå skulle de ut i sydosten. Kaldt og
surt var det, men ingen av de som var blitt sparket ut av køyene hadde fått
anledning til å ta noe på føttene. I samla flokk ble de hundjaget videre med
tyske gevær i ryggen. Folk som bodde like ved, så at de ble drevet nedover mot
kaien. Det rant blod nedover hendene på noen, særlig var skipperen ille
tilredt.
Ved kaien lå sildedriveren med
sild i garnlenken som da den ble lagt der om morgenen. Mannskapet måtte ombord
med tyskeren som følge. Nå skulle de avgårde til Stavanger der Gestapo skulle
overta. Vinden blåste iskald, men ikke en av de mishandlede i mannskapet fikk
komme under dekk eller inn i styrehuset før de stevnet ut havnen og videre mot
Stavanger.
De ble plassert på dekk foran
styrehuset i de tre timene det var vanlig at turen tok. Ingen regnet med at
denne sildedriveren gjorde turen på kortere tid.
Imens arbeidet alle gode folk
på vår side for å komme fiskerne til hjelp. Losene i Skudenes og på Kvitsøy
fikk sendt melding til styresmaktene om at driveren hadde ligget vest av
Geitungen mens flykampen pågikk. De lå således ikke 100 meter, men 6000 meter
fra styrtstedet, og kunne således ikke komme til hjelp selv om de hadde vært
oppmerksomme på hendelsen.
Det var de sannsynligvis ikke,
for fiskerne blandet seg ikke mer enn nødvendig i millitære saker. Det hadde
imidlertid aldri hendt at en ikke hjalp folk i nød, enten det var venn eller
fiende. Det hadde losene vist da de om natten den 11. desember 1942, med livet
som innsats i stummende mørke og høy sjø, forserte seg gjennom natten etter
nødropene fra tyske sjøfolk som skrek om hjelp. Med store anstrengelser og fare
for livet da losskøyta fikk den ene flåten i propellen og maskinen stoppet, fikk
de all 29 ombord i skøyta og kom til lands og fikk de under menneskelig
behandling på sykestua i Skudenes.
Dette var en stor kontrast til
det som hendte med de uskyldige fiskerne, som tyskerne behandlet etter sin lov.
Her brukte losene og stedets befolkning den internasjonale loven om å hjelpe
folk, enten de var venner eller fiender. Det ble ropt om hjelp på begge sider.
På den ene siden kom ropene om hjelp fra tortur mot uskyldige fiskere, fienden
tok ingen menneskelige hensyn. Internasjonale lover var et ukjent begrep for
herrefolket. De bare denget på til ropene ble svakere. På den andre siden var
hjelpen i henhold til de gjeldende internasjonale lover. Med livet som innsats
berget de 29 av fiendens sjøfolk. De honorerte redningsfolkene med kr 25,- pr
levende eller død tysker og en flaske brennevin. Losene sendte pengene til
redningsselskapet. Hva de gjorde med brennevinet, forteller historien ingenting
om.
Det ble således ingen ny
tortur for fiskerne da de langt på kvelden kom fram til Stavanger. Den korte,
men korrekte meldingen fra losene førte fram. Det nyttet ikke å motsi den.
Noen godtgjørelse for
mishandlingen fikk ingen av de som var innblandet. Det ble fortalt at legen som
så til mannskapet etter at de var kommet hjem, meldte fra at han aldri hadde
sett så mishandlet rygg som skipperen kunne vise fram. De hadde bare drevet
sitt fredelige yrke med å føre mat til lands.
På grunn av utsagn fra den
tyske vakten på festningen i Trivarlia var de, uten lov eller dom, blitt tatt
som de verste kriminelle.
Det ble den verste
februarsøndagen vi opplevde under krigen og hendelsen gikk fra munn til munn
før dagen var over.
Noe senere kom den samme
driveren inn til den samme kaien i den vesle fiskebyen og hadde også da en bra
slump med sild ombord. Skipperen hoppet på land for å gå til sildekontoret og
melde fra om fangsten. Han ble straks omringet av folk. Det var som en mur av
venner og kjente som på den måten ville vise medfølelse for det han hadde
gjennomgått.
...
Dette ble opprinnelig
nedtegnet av Simon Nes, Skudenshavn.
Bjarne Skådel fikk låne en
kopi av sin far, Jonas E Skådel og har gjort noen små endringer og å skrevet
fortellingen over til bokmål. Hovedinnholdet er slik det opprinnelig var, og
viser hvorledes Simon Nes og andre opplevde hendelsen.
Skudeneshavn 17.3.1997, Bjarne
Skådel, sign
..
Rolf Høines, fikk en kopi av
Bjarne Skådel, og med dette blir den delt med deg som leser. Hensikten med å
minne om det grusomme som hendte, er som far stadig sier:
«For at det ikke skal
skje igjen!»
Fiskerne som det fortelles om her, var fra Sund
Fiskerne som det fortelles om her, var fra Sund
Marit E Totland, november 2012
Det må ikke skje igjen.
SvarSlettDet bør ikke skje igjen.
Det skjer igjen, bare ikke her.
Takk for historisk glimt og en historie jeg ikke var kjent med.
Mormor ønsker god mandag
Det er kommentaren til far min også: For at det ikke skal skje igjen. Men så skjer det igjen, og igjen..
Slett