Høines, gardsnummer 43, bruksnummer 11 og 12 - det er mitt utgangspunkt.

Historiebloggen til Marit Elisebet Totland
Høines g.nr 43, br.nr 11 er mitt utgangspunkt, bokstavlig talt, siden det var der jeg vokste opp og slet mine barnesko, som farfar flittig lappet og stelte. "Løft føttene når du går!", var hans formaning. Siden jeg er datter til far, Rolf, - med stor historieinteresse og datter til mor, Inga, med stor slektshistorie-interesse, er det helt naturlig at jeg prøver å samle mest mulig av familiens og hjemstedets historie.

Fortiden fasinerer. Levekåra var så annerledes. Det holder det ikke bare å se nærmere på egen gårdshistorie for å forstå fortiden. Perspektivet må utvides. Jeg er derfor på leiting etter alt av interesse som kan fortelles: "Det var en gang.."

lørdag 27. februar 2016

Sagogryn får ein sjanse


Det er fem år sidan eg skreiv bloggposten:  Gi sagogryn og økseskaft ein siste sjanse. 

Fleire gonger har eg leita etter sagogryna i butikkhyllene i det siste. Forgjeves. Eg sukka og tenkte at den nok var gått i gløymeboka. Men så ein dag dukka gryna opp att, i ny innpakning. Derfor dette innlegget, som vel eigentleg er reklame, men la gå med det.

Sagogryn er ikkje spesielt sunt, men det er ein tradisjonsberar og eit godt alternativ til ferdigkjøpt dessert. Og no seier ekspertane at om du strevar med søtsug, skal ein ha noko søtt til dessert, så blir ikkje dragninga mot sjokoladeskuffa så stor resten av dagen.
Og det er jo nesten sunt: Sagogrynspudding med lune bær, bjørnebær eller andre bær du har i fryseboksen på denne tida av året. Det er min favoritt!

Korleis hugsar du at sagogryna blei brukte? Har du ein favoritt? Del den gjerne med oss andre her i kommentarfeltet.

mandag 15. februar 2016

Namna som fortel historie


Nesten kvar dag fyller me ut eit adressefelt, og me skriv inn adressa nesten utan å tenkja oss om. Etter kvart som me har fått vegnamn, har eg vore svært så heldig med namna som er blitt "mine".
Barndomsheimen min ligg no i Skomakerveien i Skudeneshavn. Betre kunne det ikkje bli for oss som hadde farfar, Jakob, sin skomakerverkstad i kjellaren.
På Bømlo budde med i Stølane og på Husnes i Stølshaugsvegen, - namn som fortel om gardsdrift og stølar nær gardane.
No bur me i Eplehagen. Det er eit så fint namn at når eg skal oppgi adressa, er det nokon som kommenterer: Å, så koseleg!

Sidan me bur i Eplehagen, må me sjølvsagt ha epletre. Det var ein heil hage lenger nede ved vegen, før i tida. No er det vår tur til å planta. Så kan komande generasjonar sjå kva adresse me har, smaka på eplene og minnast bestemor og bestefar i Eplehagen. Bestefar i Eplehagen kan du lesa meir om her


onsdag 30. desember 2015

Juleheftet overlever jula!


Snart tid for å pakka vekk jula? Men du har vel ikkje tenkt å kasta juleheftet?
I mange år har eg tatt vare på Smørbukk, Stomperud, Finbeck og Fia og resten av gjengen. Lagt dei fint vekk i eit skap.

I år lurte eg på om eg skulle kjøpa fleire hefte. Er det no sikkert nokon har glede av dei?

Svaret låg i i ei eske. Eller rettare sagt; det kjem til å liggja i ei eske. Tanken slo meg; om ikkje heftet blir lese i år, eller blei satt pris på i fjor, så kjem det nye år. Og kvifor skal dei gamle liggja bortgøymde?

Ei pappeske blei derfor kledd med julepapir, og gamle og nye julehefte fekk sin plass i den. No står ho fint plassert i stova. Kvart år framover skal det fyllast på med nye hefte. Og så eitt år - vil nye lesarar bli interesserte. Og gamle lesarar vil mimra.

Frå no av skal eska med julehefte ha sin faste plass i stova heile jula -  og nytttårshelga med!

fredag 4. desember 2015

Brev frå Skaaluren, 1882.

Kontakt har det vore mellom Skudeneshavn og Kvinnherad, lenge før mi tid, sjølvsagt. Og kjekt var det å koma over dette brevet fra Knut Skaaluren frå 1882 til kjøpar i Skudenes då eg rydda i gamle dokument tilhøyrande Historielaget i Skudeneshavn. Han fortel at slupp Rosendal er bygd hos han, og oppgir dei måla den nye eigaren treng. 

Høfleg tone og flott handskrift. 
Her har me noko å læra i dag.

Har du opplysningar om slupp Rosendal, legg dei gjerne i kommentarfeltet her.

Det eg har funne, er at sluppen forliste ved  juletider i 1907 på heimtur frå Gotland med eit mannskap på tre. Den var då eigd av Haugesundsreiar Sakkestad, men assurert i Skudeneshavn. Kvifor brevet er stila til Pedersen i Skudenes må eg finna ut av. Både kven av "Pedersane" dette var, og kva tid han selde vidare til Haugesund.
Det er truleg Martin A Sakkestad (f 1851) og kona Aasa (f 1858)  som eig skuta når den forliser.  Han er kalla skibsfører og trælasthandlert i folketellingane. I 1900 bur dei i Haraldsgata 22, eit hus med fire bueineingar. I dei andre tre bur det også styrmenn med familie og tenerar.
Når eg seier at Marin og Aasa eigde Rosendal, er det fordi Aasa ser ut til å ha vore ei aktiv kvinne. Allereie ved oppstarten rundt 1890 var ho med i styret for Haugesunds Sjømanns- og skipperforening.
 
Her er glimt frå avisene som handlar om forliset i Stavanger Aftenblad, Norges Sjøfartstidende, Kysten og Fredrikstads tidende:






torsdag 30. juli 2015

Lang veg frå jord til bord


Me hentar mjølposen og bakar brød. Enkelt og greitt. Eller me kjøper brødet i butikken. Enklare.
Vegen var lenger frå jord til bord då ei kvern var å finna i kvar bekk og å.
Denne står framleis i Åkra i Kvinnherad.

Fleire maleri finn du på Galleri Nauthydlaren, mi digitale utstilling.

tirsdag 30. juni 2015

Vindhjul - sommarlektyre av gamal årgang


Siste bokpakke gir meg litt å tygga på utover sommaren: Folkebladet, årgang 1893 og 1894, Norge på Havet, bind 1-4 (bind 1-3 omhandlar tida før 1900) og Sjøfolk forteller med historier frå attenhundretalet.

Eg flytter meg altså 130 år tilbake i tid, og dei rundt meg må nok finna seg i at siste nytt frå meg ikkje akkurat har brennaktuell karakter.

Ukeblader er vanlegvis ikkje det eg les, men eg gjer eit unnatak for Folkebladet fra 1890-talet. Der kan eg lesa (på gotisk):
- Hvor langt flyver Bierne?
- 1000 kilometer på Velociped
- Gaffelens historie
- Helbredelse ved hypnose
- Sjokoladefabrikationen

Og kva skjuler seg under overskrifta Vindhjul? Jo, sjølvaste Skudeneshavn. Rosenkrans Johnsen gir nemleg Skudeneshavn namnet Vindhjul:

Jeg satt og tygde på penneskaftet, svært betenkt på det ord jeg skulle sette som overskrift. - Så kikket jeg for tyvende gang på min brors tegning av det kjente, kjære sted - fyrlyset der vest, der det ligger som en forpost på vakt mot draug og storm og alle havsens farer.
Jeg syntes jeg hørte bølgene bruseog brenningene skvette og ramle mot den høye klippe, og jeg mintes lyden av den evige havets og vindesns gang over sjø, og over de trebare heier - en sang som så hurtig vekkes i deres minne som en gang har hørt dens skjønnhet, dens redsler, dens tusen melodier.
..
Jeg velger å kalle stedet er vindhjul. Det er det nå også, mildes talt. Geografisk talt er det Skudenes fyr, ledestjernen for den sjømann som om natten søker innenskjærs fra Norsjøen, mellom Jærens og Karmøys sydpynt eller ut, nord for Bergensleia.
Et vindhjul er det bokstavlig talt. Man kunne nesten tro at vind og motvind, innavind og utavind, som det hist og her kalles, fabrikeres på Skudenes.
Tar du din avis i hånden, går du på børsen, i skipperforeningen, på tollboden, til megleren, til havnefogden, på dampskipsbryggen - alle steder ser du telegrammer om vær og vind slik som den dene dagen arter seg ved Færder, ved Orøy, ved Skudenes og så videre.
Det er et meget viktig punt av Norge, dette vindhjul. Store verdier av skip og last ferdes daglig på de kanter i alle retninger. Og etter den retning vinden telegraferes å ha, stiller seg for dagen deres håp og humør som har fartøy underveis.
For skipsreder Olsen er det god vind, for fru Skipper Hansen motvind og for megler Nilsen "pokker også". Navnet Skudenes spiller daglig en ikke uvesentlig rolle i mange hjem. Ofte, ja, hver dag avhenger ganske store spekulasjoners skjebne av værtilstanden i dette vindhjulet.
...,
Åvære fyrvokter kan være trist nok her i landet, men på Skude fyr blir det vel aldri kjedelig. Det er et av de livligst beferdede strøk langs kysten. Seil fra alle kanter - fullriggere med seil av hviteste duk fra topp til dekk - et gjestebud for kystboerens øyne, barkskip og skonnerter, jegter og skøyter og båter, slingrende med barkrøde seil som blusser så vakkert i solskinnsvær, og travle damperes røk og rigg fra leia i nord, fra havet i vest og fra kysten i sør.
Og om kvelden har fyrvokteren kjenninger nok - blanke, gjennomtrengene fyrøyne som med sitt gule lys stirrer på han, eller med regelmessige mellomrom blinker til han gjennom mørket og forteller på sitt veltalende stumme språk: Alt er klart.
Men alt er ikke bestandig i orden. Mørkee tidender om forlis og voldsom død i det brusende, skjærfylte farvann omkring meldes ofte nok når dagen rinner. Lang og mørk er farvannets saga om stormfulle dager og svarte uværsnetters herjinger der vest.
Det er ved uvær og natt en redslenes gru over strøket, en smertens moll i bølgernes gang, et dødsens kvin i måkenes skrik og vindens plystring som får det til å gyse i blodet.
Men bak erindringen om redslene stiger som den strålende kororna bak den formørkede sol minnene  om Skude og om skjærgården der vest i lys, i dag, i sommerprakt, med blått hav og solgull i muntert brusende bølger, med vippende fiskerbåter og vestlig bris med bør for tallrike skip til alle kanter.
Jeg husker nok Skude i sønnavind og regn også. Det er nok av flo-vær på de kanter. "Skudenes: Overskyet. Regn. Sør - sørvestlig kuling" står det ofte dag etter dag i værtelegrammene.
Men jeg dveler helst ved minnet om det friske, det strålende klare der ute, når land kjennes fra damperenes bro ti mil til havs og når solen ved kveld flammer gull og rav i det lette skyflor med gjenskinn bortover sjøen.

Frå Folkebladet 1894

Brorens tegning:







lørdag 21. mars 2015

Hyrekontrakt anno 1881



Hyrekontrakt
Jeg, Skipper P. Jakobsen, førende Rapid, hjemmehørende i Skudesnes vedgaar paa efternævnte Betingelser at have forhyret nedenstaaende Mandskaber:
Jacob Andersen Vaholmen, Johannes Halvorsen Sandve, Knud Endresen Melhus, Ole Michal Jacobsen
hvilke Mandskaber have at gjøre Teneste i ovennævnte af mig førte Fartøy paa en Reise herfra til Island og tilbage til Hjemstedet, samt under vor Henliggen paa Island at gjøre Tjeneste som Notemandskab med de medbragte Noteredskaber efter mine i deb Anledning givne Bestemmelser og med Forpligtelse til i den Tid de ere under Kommando af de Befalhavende over Noteredskaben samt Waage om han skulde vere tilstede, at vise den samme Hørighet og Lydighet som de ellers skylde mig, det samme gjelder ogsaa under Sildetilvirkning samt Torskefisking om dertil skulle levnes Tid.
Hyren er for Jacob Andersen 11 elleve Kroner ugentlig og ¼ Lod på egen Kost.
Ole Michal Jakobsen, hyre etter Fortjeneste samt fri Kost.
Johannes Halvorsen og Knud Andreas Endresen 8 åtte Kroner ugentlig paa egen Kost samt halv Lod af det opfiskede Kvantum Sild. Hyren tager sin Begyndelse fra Afseilingsdagen og vedvarer til Fartøiet retournerer.

Anm.1  Sildeprisen bliver Kr 8 åtte for stor god Sild og forholdsvis mindre for blandet Sild – ifølge Contrakt mellem Rhederi og Noteeierne – pr Tønde, dog saaledes at 120 Tdr regnes for 100 eller mer Tilgift af 2 % for det paa Island tilslaaede Kvantum.

Anm. 2 For de Mandskabers vedkommende der med fartøi afgaar betydelig senere fra Skudenes, bliver ikke Lod at beregne for den Sild der førend Deres Ankomst til Island maatte vere opfisket og tilvirket, hvorimod om Fartøierne afgaae nogenlunde samtidig og det til Island først ankommende Fartøi alene skulde gjøre Fangst, da bliver dog Lod at dele med de senere ankommende Skibe.

Anm.3  Naar et eller flere Fartøier har erholdt Land og et eller flere bliver tilbage paa Island for yderligere at fiske, da bliver følgende Bestemmelser gjeldende:
  1. De Mandskaber der følger det Island forladende Fartøi faar Lod i Lighed med de der bliver tilbage saa fremt Fartøiet enten oplosser Silden og gaar tilbage til Island eller de følger med til Østersjøen for Sildens  Realiseren – derfor erholde de den almindelige maanedshyre, hvilken Hyre bliver at sammenslaa med de tilbageværendes Lod og derefter delt. Slik Lod bliver også å beregne til Nodebasen.
  2. De Mandskaber der derimot maatte blive afmønstrede ved Hjemkomsten erholde kun Lod af det Sildekvantum der var opfisket og tilvirket da de forlod Island.
Anm. 4 Saa fremt man selv ikke skulde faa Sild eller man af en eller annen Grund vilde kjøbe Last Sild paa Island, da faar Folkene for Tilvirkningen af denne Silden, ¼ Lod i følge den Pris der i herværende Contrakt er stipulert.

Anm. 5 Skulde Forholde indtreffe, der i denne Contrakt ei ere anmerkede, da har Mandskabene at finde sig i de rimelige Bestemmelser som Skipperne og Waage maatte fatte. 

Anm. 6 Berusende Drikke om bord tillates ikke.

So er antagen
Johannes Halvorsen, Knud Endresen og Ole Michal Jacobsen
vedgaar at være bleven bekjentgjort med Søfartsloven §111 og lover i ingen Maade at overtrede samme, fremdeles tilstaa at have antaget denne Contrakt og forbinde os til at opfylde de Pligter, som med Hensyn til denne vor Stilling paaligger os, samt ikke i Fartøiet at medtage nogen Varesort for dermed at begaae Smugleri. Vi erkjende ligeledes at være bleven gjort bekjendt med de Regler angaaende Forhyring som indeholdes i Lov om Søfart af 24. Marts 1860 §29.
I øvrigt underkaste vi os paa begge Sider de gjældende Love og Søordninger.
Mandskabet erholder fuld Lod af det opfiskede Kvantum Torsk. (tydelig påskrevet senere)

Skudesneshavn den …. Juni 1881
Underkrevet av Skipper Jakobsen, mannskapet og Attestert av E Kjeldsen

fredag 28. november 2014

Ære være biblioteket!

Så er boka ferdig og har fått tittelen "Garborg og Skou - forskjell på folk?".
Uten omfattende hjelp fra ulike bibliotek hadde tittelen trolig vært avgrenset til "Skou". Det kunne vært interessant nok, men underveis ble det klart at livstrådene til Garborg og Skou tvinnet seg så tett sammen at det måtte bli en bok der begge fikk plass.

"Det som var en gang" har funnet plass mellom to permer og kan forhåpentligvis hjelpe oss å gjøre gode valg når vi former det som i framtiden skal omtales som "gode gamle dager".

Jeg visste at biblioteket var en fin plass å lete etter informasjon, men at det var et skattkammer, oppdaget jeg først nå.

mandag 2. juni 2014

Litlahyttå, stabburet og lykkeboden - minne om ein barndom


Leikehytta skulle me få. Eit stabbur skulle far flytta heim i hagen. Det var 200 år, men fann seg likevel i flyttinga.

Men leikehytta blei snart eit lite museum. Og det vesle museumet blei for lite, flytta inn i kjellaren, og seinare vidare til Mælandsgården i Søragadå.

Historie.

No er også stabburet i hagen blitt historie. Då far såg at det var så falleferdig at oldeborna kunne få det over seg, fekk han det fjerna.

Alt har si tid.

Litlahyttå har også både historie og "si tid".
Kristian Kristiansen bygde den i Skeismyr, på eit stykke som høyrde til garden til farfar, Jakob Høines. Han hadde vore i New Zealand og sett gullgravarhyttene der, og ville byggja ei slik hytte heime. Kristian skulle få bruka hytta så lenge han levde. Det blei frå 1936 til 1945.


Då blei hytta til Litlahyttå, og det blei målet for sundagsturane i familien vår.

No er hytta betre kjend som gullgravarhytta og mange barnehageborn gler seg til å dra dit.
Heile historia til hytta, kan du lesa her: New Zealand-hytta - en - fortelling - i - tre akter

Bileta er 40X60 cm, olje på akrylbakgrunn på lerret i sveveramme i gull. Kr 1200 per stk. 


Og som barndomsminne høyrer sjølvsagt krabbeboden med, enda eit av far sine prosjekt:















Bildet er seld

søndag 1. juni 2014

New Zealand -hytta - en fortelling i tre akter.

I skogen like bak golfbanen  i Skudeneshavn ligger det en helt spesiell hytte. På folkemunne kalles den ”Gullgraverhytta” eller ”New Zealand – hytta”. Hytta ble bygd av Kristian Kristiansen og stod ferdig i 1036. Den er etter alt å dømme den eneste i sitt slag her i landet.

Gullgraverhytta er et populært mål for barnehager, skoler og turgåere. Hytta ligger tett ved løypa som fører opp til Røyningsbu - og er derfor kjent for mange turgåere.
Den spennende historien som ligger til grunn for gullgraverhytta er mindre kjent 

FØRSTE AKT...
Eventyreren og gullgraveren fra Skudeneshavn ..
Byggherren Kristian Kristiansen var en mann som er verd sin egen historie. I 15-årsalderen dro han ut i verden for første gang. Han seilte på alle verdens hav, og da han på en av sine turer kom til New Zealand, ble han så begeistret for dette landet, at han slo seg til ro der i ca 20 år. Han gikk i land nær Christchurch på østkysten, hvor han arbeidet på ulike sauefarmer. Men gullet som angivelig skulle være på vestkysten, lokket den eventyrlystne Kristian, og dermed tok han fatt på en strabasiøs tur tvers over fjellene. Han nådde Greymouth hvor det foregikk gullgraving, og der bygde han ei steinhytte på gullgraverfeltet. Kristian forlot New Zealand I 1908 etter et opphold som nå hadde vart I
Han seilte på alle verdens hav, og da han på en av sine turer kom til New Zealand, ble han så begeistret for dette landet, at han slo seg til ro der i ca 20 år. Han gikk i land nør Christchurch på østkysten, hvor han arbeidet på ulike sauefarmer. Men gullet som angivelig skulle være på vestkysten, lokket den eventyrlystne Kristian, og dermed tok han fatt på en strabasiøs tur tvers over fjellene. Han nådde Greymouth hvor det foregikk gullgraving, og der bygde han ei steinhytte på gullgraverfeltet. Kristian forlot  New Zealand I 1908 etter et opphold som nå hadde varte i 20 år, og kom tilbake til Norge.

På sine gamle dager,hele 28 år senere,  bygde han ei ny hytte lik den han hadde på gullgraverfeltet på New Zealand.



Han fikk bygge den i Skeismyr, I utmarka som tilhørte min far, Jakob J Høines. Avtalen var at han skulle
få ha hytta der så lenge han levde. 
Med spade og hakke tryllet han som syttenåring fram et prektig jordstykke av det som hadde vært
myr, stein og utemark. Her dyrket han poteter, grønnsaker og bær. Ja, noen maiskolber skal han endog ha fått til å trives. 

Mange tunge tak tok han, og mange kilometer gikk han hver eneste dag på sine gamle bein.

Når han lyktes med å dyrke marka ved hytta, skyldtes dette ikke minst at han lagde sitt eget vanningsanlegg.
Det gikk en bekk forbi noen meter bak garden. Han gravde ei grøft fra bekken og ned til stykket sitt og la et vannledningsrøyr 
i grøfta. I enden av røyret hadde han en propp. En svær, gammel brannslange med mange hull lå utover stykket og 
sørget for å spre vannet I tider med tørke.

Ideen med brannslangen må han ha fått da han hadde et malingsoppdrag. Han hadde nemlig jobben med å male 

stolpene som brannslangene hang på ved Midbøbrygga. En mann stod nede og heiste han opp mens han stod i en 
båtmannsstol og malte ovenfra og ned. En av de utslitte brannslangene herfra gjorde tjeneste som vanningsanlegg 
for poteter og grønnsaker.
Kristian var alltid i godt humør. Når jeg kom inn til Skeismyr tidlig om morgenen for å melke kyrne som gikk like 
ved hytta hans, kunne jeg høre jodlingen og sangen. Der Kristian var, måtte mørkedom og svartsyn fare! 
Jeg kan fremdeles se han for meg der han styrte med sitt. Han hadde alltid et lommetørkle på hodet. 
Det var knyttet en knute i hvert hjørne for at det skulle sitte på plass, og hvis myggen ble for nærgående, 
stappet han stivt gress under lommetørklet for å holde dem på avstand.
Når jeg hadde melket, fikk han litt melk av meg. Da bar det opp i skogen for å hente fugleegg slik at 
han kunne steke pannekaker. Kristian kjente villmarkslivet, så han visste nok å klare seg med den han hadde. 
Mens han bygde hytta, overnattet han i ei stor tretønne. Men tønna var for kort, så han måtte ha seilduk over beina. 
Kravstor var han altså ikke.   

Han hadde en mengde blader fra New Zealand, og i taket inne i hytta var det plakater av store høvdinger. Jeg satt på en gammel Sandnesbenk mens Kristian fortalte spennende historier fra sine opplevelser i den store verden. Historiene gjorde inntrykk på en unggutt som meg, og det var en helt spesiell stemning i hytta da Kristian fortalte og det sprakte i komfyren der han bakte sine egne brød.

For å få det til å spire og gro, trengtes det gjødsel, noe det var nok av i utedoene i Havn. En gang spurte han far om han kunne få låne hesten og moldkjerra for å hente et lass med en blanding av gjødsel og mold. Far svarte at hesten kunne han saktens få låne, men nå var det slik med den hesten, at til mer ulendt terrenget var, til villere ble den. Men Kristian mente at det ikke var noe problem.
Bilderesultat for new zealand hytta sommerfelt

For å komme fra skytterbanen til hytta, måtte han over to åpne bekker. Heldigvis for Kristian så var de ganske grunne, -
men likevel djupe nok til at Kristian fikk seg en opplevelse han sent ville glemme. Det ville ikke han som fikk være tilskuer
til det hele heller. Det stod nemlig en mann på ”Skarhaugen”, og han ble vitne til opptrinnet. Kjøreturen gikk fint den, helt til
de kom opp til den første bekken. Da stoppet hesten opp og ville ikke over. Men plutselig tok den fart, og kjerra for ned i bekken og opp på den andre sida. Hele møkkalasset løftet seg før det deiste ned i kjerra igjen så skittspruten stod både
over Kristian og hesten. Omsider kom han fram til hytta. Men da han leverte hesten tilbake til far, sa han at maken til hest
hadde han aldri sett.
Hva Kristian gjorde med de møkkete klærne og hud og hår som var godt parfyrmert av den fine lasta?
Det var ikke tid og sted for dusj og badstu, men denne karen var ikke rådløs når det gjaldt dette heller. Gjennom jordstykket han hadde dyrket opp, rant det en bekk. Der hadde han gravd seg en dam som
fungerte som badebasseng. Så etter kjøreturen med skittlasset, tok nok Kristian seg et velfortjent bad.

I krigsårene var han en av disse store troens fakkelbærere.
Han trodde alltid på et fritt Norge. Det fikk han også oppleve. Han døde i 1945 - 85 år gammel.

Andre akt
"Familien vår overtok hytta, og i en periode ble den familiens yndede tilholdssted. Siden den lå såpass nær hjemmet vårt, kunne vi ta med barna dit helt fra de var ganske små. Der kunne de leke i skogen, fange frosk og padder i badedammen til Kristian og plukke bringebær i sommervarmen .Hvis myggen ikke ble for plagsom....

Kaffen ble kokt ble kokt på den gamle komfyren, og folk som gikk forbi, fikk høre historien om Kristian og New Zealand.
I familien fikk hytta navnet ”Litlahyttå”.

 
 

Til tider fikk vi problem med hærverk. Ubudne gjester brøt seg inn, stjal og ødela. Skogen vokste opp rundt hytta, og den
ble nesten skjult av høye grantrær. Skulle dette bli skjebnen til hytta med den stolte historien?
Heldigvis ikke.  Fortellingen har nemlig en tredje akt. 


Historien lever videre....
Hytta er igjen blitt til glede for store og små. Den nye
turveien til Skudenes Fjellag går like forbi, så stadig flere blir oppmerksomme på at dette særegne stedet finnes. 

Barnehagen i Skudenes har allerede brukt den i flere år.


Og i 1995 utførte ”Gullgraverhyttas venner”, med Paul Kristiansen og svigersønnen Atle Sommerfeldt med flere, dugnad

på hytta, med støtte fra Karmøy kommune. En stor del av de store trærne er hugget ned slik at solen slipper til igjen.

Gullgraverdammen er  gravd fram og de karakteristiske steingjerdene er fikset. 

Det er nå blitt en fin park rundt hytta som er tilgjengelig for allmennheten. 

På den måten kan vi bringe denne helt spesielle delen av lokalhistorien videre til våre etterkommere.  

 

Bildene av K Kristiansen tilhører familien hans.