Høines, gardsnummer 43, bruksnummer 11 og 12 - det er mitt utgangspunkt.

Historiebloggen til Marit Elisebet Totland
Høines g.nr 43, br.nr 11 er mitt utgangspunkt, bokstavlig talt, siden det var der jeg vokste opp og slet mine barnesko, som farfar flittig lappet og stelte. "Løft føttene når du går!", var hans formaning. Siden jeg er datter til far, Rolf, - med stor historieinteresse og datter til mor, Inga, med stor slektshistorie-interesse, er det helt naturlig at jeg prøver å samle mest mulig av familiens og hjemstedets historie.

Fortiden fasinerer. Levekåra var så annerledes. Det holder det ikke bare å se nærmere på egen gårdshistorie for å forstå fortiden. Perspektivet må utvides. Jeg er derfor på leiting etter alt av interesse som kan fortelles: "Det var en gang.."

Forseggjorte offentlege dokument:

fredag 23. desember 2011

Ei 100 år gamal, utruleg historie om buplikt

Siste kapittel i historia om buplikta vår fekk me i eit lesarinnlegg i Kvinnheringen, 22.des, av Tor Bringedal, der han  fortel om Kvinheradspresten, Sømme, som hadde vanskar med buplikta for 100 år sidan.

Det har vore mykje merksemd om at me som prestefamlie har fått avslag på søknaden vår om sleppa å bu i prestebustaden. Både karikaturteiknaren og politikaren har levert innlegg til den lokale samtalen. Men ingenting overgår forteljinga til Bringedal når det gjeld humor, dramatiske virkemidler, store ord og ein hard vilje:

Eg er noko uviss på om det følgjande kan tolkast som ei støtteerklæring til sokneprest Jan Ove Totland sitt ønske om å flytta til nyinnkjøpt privatbustad på Valen, eller om det vil ha motsett verknad.

Velkomen til å lesa om bupliktsaka vår:
Humor hjelper mot det meste 


Totland er nemleg ikkje den første presten i Husnes-sokna som ikkje likar biskopen sitt pålegg om kor han skal bu. For 100 år sidan var Ole A Strømme res.kap. i Ølve, Hatlestrand og Husnes sokn. Han hadde pålegg både frå herradstyret og biskopen om å busetja seg i Ølve-sokna. Og i førstninga var han lydig. Då han starta prestegjerninga i Kvinnherad i 1910, budde han på Håvik i Ølve. Men dette var han ikkje fornøgd med, så han flytta snart til Gjermundshamn i Hatlestrand sokn. Ei tid budde han også i Rosendal.


Heradstyret var misnøgde med den ulydige presten fordi det medførte høgare skyssutgifter når presten busette seg i ytterkanten av dei soknene han skulle gjera prestetenester i. Og utgiftene til presteskyssen var ei tung bør på ein heradskasse i vanskelege økonomiske tider på 1920-talet.


Men kapellanen var ein stapeis, han trassa både heradstyret og biskopen og bøygde ikkje av sjølv om han måtte betala mesteparten av skyssutgiftene sjølv. Motorbåtskyssen frå Hatlestrand til Husnes kosta 75 kr i 1920, men han fekk berre dekka taksten frå Ølve som var 25 kr.


Hadde kapellanen vore ein likandes kar så kan det henda heradstyret og biskopen hadde sett gjennom fingrane med ulydnaden. Men Strømme var ein mildt sagt kontroversiell prest som også kom på kant med sokneborna - ikkje minst på Hatlestrand. I følgje eit innlegg i lokalpressa hadde presten skjelt dei ut frå preikestolen som "murmeldyr, syvsovere, molboer, blodløse padder", noko som naturleg nok ikkje skapte den heilt gode stemninga i kristenflokken.


Strømme svara etterpå i same avis at påstanden var så eventyrleg at han vil gjera eventyrsamlarane merksam på den. Så avisdebatten på den tida låg på eit meir åndeleg plan.


Det var truleg større underhaldning den gongen presten hadde valt ut ein seom verken menigheten eller kyrkjesongaren kunne. Strømme stod på sitt: "Den skal synges, selv om de ikke kommer lengre enn til halvparten i første vers, så skal den synges."


Og den arme kyrkjesongaren laut leia songen og finna på ein tone etterkvart  som han syntest høvde. Men då dette samstemte dårleg med tonen presten brukte, vart det slutt: "Takk! Nu kan det være nok!"


Det er mogleg at Totland har ei litt mildare form i si prestegjerning , og at han betaler skyssutgiftene sjølv slik at han kan få flytta til Valen. Men eg ville ikkje vist til tidlegare døme, om eg var han.

Me sender ein takk for ei knakande god historie til Tor Bringedal, og vil fylgja rådet hans om å ikkje visa til Strømme som eit tidlegare relevant døme.

lørdag 3. desember 2011

Uvørskap - et ord som bør tas i bruk igjen?

"Alle store har vært små, det er rart å tenke på!" synger Herresthal til barnebarna mine fra en gammel kasett.

Enda eldre er bøkene på bordet framfor meg som må sorteres i  den pågående flyttesjauen.
Framme i "Forklaring over Lutkers lille katekisme", opplag med bøker i gruppa 280- 285 000 eksemplarer fra 1935, er det limt inn en rød lapp. Der står navnet på eleven som har hatt boka. Og navnet kjenner jeg: Det er eldstemann i bygda i dag. Alle store har vært små..

I tillegg er det en streng beskjed om ansvaret for boka:

Hvis noen av de utleverte saker kommer bort eller blir ødelagt ved uvørskap, skal barnets forsørger skaffe nytt istedet.

Det slår meg at uvørskap er et uttrykk som det kunne være mer bruk for når det gjelder behandling av skolebøker i dag enn i 1935.