Høines, gardsnummer 43, bruksnummer 11 og 12 - det er mitt utgangspunkt.

Historiebloggen til Marit Elisebet Totland
Høines g.nr 43, br.nr 11 er mitt utgangspunkt, bokstavlig talt, siden det var der jeg vokste opp og slet mine barnesko, som farfar flittig lappet og stelte. "Løft føttene når du går!", var hans formaning. Siden jeg er datter til far, Rolf, - med stor historieinteresse og datter til mor, Inga, med stor slektshistorie-interesse, er det helt naturlig at jeg prøver å samle mest mulig av familiens og hjemstedets historie.

Fortiden fasinerer. Levekåra var så annerledes. Det holder det ikke bare å se nærmere på egen gårdshistorie for å forstå fortiden. Perspektivet må utvides. Jeg er derfor på leiting etter alt av interesse som kan fortelles: "Det var en gang.."

torsdag 28. mai 2020

Barneforening på Risdal



Mange har gode minne frå Barneforeninga som så ofte samlast i stova hos Ragnhild Kallastein på Risdal. Eg trur namnet på foreninga var Glimt. Og med jamne mellomrom sykla me avgarde til Risdal, der me fekk boller og varm kakao. 

Me lærte å sy korssting og strikka lange band som skulle vera utpå kleshengarane. Dermed var det arbeid både til nevenyttige og dei som berre kunne strikka att og fram. 
Ein gong i året var det basar. På Syre bedehus. Og huset var fullt. Stor stas var det å vinna fruktkorga. Litt mindre stas å vinna kleshengarane.

Eg hugsar altfor lite frå denne tida, - 1960-talet. Men eg trur me også var hos Emma på Postveien og hos Olena. For ein innsats dei la ned, desse kvinnene som tok i mot oss, - for oss og for misjonen.

Kanskje hugsar du meir enn meg? Skriv gjerne dine minne frå denne foreninga i kommentarfeltet.Og kva veit eg; kanskje finnest den framleis?

Det var når eg malte desse melkespanna at eg kom til å tenkja på barneforeninga. Bildet er 30x30 cm, og kan kjøpast for dei som måtte ha lyst på det, kr 1400,-

lørdag 9. mai 2020

Da kua spankulerte gjennom Skudenes morgen og kveld

Her kommer kuene på rekke og rad. De skal på beite på Klovemyr, oppover der legesenteret og bedehuset ligger. Og siden de gikk så fint på rekke, fikk veien navnet Rekke, i følge far, (Rolf Høines).



Og når det gikk mot kveld, måtte selvfølgelig kuene tilbake. Og veiene ble sølete, ja, direkte møkkete. Så møkkete at folk klagte til lensmannen.


Maleriene er fra sentrum der hundrevis av folk møtes når Skudefestivalen skal åpnes. Løa til venstre var plassert der paviljongen står nå.

Løer midt i Havn? Ja, folk kunne ikke leve bare av fisket, ikke en gang om silda kom i store mengder i gode perioder. Den var ikke til å stole på. Plutselig var den borte. Men midt i sentrum? Nei, ikke midt i sentrum. For dette var ikke sentrum på denne tida. Bebyggelsen rundt Søragadå ligger bak løene. Og nedover bakken bak de husene vi ser på bilde nr to, var det ikke så mange beboelseshus. På den tida en del av husene ble bygd i området rundt gamle bokhandelen, sa folk at de bygde ute i marka.

Løene tilhørte Gilje og Nessa og var oppkalt etter dem. Nessa-løa står til venstre i bildet og Giljeløa til høyre. Giljeløa ble også kalt Domkirken. Den var usedvanlig stor. I taksten fra 1876, det året den ble bygd, er den oppgitt å være 30 x 6,3 meter. Den var delt i tre bygninger under samme tak. Først en låvebygning innredet til løe, gjødselbinge og fjøs med fem båser. Deretter en låvebygning som også var innredet til løe og gjødselbinge, og til slutt en stall med to spilltau. I 1890 ble det innredet et nytt fjøs på østsiden. (I følge "Hus og innbyggere i gamle Skudeneshavn".)

Rolfsen sang om løene i revyen si:

I Søragadå har me någe kjekt, fallera
en løe som me ikkje kan få vekk, fallera
men nå ska adle samen ta et tak, fallera
for løa ska i gadå me et bra, fallera!

Maleriene er til salgs, prisen er kr 1500 pr stk. De er 30x40 cm, akryl på lerret. Om du er interessert, kan du kontakte meg på marit,totland@knett.no.


Dette maleriet viser et parti fra Søragadå fra samme tiden, like før århundreskiftet. Begge husa i forkant er revet.  (Bildet er solgt)

søndag 4. november 2018

Krigen i Skudenes - Fortell, fortell!

Då me vaks opp, var det så lenge sidan krigen. No er det ikkje lenge sidan. Slik opplever eg det. Og kanskje det er andre som opplever det likedan? I alle fall var det ei overraskande stor interesse for samlinga under SILK som dreidde seg om krigen. 160 kom inn før dørene blei stengde på det flotte møtelokalet i Gamle verkstedet, 20 minutt før møtet skulle starta.

Me var heldige å ha med oss to tidsvitner på arrangementet, to karar som var smågutar under krigen. Og dei fortalde om sine opplevingar. Saman var me fire som prøvde å kasta lys over krigsåra lokalt. Sjølvsagt var det mykje som ikkje kom med og blei presentert i sin heilskap denne kvelden sidan det ikkje var noko systematisk framstilling av dei dramatiske hendingane, men meir kvardagslivet som blei ståande i fokus. Men det finnest bøker der ein kan lesa om Vindafjord, La France, flya på Hillesland, Sigurd Jakobsen, krigsseilarane og mykje meir.



Mange har høyrt mykje frå sine eigne foreldre. Mi oppfordring er: Fortell, fortell! Og skriv gjerne ned det du veit. Sjølv fekk eg to nye hendingar "overrekt" munnleg etter møtet. Dei vil eg skriva ned. Kanskje kan dei bli med i ei framtidig utgjeving der eg samlar alt far fortalte om krigen, det som er spreidd over fleire små hefte no. I tillegg har eg vore så heldig å få kassettane han las inn og ein del dokument som framleis har fortellingar å by oss som ikkje er så kjende.



Ein stor takk til Karmøy bibliotek som stod bak arrangementet! Og til den fantastiske gjengen bak SILK, med Jon Rullestad i spissen, som set plassen på hovudet og skaper litterær oppleving og interesse!

Det er stas å få komma heim til SILK. Eg skulle så gjerne ha snakka med mange av dykk som møtte opp på fredag. Men neste arrangement banka på døra, og eg rakk berre å ta nokre få av dykk i neven. Men no kan eg få sagt det: Kjekt at du kom! Takk for meg!

mandag 19. mars 2018

Kvifor hadde svigerbestefar ishus?

I 1919 starta svigerbestefar, Ole M. Totland, byging av den store sjøbuda med ishus. Han hadde fått skøyte på garden i 1906 og overtok huset i 1920. I 1926 blei huset ombygd, men då hadde han allereie rydda meir land rund seg slik at åker og eng blei slik me kjenner dei i dag. Den store steinura nede ved sjøen vitnar om det tunge arbeidet som då blei utført.

Eg er har nett malt sjøvbuda med ishuset etter ein akvarell av svigerson til Ole, Asbjørn Skram, (mala i 1934). Og her ser me ishuset Ole bygde.  Han trengte is til å pakka fisken i langt utover våren og sommaren. Og han visste råd. Han henta is i elva.  Og bygde hus med tjukke veggar inntil sjøbuda der han tok vare på isen. Slik hadde han is til å pakka fisk med langt utover våren.

No viser berre plata ishuset stod på:


Her er fleire av maleria mine frå Totland: Galleri Nauthydlaren

mandag 20. november 2017

Suezkanalen, hvor var den?



Jeg har lest at det var en snarvei, et smau, i Gamle Skudenes som ble kalt Suezkanalen. Men nå når jeg trenger navnet i skrivingen av neste roman, finner jeg ingen opplysninger om det. 
Og så ser jeg av et gammelt kart at veien fra Mælandsgården og opp bakken, Halvorsbakken, ble kalt Bygdeveien. Er dette kjent?
Noen som kan hjelpe?

onsdag 8. november 2017

Bytur - til Stavanger så klart!

Bytur i min barndom - det var tur til Stavanger, med fenomenal utsikt i fint vær, og et par timer på dekk for ikke å bli sjøsyk i dårlig vær.
Slengemandag, etter konfirmasjonen, var det så å si obligatorisk å dra til byen på handle.
I eldre tider var det marked ved St.Hans og på høsten, et marked som overlevde de fleste andre slike arrangement i landet. Og før rettene til å drive handel ble liberalisert rundt 1850, måtte en til Stavanger for å handle fordi det av forbudt å drive handel i butikk på Karmøy.

Her er et utvalg fabrikker som produserte varer til butikkene i Stavanger i 1909.

Og hva var nå en reproduksjonanstalt? Selvsagt: Et trykkeri.

I 1908 arrangerte Stavanger landssangerstevne.
Da kom navnet på alle sangerne med i programmet - med yrkestittel!


Kilde: Stavanger, Nils Stabenfeldt, 1909

fredag 15. september 2017

Hugsar du Smørbukkgenseren?

Smørbukk? Han som kom med julestemninga, ja? Alltid i den same genseren.

Eine barnebarnet mitt skulle ha seg ein slik, og då vaks tanken fram. Kva om me kunne skapa ei Smørbukkgenserbølgje. Ikkje ei motbølgje til Mariusbølgja, men ei i tilleggsbølgje.

Eg er  i alle fall i full gang:
Og mønster finn du her. Om du lagar ein genser, så legg gjerne ut eit bilete på instagram med emneknagg #smørbukkgenser og send det også til Norsk Barneblad!

fredag 8. september 2017

Sommarfugl på gravstøtta


Neste boka mi skulle snart i trykken. Berre nokre justeringar stod att. Eg hadde manuset med meg på tur til Fjelberg prestgard for å ta ein siste gjennomgang mens me var der. Boka heiter «Håp» og handlar om sommarfuglen som symbol på oppstoda og det kristne håpet. Eg hadde skrive at sommarfuglen var å finna på støypejernskrossar frå 1800-talet, men hadde ikkje sett slike sjølv nokon gong. Eit Google-søk hadde stadfesta at det var slik; det  fantest både krossar med sommarfugl på veg ut av kokongen og krossar med berre sommarfugl. Det fekk vera dokumentasjon god nok på, hadde eg tenkt, og tok krossane med i boka.
Så står eg og ser ut vindauget på kjøkenet i prestegarden. Og får sjå ein jernkross på gravplassen. Eg går ut for å sjå nærare på han. Når eg kjem heilt bort ser eg at det ikkje er nokon sommarfugl på han. Eg blir litt skuffa. Eg må erkjenna det. Men kva var vel sjansen for at det skulle vera sommarfugl på den eine krossen som stod på første gravplassen eg var på etter at manuset var ferdigskrive?
Eg går nærare. Og ser: Det er ikkje ein kross, det er to. Dei er sette opp mot kvarande så dei ser ut som ein på avstand. Eg går rundt for å sjå på den bakerste krossen. Kva ser eg? Ein sommarfugl! På eit gravminne frå 1884.

Dermed var saka klar, og maleriet mitt av gravstøtta fekk bli med i boka som no i trykken og kan bestillast hos meg: marit.totland@knett.no
Det blir ei lita gåvebok som du kan lesa meir om her
Den finst både som bokmål- og nynorskutgåve

fredag 24. mars 2017

Kanal fra Beiningen til Vik?

Disse bevilgningen for havnevesenet ble gjort kjent i Dagbladet 17.desember 1880.

Var det virkelig planer om å bygge kanal fra Beiningen til Vik? Ja, for Bruervig må vel være en plass i Vik, tenkte jeg. Og fikk svar fra Gunn Elise Vikre på Facebookgruppa "Du vett du e' fra Skudnes.." som skriver:  Bruarvigå er den vigå i Beiningen som ligger få meter frå huset vårt. Neste vig e den som går te Vikesjøen.
Og Nils Vikre skriver Det å bygge en kanal fra Beiningen til Bruravigå i 1880, tror jeg må ha vært omtrent umulig. Eneste plassen som terrenget er såpass lavt i forhold til sjøen er fra innerst i skude, der hvor det en gang har vært sjøhuser, og over til helt ytterst i bruravigå. Der har det hendt at ved ekstremt høy flo så har det runnet vann igjennom der. Med båtene som de brukte på den tiden så hadde det uansett vært vært livsfarlig å prøve å forsere seg gjennom der vintersdag. Tenk deg bare å komme rundt skude i robåt i skikkelig dårlig vær. Har hørt om de planene, men trodde i grunnen at det var bare tull. Tror foresten at navnet Bruravik var at når brurefolk skulle til kjerka så la de til i Buravika for så å gå siste biten til kjerka. Lokasjonen til denne vika er foresten den første vika du kommer til når du går med båt langs land og rundt skudepynten. Noen vil vel si at der helt ytterst i vikevågen.

Begrunnelsen for å bruke penger på en kanal var grei: Båter som ikke hadde kunnet passere Skude, skulle kunne komme inn til Skudenes uavhengig av været.

Så er altså ikke skipstunell ved Stadt eneste planen man har hatt om kanal.
Jeg tråler for tiden avisene fra 1880-tallet etter nyheter fra Skudeneshavn. Kanskje finner jeg forklaringen på hvorfor det ikke ble noe av kanalen som nok flere kunne ha ønsket seg når de har rundet Skude i ettertid, - i små eller store båter.

Og stygt vær var det ofte, mer enn andre steder skal vi tro værmeldingen i avisa der Skudenes skiller seg ut og nevnes spesielt med Søgang:

I følge Wikipedia var Stadtunnelenn planlagt noenlunde på samme tid:
Historien om en skipstunnel gjennom Stadlandet går langt tilbake i tiden. I vikingtiden dro de sjøfarende båtene sine over Dragseidet på Stadlandet istedenfor å seile rundt.
Allerede i 1874 ble ideen om en skipstunnel gjennom Stadlandet lansert i en artikkel i Nordre Bergenhus Amtstidende. Omtrent på samme tid ble også forslag om å heise båtene opp på en jernbaneløsning over Stadlandet lansert, noe som ble beregnet til å være bare halve prisen av en tunnel hvor båtene seilte selv.[6]
Skipstunnel ble utredet fra 1990-årene. I 2010 gikk den såkalte konseptvalgutredningen fra Kystverket imot bygging av skipstunnel ved Stad.

Info om maleriet mitt av Skude fyr, finner du her

onsdag 22. mars 2017

Inga framtid for Skudenes utan eit godt fiskeri, blei det hevda i 1885


Dei pantsette dyra, her med ein representert frå Totlandsgarden.
Sjevrei, Grådua, Plomvei, Meldvis, Sofie, Mørkrei, Svartsi, Rødside, Svarsia, Rousia, Skautrei, Rodrei, Brandrei; Kva har dei felles? Jo, dei blei pantsette fordi bonden ikkje kunne betala gardsskatten i tide. Då måtte han gå den tunge vegen til lensmannen i følgje med to vitner som kunne signera panteseddelen, som var ein handskriven liten lapp. På den vesle lappen stod det kva for eit dyr som skal vera pantet, og gjerne også verdien. I 1880 var ei ku sett til kr 60,-. Og namnet på kua måtte vera med, saman med nokre ord om korleis ho såg ut, så ikkje bonden blei frista til å levera ei ku som var mindre verd om så galt skulle vera at kua måtte leverast inn.

Og korleis gikk det om kua måtte vekslast inn i pengar? Jo, då hadde bonden enda dårlegare grunnlag for å tena nokre kroner så han kunne brødfø familien og betala gardsskatten året etter. Dermed måtte kanskje ei ny ku pantsetjast, og den vonde spiralenen var i gong.

Avhengig av fisket.
Når eg har arbeid med boka Alt vel, der Skudenesbuen drog til Island for å fiska sild og opplevde storstormen der, har eg undra meg over kva som fekk dei til å dra den lange og farlege vegen over havet. Svaret er vel ganske enkelt: Dei måtte skaffa mat til familiane sine. Og når silda forsvann frå Karmøystrendene, måtte dei følgja silda der ho var.
Fisken, og særleg silda, la grunnlaget for framveksten av Skudeneshavn som by. Og mange trudde det ikkje kunne komma noko godt "etter silda":
Tiderne og skattebyrdene er forøvrigt meget trykkende på dette sted der kun kan oppretteholdes med gode fiskerier.  (Stavanger Amts- og Adresseavis, 16.4.1885, skrive som ein kommentar til orkanen i Eyjafjord hausten før).
Men Skudenesbuen har tilpassa seg nye tider. Og det vil dei gjera på ny og på ny og på ny! Det er det greitt å ha i tankane no når det skal feirast 160-årsjubileum for byen i tøffe tider for arbeidsmarkedet og offshorenæringa. 
Eit knippe pantesedlar, som kvar for seg kanskje kunne fortelja ei tøff kvardaghistorie