Forlis og brann tok liv

.
Høsten 1854 og våren 1855 kan synes å ha vært en tung tid i Skudeneshavn.
Et forlis krevde fire liv og en brann tok to unge jenter. I et lite samfunn kan det synes som om to slike hendelser i løpet av fem måneder, måtte ryste bygdefolket.

Og det gjorde de nok. Men hvordan forholdt folk seg til begravelser og død? Hva var daglidags for dem?
Kirkeboka for Falnes forteller at det i 1854 var totalt 26 begravelser. 15 av de døde var under 14 år, 11 var over. Snittet på barnas alder var 3 år. Snittet på de voksne var 50 år.

I 1855 var det begravelse for fire menn som omkom ved samme forlis. De var i snitt 41 år. Bror til min oldemor, ungkaren Gunder, var blant dem. Han var ungkar, 33 år, og hadde nettopp bygget huset hjemme på Høines. Oldemor overtok huset.

Brannen på Skitnedal gjorde nok inntrykk selv om det ofte var barnebegravelser. Søstrene Grethe og Serine Jakobsdatter brant inne på loftet, 16 og 13 år gamle. Resten av familien kom seg ut i tide, men jentene hadde ingen sjanse.

En sang skrevet av omgangsskolelærer J. Thomassen Munkejord i Ytre Sogn er tatt vare på. På sangen står det:
En åndelig sang, forfattet i anledning af den sørgelige begivenhet, som rammede de tvende søstre, der omkom i den Vådeild, som indtraf på gaarden Skidnedal i Falnes Pestegjeld i 1855,
　
Sangen har 38 vers. Den forteller om det som faktisk skjedde under brannen, og trøster de gjenlevende og formaner om å alltid vente døden. Noen utvalgte vers er gjengitt her.
　

1. Stands ungdoms
2. Ven din raske gang.
3. Fæst Øyet her, til denne sang.
   Hvori du vil fornemme
   Dit lives ubestandighed,
   Vel dig, om du er da bered,
   Naar dette Liv Fortæres
   Og livet Traad avskjæres.
   2. Med blomster som på marken står
   Afbilder dine Ungdomsår
   De hastig tager Ende
   I dag de eier gylden Pragt
   I morgen bær de bleget Dragt
   I dag du og kan traske
   I morgen støv og aske
   3.Endeel for Sværdet falle om
   En del når de som muntre gaae
   En del i havet blegner
   En del til aske bliver lagt
   Af ildens Vold og grumme magt
   Således Herren kalder
   Fra livts unge alder.
   4. Så har det nyligt hændet her
   At tvende unge Mennesker
   Til Støv og aske lagdes
   Då de i søvne arme låe
   Då monne Vådeild opstaae
   Sin store magt den øvde
   Alt hvad den fandt den røvde.
   5. Al godheds Fader, trøstens Gud
   Styrk dem at holde Prøven du
   Som en af sorgen bøiet
   To sørgeskaaler iskjænket er
   Af dig du gode fader kjær
   Som de må her udtømme
   Med gråd og Taarestrømme.
   6. De Mænd som dette først blev var
   At luen den angrebet har
   Dets Huus og Eiendele
   Med hast sig stedet nærmede
   Hvor elden fryktsomt flammede
   Til dem de Raab udstemte
   Som ingen fare kjendte.
   7. Med hast af Sengen de opstod
   Den Skjebne var ei for Dem god
   Som og Enhver kan tænke
   At de et sådant Flammekor ---
   De innviklet var
   Det var et grusomt skue
   Hvormed Enhver må grue.
   8. Med ængsted sind, bedrøvet Mod
   De hastelig ud drage lod
   Som vaagned af sit Leie
   Ifra den grumme Mordergjæst
   Som holdt sin store Seiersfest
   Udaf det fagne Bytte
   Hvorfra de måtte flytte.
   9. Her var ei mere for dem håb
   Men sørgetoners klageraab
   Sig derifra lod høre
   Ei trøst, ei Redning var at faae,
   Forladt af Gud, de synes staae
   Alt stod i eld og lue
   Det var et rædsomt skue.
   10. Den bitre skål de tømme må
   Og straks en anden følger paa
   Som de og skal uddrikke
   Me større Sorrig, Ak og Vee
   Samt jammer og bedrøvelse
   Og mange fælte taare
   Som hjertet dypt må saa.
   11. Og det er deres døttre kjær
   De tvende som på salen er
   Og søger Natte-hvile
   De vågnet ei ved Raab og ord
   De kjendte ei den fare stor
   Hvor de var omgivet
   De er et offer blivet.
   12. Sig ilden trængte frem med magt
   Til den å komme var dens agt
   Og med stor hast den ilte
   Derhen med Qvalm og Damp og røg
   For dennem var den visse død
   De ingen redning kjendte
   Omkring dem alting brændte.
   13. Og straks greb luen disse an
   De slutte skal sin vandringsplan
   I disse jammers Dale
   Ei nogen til dem komme kan
   Thi elden negtet dem adgang
   Til deres sted og bolig
   Hvor de mon hviler trolig.
   14. Forældrene sig gremme må
   Og deres søsken ligeså
   Som dette syn mon skue
   At disse to blev grebt an
   Af Flammesn Sværd og Luens tann
   AK, hvilken sorg og klage!
   Den skål var sur at smage.
   
   　
   　
   Mel: O, kjære Sjæl, frykt aldrig mer.
   
   Bildet ovafor er fra "Kaldestad gamle kyrkjestad" i Kvinnherad

Skudenesforliset 1901

Under det store sildefiske som kom og gikk, måtte alle steder benyttes for at fiskerne skulle få tak over hodet. Loftsrom, kammers, ja, til og med skolehuset ble brukt i en periode. Også hjemme på Høinesgården var det folksomt. Gamle Jakob, (far til Jakob skomaker) fortalte at to fiskerlag årvisst kom roende eller seilende i åpne båter og la til inne i kanalen. Ett av båtlagene var fra Bremnes. De hadde med seg sengklær og litt salt kjøtt og flesk, og tok inn hjemme på Høines.

Stua ble ryddet for møbler, - de ble båret opp på nordre salen. Rommet var 17 kvadratmeter og hver kror ble utnyttet. Fiskeren gikk i løa og fant seg et fange med halm som de la utover golvet. Der lå de og røkte pipe. Midt på golvet stod en spyttebakk. En gammel etasjeovn sørget for varmen, og på den store steingrua som fyllte hele kjøkkenet, kokte de sildesodd.
Innlosjeringen gav en inntekt på 10 øre pr. mann.

De to fiskerlagene var "faste gjester" i huset, og ble familiens venner. Når fangsten ble god, gledet alle seg, og når silda uteble, delte de bekymringene. Og når havet var på det sterkeste, overvinnelig og bare måtte respekteres, kjente de alle samme ærefrykten og angsten for de mektige kreftene som slo inn over land.
Men det hendte at respekten for havet måtte utfordres. En gang hadde de to fiskerlagene vært vest på havet og sett garna da det blåste opp til et stygt uvær. Dagen etter måtte de ut for å berge garna før stormen ble enda verre og dro avgårde med hele fiskeredskapen deres. De valgte å samle seg i en båt for å hjelpe hverandre. En av fiskerne var så gammel at de mente det kunne bli for tungt for han å bli med, så han ble sittende hjemme på Høines.

Fiskerne rodde vestover, og de klarte å få garna om bord. Men på hjemturen gikk det riktig ille. De rodde på ei flu,. Alle fiskerne omkom.
En av fiskeren var i live da han ble funnet, men han var så medtatt at han døde på sykehuset "Smitten" I Haugesund.
Bare den gamle som hadde blitt igjen hjemme, kunne reise tilbake med den tunge nyheten. Han hadde mistet arbeidskamerater og levebrødet.

Folk fra Bremnes som har levd noen år, kjenner fremdeles begrepet "Skudenesforliset", og bygdeboka for Bremnes sokn forteller at de som omkom var Gunnar Absalonsen Setre (31), Mons Olson Steinsbø (39), Nils Knutson Fylkesnes (41) og jakob Nilson Alsvåg (62).

Hvordan gikk det med enkene til disse mennene?
Noen økonomiske ordninger som gav dem livsopphold, fantes ikke. Noe av fortvilelsen kan vi lese mellom linjene i bygdeboka. Den ene enka var 26 år. Hun hadde allerede rukket å få fem barn. To av dem var døde. Det femte var enten nyfødt eller så var hun høygravid da dødsbudet kom. En av de andre enkene hadde fått ni barn. Fem av dem levde da forliset skjedde.
Hvordan kan de ha maktet å leve videre, med så mye sorg og så lite penger? De hadde mistet mennene sine. De hadde også mistet livsgrunnlaget. Det vår båten, garna som gav mat på bordet. Kanskje hadde de også tatt opp lån for å kjøpe garn og båt. De satt igjen, bokstavelig talt, uten noe.
Bygdeboka forteller litt om dette også: Enken med små barn blir ganske snart gift på nytt. Dermed var de forsørget.
　
Denne historien ble skrevet ned i 2000, og er med i Boka "Svunne tider og forsvunne hus" , Rolf Høines forteller, som vi gav ut sammen på vårt eget forlag, Nauthydlaren. Etter at boka var trykket, undersøkte jeg nærmere om jeg kunne finne etterkommerne av noen av de som omkom i forliset. Jeg bodde på den tida på Bremnes, og tenkt at det ville være interessant å høre hva etterkommerne visste om forliset. Kanskje de også hadde hørt noe om oppholdene hjemme på Hønes.

Jeg søkte i bygdebøkene. Og jeg fant. Jeg fant ut at dokter Alfsvåg, som bodde ikke så mange hundre meter fra meg, var barnebarnet til en av fiskerne. Jeg oppsøkte han og fortalte det jeg visste om båtlaget fra Bremnes. Han ble rørt, og kunne fortelle at han og hans foreldre og familie hadde visst svært lite om forliset. Den gamle fiskerne hadde kommet med det tunge budskapet, men ingen visste så mye om hva som hadde skjedd. Den gamle hadde jo heller ikke vært med ute på sjøen.

Så satt vi der, i hver vår stol, i trygge Norge i år 2000, og visste at vi hadde et felles punkt tilbake i tida - hele 100 år tilbake. Da hadde våre forfedre delt tanker og bekymringer den dagen stormen raste vest av Karmøy. Det skaper bånd til mannen som sitter like overfor meg. Og det skaper nye bånd til barndomshjemmet på Høines.

Forlis hører dessverre ikke fortiden til. I de fire vestlandsfylkene var det 88 forlis i perioden 1955-1995.

Hjemmet vårt og folket som bodde der.

Våre oldeforeldre, Gjertrud Gurine Iversdatter og Jakob Jakobsen, er de vi ser på som "de eldste" på gården. I dag vil mange hevde at "de gamle" var sønnen deres, Jakob, kjent som "Jakob i bakken" eller "Jakob skomaker" og kona Ragna. Men skal vi finne ut hvem som var de første som bodde i huset på Høines, gnr 43, brn 11, må vi tilbake til tippoldefar Iver Iversen.

Iver Iversen var født i 1825 og var yngst av 8 søsken: Ragnhild, tvillingene Helga og Malene, Eli, Rasmus, Gunder og Iver. De vokste opp på gården som i vår barndom var drevet av Bendik og Marta Torvestad (brnr 8, Bendik). Foreldrene var Ivar Rasmussen, (ca 1776-1837) og Malene Gundersdatter (1784-1870, fra Sandve).

Faren døde da Iver var 12 år. Eldstebroren Rasmus var da 19 år, og overtok farsgarden.
Etter hvert som barna vokste opp, måtte jentene giftes bort og guttene måtte få seg et jordstykke dersom de da ikke giftet seg til gård og grunn. Da det var Iver sin tur til å stifte familie, 28 år gammel, var situasjonen slik:
- Ragnhild født 1812 var allerede død (døde før hun var 30).
- Helga var ugift og bodde hjemme hos broren der mora også bodde.
- Malene var gift til Åkra
- Eli var gift med Osmund Nilsen fra Nedstrand. De bodde i Nedstrand da de var nygifte, men kom tilbake til Høines etter at de to første barna var født (ca 1842)
- Rasmus hadde giftet seg med den 6 år eldre enken Berta Knutsdtr fra Åkra og fire av hans 6 barn var født og hadde overtatt farsgarden.
- Gunder hadde fått utskilt et stykke av garden (bnr 11) i 1846, og hadde bygget det som senere ble barndomshjemmet vårt.
- Iver ble gift i 1853 med Helga Sveinsdtr (1830) fra Ferkingstad.

Gunder hadde bygd hus, men kom ikke til å drive garden videre. 
Da Iver og Helga hadde vært gift i 2 år, og veslejenta Elisabet Malene var et halvt år, hendte en ulykke, Gunder kollseilte vest ved Ferkingstad(?) 1. mars 1855. Han hadde gått ut sammen med Jørgen Sandve, Jakob Sørensen Quale og Reinert Gjessen) uten å vende tilbake. Gunder var ugift og hadde ingen familie etter seg,
Etter forliset ble gården til Gunder delt i to, br.nr 11 og br.nr 12, trolig som konsekvens av arveoppgjøret etter Gunder. De to søskenene som ikke hadde eget bruk, fikk nå hver sin del av bruket til Gunder. Iver overtok hoveddelen, bruk nr 11 og søsteren Eli fikk bruk nr 12.
Mora til Ivar ble med inn i det nye huset. Hun og den ugifte søsteren Helga som da var 43 fulgte med og hadde sitt eget hushold.

Familien som overtok "halve løa" og litt av gården
 Eli og mannen Osmund var flyttet tilbake fra Nedstrand og hadde da 5 ukonfirmerte barn. Det ble ikke bygd verken hus eller løe til det nye bruket, men Eli fikk halve løa og et jordstykke. Familien hennes ble boende på Lahammer. I folketellingen i 1865 er Osmund oppført som husmann med jord og fisker. Han har 2 kveg, 4 sauer 1/2 havre, 1 potet og bor på Lahammer med sine 6 barn. De to eldste, Iver på 25 år er ugift/styrmann og den neste Nils er 20 år/ på sjøfart. Ivar giftet seg året etter og emigrerte 1882 til Australia. I 1900 bor Eli og Kare sammen på Lahammer, men ingen dyr er nevnt.

Eli hadde til sammen 8 barn, men bare 3 av de som vokste opp, ble igjen i Norge, Malene, Elen Marie og Karen Sofie. Karen var ugift, men Elen giftet seg med Ole Andreas Sjursen fra Varen. (f 1857). Han var sjøfarende: de giftet seg i 1884 og fikk datteren Selma Johanne.
Malene var gift med Bendik Syversen på Steiningsholmen
Elen og Ole Andreas slo seg ned i havn. Hun drev en kolonial og fruktutsalg og han var sjømann.(1900/1910). Datteren Selma var "butikkjomfru" hos moren til hun dro til Brocklyn og giftet seg med Martin Pettersen.

Eli bodde sammen med datteren Karen på Lahammer. Karen levde til 1939. Stykket deres var bak huset på Høines. I tillegg hadde de et stykke på Øygardshaugen.
Først i 1946 fikk farfar denne delen av gården tilbake for kr 1800,-

Eli og datteren Karen Sofie kom til Høines for å høye og stelle dyra sine.Far (Rolf) husker jentene kom og samlet høy i forklærne sine. I våre dager kan det virke unaturlig at en annen familie kommer for å arbeide på gården og disponerer halve løa. Men dette nære samarbeidet varte altså i over 70 år. For Gurine som stelte på Høines, var det kanskje ikke så spesielt. Det var hennes egen tante det gjaldt. Og jentene som var der, var søskenbara hennes.