Høines, gardsnummer 43, bruksnummer 11 og 12 - det er mitt utgangspunkt.

Historiebloggen til Marit Elisebet Totland
Høines g.nr 43, br.nr 11 er mitt utgangspunkt, bokstavlig talt, siden det var der jeg vokste opp og slet mine barnesko, som farfar flittig lappet og stelte. "Løft føttene når du går!", var hans formaning. Siden jeg er datter til far, Rolf, - med stor historieinteresse og datter til mor, Inga, med stor slektshistorie-interesse, er det helt naturlig at jeg prøver å samle mest mulig av familiens og hjemstedets historie.

Fortiden fasinerer. Levekåra var så annerledes. Det holder det ikke bare å se nærmere på egen gårdshistorie for å forstå fortiden. Perspektivet må utvides. Jeg er derfor på leiting etter alt av interesse som kan fortelles: "Det var en gang.."

fredag 23. desember 2011

Ei 100 år gamal, utruleg historie om buplikt

Siste kapittel i historia om buplikta vår fekk me i eit lesarinnlegg i Kvinnheringen, 22.des, av Tor Bringedal, der han  fortel om Kvinheradspresten, Sømme, som hadde vanskar med buplikta for 100 år sidan.

Det har vore mykje merksemd om at me som prestefamlie har fått avslag på søknaden vår om sleppa å bu i prestebustaden. Både karikaturteiknaren og politikaren har levert innlegg til den lokale samtalen. Men ingenting overgår forteljinga til Bringedal når det gjeld humor, dramatiske virkemidler, store ord og ein hard vilje:

Eg er noko uviss på om det følgjande kan tolkast som ei støtteerklæring til sokneprest Jan Ove Totland sitt ønske om å flytta til nyinnkjøpt privatbustad på Valen, eller om det vil ha motsett verknad.

Velkomen til å lesa om bupliktsaka vår:
Humor hjelper mot det meste 


Totland er nemleg ikkje den første presten i Husnes-sokna som ikkje likar biskopen sitt pålegg om kor han skal bu. For 100 år sidan var Ole A Strømme res.kap. i Ølve, Hatlestrand og Husnes sokn. Han hadde pålegg både frå herradstyret og biskopen om å busetja seg i Ølve-sokna. Og i førstninga var han lydig. Då han starta prestegjerninga i Kvinnherad i 1910, budde han på Håvik i Ølve. Men dette var han ikkje fornøgd med, så han flytta snart til Gjermundshamn i Hatlestrand sokn. Ei tid budde han også i Rosendal.


Heradstyret var misnøgde med den ulydige presten fordi det medførte høgare skyssutgifter når presten busette seg i ytterkanten av dei soknene han skulle gjera prestetenester i. Og utgiftene til presteskyssen var ei tung bør på ein heradskasse i vanskelege økonomiske tider på 1920-talet.


Men kapellanen var ein stapeis, han trassa både heradstyret og biskopen og bøygde ikkje av sjølv om han måtte betala mesteparten av skyssutgiftene sjølv. Motorbåtskyssen frå Hatlestrand til Husnes kosta 75 kr i 1920, men han fekk berre dekka taksten frå Ølve som var 25 kr.


Hadde kapellanen vore ein likandes kar så kan det henda heradstyret og biskopen hadde sett gjennom fingrane med ulydnaden. Men Strømme var ein mildt sagt kontroversiell prest som også kom på kant med sokneborna - ikkje minst på Hatlestrand. I følgje eit innlegg i lokalpressa hadde presten skjelt dei ut frå preikestolen som "murmeldyr, syvsovere, molboer, blodløse padder", noko som naturleg nok ikkje skapte den heilt gode stemninga i kristenflokken.


Strømme svara etterpå i same avis at påstanden var så eventyrleg at han vil gjera eventyrsamlarane merksam på den. Så avisdebatten på den tida låg på eit meir åndeleg plan.


Det var truleg større underhaldning den gongen presten hadde valt ut ein seom verken menigheten eller kyrkjesongaren kunne. Strømme stod på sitt: "Den skal synges, selv om de ikke kommer lengre enn til halvparten i første vers, så skal den synges."


Og den arme kyrkjesongaren laut leia songen og finna på ein tone etterkvart  som han syntest høvde. Men då dette samstemte dårleg med tonen presten brukte, vart det slutt: "Takk! Nu kan det være nok!"


Det er mogleg at Totland har ei litt mildare form i si prestegjerning , og at han betaler skyssutgiftene sjølv slik at han kan få flytta til Valen. Men eg ville ikkje vist til tidlegare døme, om eg var han.

Me sender ein takk for ei knakande god historie til Tor Bringedal, og vil fylgja rådet hans om å ikkje visa til Strømme som eit tidlegare relevant døme.

lørdag 3. desember 2011

Uvørskap - et ord som bør tas i bruk igjen?

"Alle store har vært små, det er rart å tenke på!" synger Herresthal til barnebarna mine fra en gammel kasett.

Enda eldre er bøkene på bordet framfor meg som må sorteres i  den pågående flyttesjauen.
Framme i "Forklaring over Lutkers lille katekisme", opplag med bøker i gruppa 280- 285 000 eksemplarer fra 1935, er det limt inn en rød lapp. Der står navnet på eleven som har hatt boka. Og navnet kjenner jeg: Det er eldstemann i bygda i dag. Alle store har vært små..

I tillegg er det en streng beskjed om ansvaret for boka:

Hvis noen av de utleverte saker kommer bort eller blir ødelagt ved uvørskap, skal barnets forsørger skaffe nytt istedet.

Det slår meg at uvørskap er et uttrykk som det kunne være mer bruk for når det gjelder behandling av skolebøker i dag enn i 1935.

søndag 16. oktober 2011

Fortæl om hesten og den nytte, vi har av den


Ein finn litt av kvart når ein ryddar i bøker etter tre generasjonar. Og ein finn litt av kvart i  "Sandnes folkeskole. Beretning for aarene 1910-19915." Her er eit lite knippe med kjekke utdrag:

- Lærarane si grunnlønn var kr 1400 og lærerinnene kr 900
- Oppåve i norsk ved avgangseksamen: "Fortæl om hesten og den nytte, vi har av den"
- Timefordelingstabellen viser at 1. - 3. klasse har til saman 4 timar i veka med "Iagttagelsesundervisning"
- Den austlege halvkule blei innkjøpt som undervisningsmatriell
- Biskop Støylen besøkte skulen i mai 1915 og heldt barnegudsteneste den 20. same månad
- Gymnastikkundervininga er i løpet av femåret inspisert 2 gonger av major Lois Bentzen
- Kvart år er det planta ut 3000 nåletreplanter på kommunen sin eigedom ved Gisketjern
- Undervsininga for kvart born hadde auka frå 36 til 46 kr i femårsperioden.

søndag 2. oktober 2011

Åra auka og makta minka - Garborg filosoferte over verdien av å skriva

Arne Garborg var ein skrivande mann all si tid. I mørke periodar gjekk det trått, men han heldt seg likevel til skrivinga. På sine gamle dagar kjende han på minkande arbeids- og skrivelyst. Og kva gjorde han med det? Han skreiv om det sjølsagt:

Aari aukar og Magti minkar. Daa visst minkar arbeidskrafti. Eller... naah; det er visst ikkje so mykje Krafti. Men det er det som knapt er betre: Arbeidshugen minkar. Arbeids Mode. Eg er so sjeldan i Arbeidslag; Tankar og Syner som fyrr so gjerne søkte Papire, vil no heller svive fritt; kva hev dei paa Papire aa gjera?

Det er Alderen, veit eg. For med Alderen kjem Visdomen; di eldre ein vert, di meir ser ein og di mindre "trur" ein. Med mine 64 Aar er eg alt so gamall at eg tek til aa "sjaa historisk: ser at alt gjeng sin Gang, og at me som vil "fram", eller vil "staa stilt", eller "gaa tilbake", er berre Hjul og Hakar og reimar i Maskina og elles ingen Ting. Live er Fossen som driv; me Hjuli driv det eine det andre, me skyna ikkje at me sjølve vert drivne; me trur at me er sjølvkraft eller Drivare av mystisk Magt, - til dess me vert so gamle at me slitnar, ikkje gjeng so stort lenger, og Dermed fær meir tilhøve til aa sjaa og tenkje.., daa skynar me meir og meir korleis alt heng i hop, og at Maskina gjeng like godt um ho maa byte eit Hjul eller ei Reim stundom. Kannhende vert me eit Grand flate, med same me ser dette, ser me det humoristiske i Situasjonen, - dei som daa ikkje hev det paa den maaten at "Sinne aukar etter som Magti minkar" - og smiler so smått; men "Arbeidshugen" dovnar, og meir og meir undrast ein paa, um der i Grunnen er mest Meining" i den Tidi daa ein "stend still", - den Tidi som ein søv burt. For den gamle vert kvila meir og meir det naturlege, og det um han so hev Arbeidskraft; "Alderdoms Ro" hev sin djupaste Grunn i, at ein endleg "skjønar Humbugen" og ikkje hev det minste imot aa gaa ut or den Dansen, der ein ikkje gjekk inn, men vart sett og paa ein Maate narra inn ... um då det ein gong skulde so vera.
Dagboka 25.1.1915


Meir å lesa:  Av same rot som Arne Garborg

lørdag 20. august 2011

Kampen for menneskeverdet kan ha sin pris - før og no.




Bilete viser eit brev som ein lærar sende i 1942 fordi han ikkje vile bøya seg for nazistane sitt ynskje om å få raselære i norsk skule. Sidan dette er eir tema som desverre ikke tilhøyrer historia, men også gjeld i dag, noko me har sett i somar, er det som eg har på hjarta om temaet lagt på den aktuelle bloggen min : Ut av uføre(t). Kampen om menneskeverdet har ulik form til ulike tider- ein kamp som ikkje kan gis opp. Velkomen til å lesa om lærarane sin kamp og deria opplevingar på Grini:
Menneskeverdet kan ha sin pris

tirsdag 19. juli 2011

Forlis og brann tok liv


.
Høsten 1854 og våren 1855 kan synes å ha vært en tung tid i Skudeneshavn.
Et forlis krevde fire liv og en brann tok to unge jenter. I et lite samfunn kan det synes som om to slike hendelser i løpet av fem måneder, måtte ryste bygdefolket.

Og det gjorde de nok. Men hvordan forholdt folk seg til begravelser og død? Hva var daglidags for dem?
Kirkeboka for Falnes forteller at det i 1854 var totalt 26 begravelser. 15 av de døde var under 14 år, 11 var over. Snittet på barnas alder var 3 år. Snittet på de voksne var 50 år.

I 1855 var det begravelse for fire menn som omkom ved samme forlis. De var i snitt 41 år. Bror til min oldemor, ungkaren Gunder, var blant dem. Han var ungkar, 33 år, og hadde nettopp bygget huset hjemme på Høines. Oldemor overtok huset.

Brannen på Skitnedal gjorde nok inntrykk selv om det ofte var barnebegravelser. Søstrene Grethe og Serine Jakobsdatter brant inne på loftet, 16 og 13 år gamle. Resten av familien kom seg ut i tide, men jentene hadde ingen sjanse.

En sang skrevet av omgangsskolelærer J. Thomassen Munkejord i Ytre Sogn er tatt vare på. På sangen står det:
En åndelig sang, forfattet i anledning af den sørgelige begivenhet, som rammede de tvende søstre, der omkom i den Vådeild, som indtraf på gaarden Skidnedal i Falnes Pestegjeld i 1855,
 
Sangen har 38 vers. Den forteller om det som faktisk skjedde under brannen, og trøster de gjenlevende og formaner om å alltid vente døden. Noen utvalgte vers er gjengitt her.
 
  1. Stands ungdoms
  2. Ven din raske gang.
  3. Fæst Øyet her, til denne sang.
    Hvori du vil fornemme
    Dit lives ubestandighed,
    Vel dig, om du er da bered,
    Naar dette Liv Fortæres
    Og livet Traad avskjæres.
    2. Med blomster som på marken står
    Afbilder dine Ungdomsår
    De hastig tager Ende
    I dag de eier gylden Pragt
    I morgen bær de bleget Dragt
    I dag du og kan traske
    I morgen støv og aske
    3.Endeel for Sværdet falle om
    En del når de som muntre gaae
    En del i havet blegner
    En del til aske bliver lagt
    Af ildens Vold og grumme magt
    Således Herren kalder
    Fra livts unge alder.
    4. Så har det nyligt hændet her
    At tvende unge Mennesker
    Til Støv og aske lagdes
    Då de i søvne arme låe
    Då monne Vådeild opstaae
    Sin store magt den øvde
    Alt hvad den fandt den røvde.
    5. Al godheds Fader, trøstens Gud
    Styrk dem at holde Prøven du
    Som en af sorgen bøiet
    To sørgeskaaler iskjænket er
    Af dig du gode fader kjær
    Som de må her udtømme
    Med gråd og Taarestrømme.
    6. De Mænd som dette først blev var
    At luen den angrebet har
    Dets Huus og Eiendele
    Med hast sig stedet nærmede
    Hvor elden fryktsomt flammede
    Til dem de Raab udstemte
    Som ingen fare kjendte.
    7. Med hast af Sengen de opstod
    Den Skjebne var ei for Dem god
    Som og Enhver kan tænke
    At de et sådant Flammekor ---
    De innviklet var
    Det var et grusomt skue
    Hvormed Enhver må grue.
    8. Med ængsted sind, bedrøvet Mod
    De hastelig ud drage lod
    Som vaagned af sit Leie
    Ifra den grumme Mordergjæst
    Som holdt sin store Seiersfest
    Udaf det fagne Bytte
    Hvorfra de måtte flytte.
    9. Her var ei mere for dem håb
    Men sørgetoners klageraab
    Sig derifra lod høre
    Ei trøst, ei Redning var at faae,
    Forladt af Gud, de synes staae
    Alt stod i eld og lue
    Det var et rædsomt skue.
    10. Den bitre skål de tømme må
    Og straks en anden følger paa
    Som de og skal uddrikke
    Me større Sorrig, Ak og Vee
    Samt jammer og bedrøvelse
    Og mange fælte taare
    Som hjertet dypt må saa.
    11. Og det er deres døttre kjær
    De tvende som på salen er
    Og søger Natte-hvile
    De vågnet ei ved Raab og ord
    De kjendte ei den fare stor
    Hvor de var omgivet
    De er et offer blivet.
    12. Sig ilden trængte frem med magt
    Til den å komme var dens agt
    Og med stor hast den ilte
    Derhen med Qvalm og Damp og røg
    For dennem var den visse død
    De ingen redning kjendte
    Omkring dem alting brændte.
    13. Og straks greb luen disse an
    De slutte skal sin vandringsplan
    I disse jammers Dale
    Ei nogen til dem komme kan
    Thi elden negtet dem adgang
    Til deres sted og bolig
    Hvor de mon hviler trolig.
    14. Forældrene sig gremme må
    Og deres søsken ligeså
    Som dette syn mon skue
    At disse to blev grebt an
    Af Flammesn Sværd og Luens tann
    AK, hvilken sorg og klage!
    Den skål var sur at smage.

     
     
    Mel: O, kjære Sjæl, frykt aldrig mer.

    Bildet ovafor er fra "Kaldestad gamle kyrkjestad" i Kvinnherad

mandag 4. juli 2011

Ikkje spøk å byggja ulovleg på Magnus Lagabøter si tid.



Å regulera bygginga, er ikkje noko nytt. Allereie på 1200-talet laga Magnus Lagabøter strenge krav til bygging i Bergen. Hans krav var også tydeleg når det gjaldt reaksjonen ved brot på reglane. Folk blei utpeika til å riva ulovlege bygg. Og ville dei ikkje gjera det, måtte også dei som skulle riva bygget, betala bot.

Det er i Magnus Lagabøters bylov av 1276 i bolk VI, me finn desse krava: "Byskipningen, truffet bestemmelser om "hvordan husene skal ordnes i vår by", d.v.s. Bergen. "Alle de hus som er fra før, skal stå slik som de er komne. Men om noen, som har rett til det, vil la bygge hus, da skal han herefter sette det slik som lagmannen og gjaldkeren eller rådmennene ser er rettest både til gate eller brygger og likeså til almenninger og veiter. Så skal og hvert gatestykke være jevnhøit med de andre og 12 alen bredt og likeså bryggene. De skal gjøre sine brygger lavere som var for høie og hine bygge på dem eftersom lagmannen (sysselmannen) eller gjaldkeren eller rådmennene tykkes rettest, så at alle blir jevnhøie med dem som er passelige.

Almenninger skal være 8 alen brede, men veiter 3 alen mellem gårdene. Således skal vi også bebygge våre gårder, at man kan bære et pund på det trangeste langs efter op og ned mellem gaten (Øvregaten) og bryggene. Så skal også hver gård ovenfor gaten (d.v.s. Øvregaten) være åpen, som før er sagt om gårder nedenfor. Men om man setter hus eller sval ut over dette herefter, bøte en mark sølv og ta huset bort innen femt. Hvis huset ikke da blir fjernet, skal gjaldkeren og rådmennene la blåse til bymøte og på møtet opnevne menn til å gå avsted og hugge så meget av huset som det står over gate eller brygger, almenninger eller veiter eller gårdsrum, som er mindre enn nu er sagt.
Tre alens svaler kan tåles over bryggene, men ikke bredere. Men enhver som ikke vil gå avsted og hugge av, saket en øre."



Husa i Skudeneshavn ble bygd før reguleringane si tid på mindre stader. På biletet over ser me eit halvt hus, tilpassa terrenget.

På slutten av 1800-talet var det faktisk ein plan om å riva husa i Skudenes for å bygga rektangulære område med breie gater. Grunna nedgangstider med dårleg fiske, var det ikkje økonomisk grunnlag for slik omvelting, dessverre.

Aktuell kommentar om ulovleg oppførte bygg og aktuelle reguleringar

søndag 3. juli 2011

Reglar for kor bilda skal hengast opp i ein heim




Du har eit fint foto eller eit maleri som du skal finne plass til i heimen din. Kor plasserer du det?
For du veit vel at du ikkje kan plassere det kor som helst, -ikkje om du skal følge reglnae for ein finare engelsk heim som Willaiam Salmon lista opp i ei bok i 1675:


"La hallen utsmykka med måleri av hyrdar, bønder, budeier, saueflokkar og liknande…

La trappeoppgangen ha bilde av imponerande monument og bygningar, anten dei er nye eller i ruinar, slik at folk kan sjå dei når ei går forbi.

La måleri av landskap, jakt, fugle-jakt, fiske, moderne og antikke historier pryde det store kammeret, men mottakingsrommet bør ha bilde av lystige emne, som Bacchus, kentaurer, satyrar og liknande, men unngå alle obskøne motiv.

Det er i galleriet ein plasserer dei beste bilda, særlig historiske måleri, for der kan ein gå roleg og sjå på og studere dei, oppleve velvære, vurdere og bedømme dei.

I soverommet hengjer ein opp bilde av sin eigen familie, kone og barn, for det er det mest private rommet. Ein av grunnane til det er at ein unngår - dersom ein har ei svært vakker kone - at ein gjest skal sjå lenge og grådig på henne og kommentere arbeidet på grunn av henne."


Måleriet ovafor som eg nett har måla etter å ha gått  i munkane sine fotefar på Halsnøy kloster , skal då kan henda hengja i trappeoppgangen?

..............

Fleire av bileta eg har måla kan du sjå på det digitale galleriet mitt her 
Velkomen innom

lørdag 2. juli 2011

Det ramla og skramla i bestemor si gamla

Kaffe hos mormor, gode kaker, saft, spel og gåter. Ja, mormor elska gåter, - av det gamle slaget, helst slike med rytme og klang.

Her har du tre av dei:

1.
Det ramla og skramla i bestemor si gamla
nedanfor navlen og ovafor kne.

(Hugs: det er ei sømeleg gåte)


2.
No har eg ikkje, no kjem du, no kan du ikkje få.
Då eg ikkje hadde, då kom du ikkje, men då kunne du ha fått.
Kom att når eg ikkje har, då skal du få.

3.
Om dagen full av kjøt og blod
om natta står han og gaper.


Når du har vridd dei små, grå lenge nok, kan du sjekka rett svar i kommentarfeltet.

Har du liknande, gode gamle gåter, er du velkomen til å leggja dei i kommentarfeltet.

mandag 27. juni 2011

Blåstrømpe?



Den historiske romanen frå seglskutetida i Skudeneshavn på 1870-talet måtte ha eit namn. Hovudpersonen, Karina, var sterk og stolt trass sitt noko forsiktige vesen. Ho skulle etter kvart få makt, meir enn ho nokon gong hadde drøymt om. I dag ville kan henda nokon kalla henne rødstrømpe fordi ho gjorde uredde val. Men ho gjorde ikkje slike val for å provosera nokon, ho valde kvar gong ho stod ovafor eit val. Nokre gonger var vala heilt frie, andre gonger …?
 
Blåstrømpe måtte vera beste namnet. Nemninga blei hånleg nytta på kvinner som engasjerte seg i litterært eller vitskapleg arbeid, noko som kunne gå utover det kvinnelege. Ordet skriv seg frå namnet på Mrs. Montagus litterære samkomer i England på midten av 1700-talet, The Blue Stocking Society, kor ein av dei viktige herremennene alltid gjekk med blå strømper.

Etter å ha lese ein god del slektshistorie frå heimplassen min, og sett nærare på historia til Skudeneshavn, slo det meg at livet mellom dei kvite husa i Søragadå i 1870-åra, var langt meir annleis samanlikna med det livet eg kjende, enn eg før hadde trudd.

Slik vaks historia om Karina fram, tenestejenta som kom frå Stavanger for å få seg huspost. Ho blei ikledd alle dei kleda eg fann. Hendingane er frå mange ulike personar, men familiemønsteret, lagnadene, miljøet og utviklinga i Skudenes er henta frå historia. Men personen og koplinga av hendingar er vevd saman i ein historisk roman, med ei fiktiv verd inn i den reelle.

Slik møter Karina Skudeneshavn:
"Om ikkje overfarten til Skudenes var noko langferd, så var det meir enn nok for Karina. Det var greitt nok å stå på dekk og kjenna vinden ta i kleda så lenge dei var i Byfjorden. Men ute på havet, med kurs for Kvitsøy, blei det ein annan dans. Karina hadde ikkje prøvd dette før. Ho sveitta og svimla, og kjende at magen blei sogen opp og fram. Ho hadde høyrt at det var best å mata krabben fyrst som sist. Då ville det bli så mykje betre etterpå. Men opp og ut ville det ikkje, det treskjeverket av ei uro som arbeidde inne i henne. Det gjorde henne berre ør og fortumla.

Turen var uendeleg lang, og ho orka ikkje ein gong kjenna etter om ho var letta då ein av medpassasjerane på kjentmannsvis gjorde det klart at no var Skudenes i syne. Han snakka på ekte Skudenesmål, og presenterte holmane og dønningane som om det skulle vore hans eigne vener.
- Så snart me passerer Vigeholmen fyr, så kan dokke slappa av. Men fyrst må me ta dei tri Holgersen sine, tri store, tunge dønningar så me alltid møde her ved innløbet.

Karina gjekk ut på dekk. Då ho opna døra, var det som hele havet møtte henne. Vinden tok i skjørtet og pressa henne innover mot lugaren att. Og hatten ville mykje heller leika med den friske havvinden enn å sitja fint og pynteleg på hovudet hennar. Hadde ho ikkje vore rask i venda, hadde han så gjerne foke av garde med den leikande vinden som baud opp til dans. Karina tok godt tak i hattebremmen, og drog den fine besthatten ho hadde etter mor, godt nedover øyro. Ho kjende at den kalde vinden gjorde henne godt, sjølv om ho nesten mista pusten i det fyrste nådelause møtet. Det ulte rundt øyro, og lufta smaka salt.

Mannen hadde rett. Utan forvarsel endra bylgjene takt. Med eit byks bar det ned i bølgjedalen. Sjøen fossa om baugen og kvitt, frådande hav blei slengt opp i lufta, like i andletet på Karina som hadde funne seg ein plass ved rekka. Ho klamra seg fast med eine handa og heldt fast om hatten med den andre. Tre lange turar mot avgrunnen blei det. Men kvar gong retta båten deg opp som ein sigerherre over bylgjene. Og etter tredje runden, sleppte havet taket.

"Blåstrømpe", Nauthydlaren forlag 2004, M E Totland, Boka kan tingast, kr 200, inkl porto, : marit.totland@knett.no

lørdag 25. juni 2011

I munkane sine fotefar på Halsnøy kloster


Her ligg ruinane etter eit Augustinerkloster bygd kring 1300. Det har vore klosterdrift på staden heilt sidan 1100-talet.
Det er fasinerande og gå mellom dei gamle steinmurane og tenkja tilbake på klosterlivet. Opp frå bryggja her har folk kome nattestid for å søkja ly bak klostermurane. Her har munkar av ulik grunn funne kvardag med meditasjon, bøn og arbeid. Her har det også vore "harde tider" då reformasjonen kom til vestlandet. Johannes Heggland skildrar i bøkene sine korleis denne brytningstida kunne arta seg for munkar så vel som for den vanlege kyrkjegjengar.

Alle som arbeider med blyant, pensel og pallett, bør ta ein tur til Klosterhagen.
Motiva finst kor du enn snur deg.

søndag 19. juni 2011

Båtbyggjaren

Då eg vaks opp høyrte eg stadig fortellingar om fiskarar og båtar. Etter kvart har Skudeneshavn fått fleire bein å stå på, men framleis er fisken så sentral at ein butikk godt kan finna på å setja ein slik plakat på døra. Og sidan det er ein fiskeutstyrsbutikk, er det kan henda ein slags reklare: Dra på fisketur du også, og kjøp utstyret her.


Ei av fortellingane eg fekk med meg, var om den stakkars mannen som skulle byggja seg ein båt, men som aldri fekk arbeida i fred.
Han var så vidt komen i gong, då det kom ein mann som ville gje han gode råd: - Slik må du gjera, sa han, og peikte og forkarte.
-  Ikkje slik!

Ikkje lenger etter kom det ein annan mann. Han hadde også svært så gode råd å gje.

Slik gjekk den eine dagen etter den andre. Det enda med at mannen blei så irritert etter å ha prøvd ut mange halvgode råder, at han heiv heile båten over garden.

Så starta han på ny.

Og ikkje lenge etter, var dei der att, menene med dei gode råda.  Men no hadde mannen fått nok. Han peikte over garden og sa: - Viss du er interessert i å byggja båt, kan du fortsetja på den som ligg der som eg har fått "så god hjelp med". For den som eg held på med no, vil eg byggja sjølv.

Ordtaket frå Stavanger byggjer nok på sam røynsla: "Byggjer ein hus etter kvar manns råd, så kjem det aldri beint å stå."

fredag 17. juni 2011

Evig eies kun det lagra - eller?

Evig eies kun det tapte,
ble til:
evig eies kun det teipte,
nå er det:
evig eies kun det lagra,
ellers blir det til at ringen er slutta
og:
evig eies kun det tapte.

For hvem har ikke tenkt at notater og dokumenter er godt tatt vare på for ettertiden. Det tar PC'en seg av. Og så, før du får sukk for deg, er harddisken gått i stå, du har alt på diskett, men nye manskiner har ingen diskettstasjon. Og slik vil det trolig fortsette. Du lagret trygt, for så å miste. Ikke fordi du ikke vet hvordan du kan oveføre data til tilpassa utstyr, men fordi du ikke tenker på å gjøre det i farten når du skifter maskin.

Da dataalderen for fullt slo til, ble det spøkt med at når en sendte rundt et dokument på epost for å spare papir, var det bare en ting som var helt sikkert: Det ble kø ved skriveren. Og det kan vi le litt av i vårt datahovmod. Men sannelig, mer enn en gang har jeg angret på at jeg ikke hadde en utskrift liggende.

Jeg har nettopp vært i arkivet etter Skrefsrud. Gamle brev og notater dateres fra ca 1850 og utover. Noen ark er så tynne at jeg nesten ikke våger å ta i dem. Noen brev er i original, andre er avskrift av sendte brev. De skreiv ikke bare for hånd, de skreiv en kopi også!!

På grunn av dette arkivet kan vi nå finne sammenhenger, forklaringer på det som skjedde. Om vi fullt ut får forståelse for det som skjedde, er en annen ting. Vi er blitt så vant til teknologi, at vi tar den for selvsagt. Skal vi ha et møte, går vi på Facebook, eller sender en vandrende epost. Dermed er informasjonsarbeidet gjort.

Skrefsrud skriver at han skulle holde møte i ei bygd. Det hadde ikke vært tid til avertissement, så en av vennen blir sendt rundt i ein karjol. Fra den ropte han ut at det skulle være møte, og da kvelden kom, var møtelokalet fullt.

Ikke bare var det andre tider når det gjalt karjol som nyhetsspreder. De sier også noe om lyd/støynivået i hus og på gater, når folk faktisk fikk med seg hva som ble ropt.

onsdag 15. juni 2011

Alkoholdebatt 1843, med en noe uvanlig vri.

Spørsmålet om hvor tilgjengelig alkoholen skal være, har vært en gjenganger i kommune- og herredsstyrer gjennom årene. 21.mars 1843 diskutere Skudenes herredsstyre et lovforslag som skulle sette lovforbud mot brennevinsbrenning på bygdene.
Det første lovvedtaket som ble lagt fram for kongen, ville han ikke sanksjonere. Forslaget gikk derfor ut på høring til kommunene.

Herredsstyret i Skudenes "fant det ille at en ved forbud mot brennevinsbrenning gjorde så mange kostbare apparat som var laget til dette formålet, verdiløse." Herredsstyret ville heller ha en økning i avgiften på brennevinet for på den måten å kontrollere omsetningen.

En kjent mann fra Sør-Karmøy var også imot forbudet. Han regnet det som synd å gi forbud mot å bruke gudegavene, iberegnet brennevinet. Da han hørte om sanksjonsnektingen, ble han så glad at han utbrøt:

- Eg og Gud og kongen vant!

 
Nå går verden heldigvis framover, og vi vet mer om brennevin og alkoholomsetning. Selv er jeg KrF'er og lytter til politiet når de gjelder å få gode råd om salg og skjenking av alkohol. Men det er en annen historie.

Fortellingen er hentet fra "Svunne tider og forsvunne hus, Rolf Høines forteller", Nauthydlaren forlag, 2000, og kan bestilles via marit.totland@online.no - kr 100 + porto


Forå finne seriøse bidrag om dette temaet, er du velkommen til den dagsaktuelle bloggen min: Ut av uføre(t):
Makt og avmakt i møte med narkotika
Kven er dei narkomane?

lørdag 11. juni 2011

Skudenesforliset 1901


Under det store sildefiske som kom og gikk, måtte alle steder benyttes for at fiskerne skulle få tak over hodet. Loftsrom, kammers, ja, til og med skolehuset ble brukt i en periode. Også hjemme på Høinesgården var det folksomt. Gamle Jakob, (far til Jakob skomaker) fortalte at to fiskerlag årvisst kom roende eller seilende i åpne båter og la til inne i kanalen. Ett av båtlagene var fra Bremnes. De hadde med seg sengklær og litt salt kjøtt og flesk, og tok inn hjemme på Høines.

Stua ble ryddet for møbler, - de ble båret opp på nordre salen. Rommet var 17 kvadratmeter og hver kror ble utnyttet. Fiskeren gikk i løa og fant seg et fange med halm som de la utover golvet. Der lå de og røkte pipe. Midt på golvet stod en spyttebakk. En gammel etasjeovn sørget for varmen, og på den store steingrua som fyllte hele kjøkkenet, kokte de sildesodd.
Innlosjeringen gav en inntekt på 10 øre pr. mann.

De to fiskerlagene var "faste gjester" i huset, og ble familiens venner. Når fangsten ble god, gledet alle seg, og når silda uteble, delte de bekymringene. Og når havet var på det sterkeste, overvinnelig og bare måtte respekteres, kjente de alle samme ærefrykten og angsten for de mektige kreftene som slo inn over land.
Men det hendte at respekten for havet måtte utfordres. En gang hadde de to fiskerlagene vært vest på havet og sett garna da det blåste opp til et stygt uvær. Dagen etter måtte de ut for å berge garna før stormen ble enda verre og dro avgårde med hele fiskeredskapen deres. De valgte å samle seg i en båt for å hjelpe hverandre. En av fiskerne var så gammel at de mente det kunne bli for tungt for han å bli med, så han ble sittende hjemme på Høines.

Fiskerne rodde vestover, og de klarte å få garna om bord. Men på hjemturen gikk det riktig ille. De rodde på ei flu,. Alle fiskerne omkom.
En av fiskeren var i live da han ble funnet, men han var så medtatt at han døde på sykehuset "Smitten" I Haugesund.
Bare den gamle som hadde blitt igjen hjemme, kunne reise tilbake med den tunge nyheten. Han hadde mistet arbeidskamerater og levebrødet.

Folk fra Bremnes som har levd noen år, kjenner fremdeles begrepet "Skudenesforliset", og bygdeboka for Bremnes sokn forteller at de som omkom var Gunnar Absalonsen Setre (31), Mons Olson Steinsbø (39), Nils Knutson Fylkesnes (41) og jakob Nilson Alsvåg (62).

Hvordan gikk det med enkene til disse mennene?
Noen økonomiske ordninger som gav dem livsopphold, fantes ikke. Noe av fortvilelsen kan vi lese mellom linjene i bygdeboka. Den ene enka var 26 år. Hun hadde allerede rukket å få fem barn. To av dem var døde. Det femte var enten nyfødt eller så var hun høygravid da dødsbudet kom. En av de andre enkene hadde fått ni barn. Fem av dem levde da forliset skjedde.
Hvordan kan de ha maktet å leve videre, med så mye sorg og så lite penger? De hadde mistet mennene sine. De hadde også mistet livsgrunnlaget. Det vår båten, garna som gav mat på bordet. Kanskje hadde de også tatt opp lån for å kjøpe garn og båt. De satt igjen, bokstavelig talt, uten noe.
Bygdeboka forteller litt om dette også: Enken med små barn blir ganske snart gift på nytt. Dermed var de forsørget.
 
Denne historien ble skrevet ned i 2000, og er med i Boka "Svunne tider og forsvunne hus" , Rolf Høines forteller, som vi gav ut sammen på vårt eget forlag, Nauthydlaren. Etter at boka var trykket, undersøkte jeg nærmere om jeg kunne finne etterkommerne av noen av de som omkom i forliset. Jeg bodde på den tida på Bremnes, og tenkt at det ville være interessant å høre hva etterkommerne visste om forliset. Kanskje de også hadde hørt noe om oppholdene hjemme på Hønes.

Jeg søkte i bygdebøkene. Og jeg fant. Jeg fant ut at dokter Alfsvåg, som bodde ikke så mange hundre meter fra meg, var barnebarnet til en av fiskerne. Jeg oppsøkte han og fortalte det jeg visste om båtlaget fra Bremnes. Han ble rørt, og kunne fortelle at han og hans foreldre og familie hadde visst svært lite om forliset. Den gamle fiskerne hadde kommet med det tunge budskapet, men ingen visste så mye om hva som hadde skjedd. Den gamle hadde jo heller ikke vært med ute på sjøen.

Så satt vi der, i hver vår stol, i trygge Norge i år 2000, og visste at vi hadde et felles punkt tilbake i tida - hele 100 år tilbake. Da hadde våre forfedre delt tanker og bekymringer den dagen stormen raste vest av Karmøy. Det skaper bånd til mannen som sitter like overfor meg. Og det skaper nye bånd til barndomshjemmet på Høines.

Forlis hører dessverre ikke fortiden til. I de fire vestlandsfylkene var det 88 forlis i perioden 1955-1995.

fredag 15. april 2011

Av same rot som Arne Garborg

Oppdatert august 2014: No går boka som eg har nemnd i teksten her, snart i trykken. Tittelen er blitt "Garborg og Skou - forskjell på folk". Utviklinga av mansuet blei slik at det var naturleg å ta med namnet til Garborg i tittelen. Då blir slektskapet til han spesielt for meg:

Farmor Ragna kom frå Stavanger. Ho var fødd Malmin. Faren, Garman Malmin, var son av Karen Haugland Gregoriusdatter (1822-1898) som kom frå garden Øvre Haugland, nabogarden til Garborg der Arne Garborg veks opp. Dette vekte interessa hjå ein slekts-sporhund som meg, og då eg fulgte spora vidare, fann eg det eg søkte etter. Eit stykke tilbake i ætteledda møttest linjene frå Arne Garborg og farmor si slekt. Faktisk så var vår oldefar Garman og Ane Oline, Garborgs mor, tremeningar. Då var farmor og Arne Garborg firmeningar.

Slekta vår møttest ved at Arne Garborg si tippoldemor også er mi tipp-tipp-tipp-oldemor. Ikkje verst! (Tabbelen nedanfor viser korleis dette er. Det er nr 24 som er møtepunktet. All slekt på lista før det, har me altså felles.)

Våre oldefar Garman var truleg heime hjå besteforeldrene på Øvre Haugland som gut, og han var jamnaldring med Arne Garborg, både grunna slektskapet som bandt folket saman på den tida og på grunn av nærleiken mellom gardane.

Ane Oline Garborg var Arne Garborg si mor. Me veit mykje om Arne Garborg sin barndom sidan me i dag kan lesa dagbøkene hans. Og det er ikkje til å leggja skjul på: Det var ikkje berre gode minne Arne hadde frå barndomen sin. Eg held for tida på med eit manus som mellom anna har med historia til Arne Garborg som gut. Dette er henta derfrå:


Garborgheimen
Aadne Garborg var en glad smågutt. Også faren kunne spøke og være lett til sinns. Han drev til og med ablegøyer med sønnen sin, stilte han fram som taler på bordet, til underholdning for gjester og husets folk. Det hørtes latter fra Garborgtunet.
Men latteren stilnet da faren ble vakt og begynte å få alvorlige religiøse anfektelse.
Da var Aadne åtte år.

Det var som en stor skygge la seg over Garborghjemmet. De få trivelige stundene de hadde, var når far i huset var ute i ærend. Kom han tidligere hjem enn planlagt, var det en skuffelse for resten av familien, og i verste fall var det et vondt gjensyn, særlig dersom han kom over dem i noe så verdslig som å leke eller drikke kaffe.

Både hverdag og helg ble preget av alvor. Følelse av frihet kunne de bare få om faren var borte. Mora hadde vondt av barna sine. Hun ville ikke gå imot mannen sin, men bøyde seg for husbonden, slik det sømte seg en god kone. Samtidig prøvde hun å beskytte barna, gi dem noen pustehull. Arne fikk derfor lese i bøkene han hadde skaffet seg i smug, på kne over kista i kammerset når faren ikke så det.

Forfedre til Arne Garborg, tatt fra Ola Aurenes "Høyland Gards og ættesoge"
NavnFødtDød
1
Arne Garborg25.1 185114.1 1924

foreldre  2
Eivind Ådnesen Garborg
1822

1870

3
Ane Oline Jonsdatter Raustad23 2 183228.4 1908

bestefo r 6
Jon Samuelsen Raustad
1779
21.4 1837

7
Inger Kristoffersdatter Time
1797
22.3 1870

oldefor 12
Samuel Jonsen Raustad
1753
25.3 1840

13
Marta Jonsdatter Li
1751

14
Kristoffer Reiersen Time
1751

1806

15
Astrid Torkelsdatter Time
1758

1834

tippolde 24
Jon Olsen Raustad felles stamfar  29.9 1709    ca 1800

tippolde 25
Kirsten Gabrielsdatter Austrått   5. 3 1712
1778

26
Jon Larsen Mæle

27
Marta Rasmussdatter Li

28
Reiar Reiarsen Store Undheim
1726

1792

29
Inger Kristoffersdatter Skårland
1820

48
Ola Jonsen Hetland
1733

49
Helga Pedersdatter Raustad

50
Gabriel Pedersen Austrått
1683
28.2 1725

51
Karen Samuelsdatter Skei
1683
24.3 1715

96
Jon Andersen Hetland

97
-

98
Peder Bleivsen Kjeldeland

99
-

100
Peder Gabrielsen Austrått
1353
7.5 1720

101
Mari Olsdatter Bore
1666
9.3 1716

 

mandag 11. april 2011

Gullkorn fra farfar si Amerikadagbok

I 1965 dro farfar, Jakob til Amerika. Hver dag mens han var der, skreiv han dagbok, ei side hver dag. Når en måned var gått, bandt han sammen dagbokpapirene og sendte dem i brev hjem til oss på Høines. Her kommer noen gullkorn fra dagbøkene hans.
Familien har samlet en stor del av dagboknotatene i heftet: Noen erindringer fra min Amerikareise. Dette er tilgjengelig også for andre familiemedlemmer som ikke har fått dem enda.
Dagboka viser oss et bilde av stamfaren vår, som mange av oss ikke kjenner, rett og slett fordi det nå er to generasjoner som ikke ble kjent med han. Dagboka viser at han hadde glimt i øyet, hadde varm humor, og et skarpt blikk for det han så og opplevde. Det amerikanske samfunnet får ha sagt hva han mener om, på godt og vondt, uten å ta hardt i. Han bare skriver det han observerer.


Gullkorn, del 1 (Flere utdrag, som ikke er av for privat karakter, vil bli lagt ut her etter hvert.)

4.11
Har rakt løv i føremiddag, forstår ikkje kor det komme fra alt. Helen og eg har båre det bort i skogen. Våge ikkje setta fyr på det.

25.11
I dag er det noge dei kalla Takkedag her som består i å spisa seg sjuge på kalkun.

27.11
Te middag hadde me røige norske storsild, kjupte den hos Nils Risdal. Måtte nå skrøida siden hu var norske, men det var nå ikkje så svert godt ligavel.

4.12
Var inne hos ein skomagar. Han viste meg rundt, ein gammale koselege kar, eg fekk kjøba ler og spiger av han for det sama så det kosta han, siden me var kolegaer, sa han. Eg har nå vore inne på 2 verksteder. Eg ser ikkje noge te det forferdelega tempoet så dei snakka om dei så kom him. Me arbeide liga fort hima så dei gjere her. Har sett litt på bygningsarbeidarar og gadearbeidarar. Dei e svere å holda på skoflå her og. Det så går fort her er bilane, men så har dei 3 kjørebanar kvar vei. Og te å riva hus e dei goe. Dei begynte på eit 3 etasjers hus når me reiste te Filadelfia kl 10. Når me kom him kl 6, var det borte vekk alt. Dei brugte ein svere grabb, løfta han 3 meter øve tagjet og tog halva tågå i eit jafs.

5.12
Hans ringte. Kom inn med 1000 pund hommar og ein del fisk. Dei andre hadde meste ingen ting. Marie og Aksel tok oss med te kjerka. Ofring som alltid. Det er menighedå så betala både prest og kjerkå her. Adle så høyre kjerkå te, går te alters her, enten de er fiskarar eller selle brennevin. Ettepå går di him og mala huset, slår i hagen elle spele kort.

1966
16.1
Me va på den finaste restauranten og åd middag for å feira den fyste og gode trippen på egen båd, masse god mad, Eg e heilt øvegidde når eg ser ka dei kan drikka av øl vin og whisky å liga vel sedda seg i bilen å kjøra him. Der sad ei dama med 2 krykkjer så drakk meir enn eg ville gjort. Ligavel kjørte u.

11.2
Adle dei andre gjekk ud. Gurina sa at hvis nogen ringe, behøve du ikkje ta telefonen. Så ringte det tre gonger. Eg trudde det va Gurina og sa:
"Hallo."
"It is miss Fidler," sa hu.
"God ivning," sa eg. "
"Is it mister Isaksen?"sa u.
"No, no, it is miss Isaksens old father," sa eg.
"O boy, hov ju du?
"Det kan eg ikkje udtala meg om. Eg har ikkje vore her så lenge." Fekk då seia at "Miss Isaksen e gåen out to står, kom bak to luns."
"OK. Ai kall . Si hallo from miss Fidler," sa hu.
"Tenk ju," sa eg.
"Bai", sa u.
"Bai", sa eg.

12.2
Me va ein tur i bådhavnå. Der kom ein mann med fine bil og store sigar med ein svære påhengsmotor. Der låg 2 bådar der, den eine va så liden som den prammen an Sigurd Håland har, den andre va litt større. Han blei ståandes der og røyga. Eg sa te Gurina: "Det e beste me går. An vil ikkje me ska sjå kaferein båd det e så e hans. "
Når me så va komen 10 meter vekk, gjekk han ner i den minste.

14.3
E på dokken. Sidde nå å venta på oppgjøret. Det tar tid før de får greia på prisen. Me va inne og hadde oss et glas øl. Der sad kånå te Krist Valentinsen frå Lahammar.
"Du ser deg om itte ei aen kåna soden du har ringen på høyra hånda, sa u.
Her har dei an på venstrehånda når dei har ei kåna.
"Nei, sa eg. Trur eg e ferige me det.
U lo då. U hadde fonne seg ein aen mann, men va ikkje gifte me an. Det e ikkje så nøye med det her.

4.4
Ska te nordmenn te middag i dag. Når me va hima så va det bara selskaber, men de e ikkje bedre her heller. Det e det sama kor dei e ifrå, når de barra e norske seie de:
Du må komma te meg te middag.
Og så deie dei: "Eg ser deg i kjørkjå."

6.6
I dag såg eg noge så vel ikkje komme henda i Norge. Ein fogl, som ei skjer, begynte å bygga reir på elektriske-koppane på eit hus. Maen såg på det ei stond, så kom det 4 mann og ein bil med stige og flytta ledningane te den andre siå på huset for at foggelen sko få byggja i fred. Dei seie det kosta an minst 100 dalar. Det blir dyre skjerungar.
 
forts. følger ...
 
 
 

søndag 10. april 2011

Hjemmet vårt og folket som bodde der.

Våre oldeforeldre, Gjertrud Gurine Iversdatter og Jakob Jakobsen, er de vi ser på som "de eldste" på gården. I dag vil mange hevde at "de gamle" var sønnen deres, Jakob, kjent som "Jakob i bakken" eller "Jakob skomaker" og kona Ragna. Men skal vi finne ut hvem som var de første som bodde i huset på Høines, gnr 43, brn 11, må vi tilbake til tippoldefar Iver Iversen.

Iver Iversen var født i 1825 og var yngst av 8 søsken: Ragnhild, tvillingene Helga og Malene, Eli, Rasmus, Gunder og Iver. De vokste opp på gården som i vår barndom var drevet av Bendik og Marta Torvestad (brnr 8, Bendik). Foreldrene var Ivar Rasmussen, (ca 1776-1837) og Malene Gundersdatter (1784-1870, fra Sandve).

Faren døde da Iver var 12 år. Eldstebroren Rasmus var da 19 år, og overtok farsgarden.
Etter hvert som barna vokste opp, måtte jentene giftes bort og guttene måtte få seg et jordstykke dersom de da ikke giftet seg til gård og grunn. Da det var Iver sin tur til å stifte familie, 28 år gammel, var situasjonen slik:
- Ragnhild født 1812 var allerede død (døde før hun var 30).
- Helga var ugift og bodde hjemme hos broren der mora også bodde.
- Malene var gift til Åkra
- Eli var gift med Osmund Nilsen fra Nedstrand. De bodde i Nedstrand da de var nygifte, men kom tilbake til Høines etter at de to første barna var født (ca 1842)
- Rasmus hadde giftet seg med den 6 år eldre enken Berta Knutsdtr fra Åkra og fire av hans 6 barn var født og hadde overtatt farsgarden.
- Gunder hadde fått utskilt et stykke av garden (bnr 11) i 1846, og hadde bygget det som senere ble barndomshjemmet vårt.
- Iver ble gift i 1853 med Helga Sveinsdtr (1830) fra Ferkingstad.

Gunder hadde bygd hus, men kom ikke til å drive garden videre. 

Da Iver og Helga hadde vært gift i 2 år, og veslejenta Elisabet Malene var et halvt år, hendte en ulykke, Gunder kollseilte vest ved Ferkingstad(?) 1. mars 1855. Han hadde gått ut sammen med Jørgen Sandve, Jakob Sørensen Quale og Reinert Gjessen) uten å vende tilbake. Gunder var ugift og hadde ingen familie etter seg,
Etter forliset ble gården til Gunder delt i to, br.nr 11 og br.nr 12, trolig som konsekvens av arveoppgjøret etter Gunder. De to søskenene som ikke hadde eget bruk, fikk nå hver sin del av bruket til Gunder. Iver overtok hoveddelen, bruk nr 11 og søsteren Eli fikk bruk nr 12.
Mora til Ivar ble med inn i det nye huset. Hun og den ugifte søsteren Helga som da var 43 fulgte med og hadde sitt eget hushold.

Familien som overtok "halve løa" og litt av gården

 Eli og mannen Osmund var flyttet tilbake fra Nedstrand og hadde da 5 ukonfirmerte barn. Det ble ikke bygd verken hus eller løe til det nye bruket, men Eli fikk halve løa og et jordstykke. Familien hennes ble boende på Lahammer. I folketellingen i 1865 er Osmund oppført som husmann med jord og fisker. Han har 2 kveg, 4 sauer 1/2 havre, 1 potet og bor på Lahammer med sine 6 barn. De to eldste, Iver på 25 år er ugift/styrmann og den neste Nils er 20 år/ på sjøfart. Ivar giftet seg året etter og emigrerte 1882 til Australia. I 1900 bor Eli og Kare sammen på Lahammer, men ingen dyr er nevnt.

Eli hadde til sammen 8 barn, men bare 3 av de som vokste opp, ble igjen i Norge, Malene, Elen Marie og Karen Sofie. Karen var ugift, men Elen giftet seg med Ole Andreas Sjursen fra Varen. (f 1857). Han var sjøfarende: de giftet seg i 1884 og fikk datteren Selma Johanne.
Malene var gift med Bendik Syversen på Steiningsholmen
Elen og Ole Andreas slo seg ned i havn. Hun drev en kolonial og fruktutsalg og han var sjømann.(1900/1910). Datteren Selma var "butikkjomfru" hos moren til hun dro til Brocklyn og giftet seg med Martin Pettersen.

Eli bodde sammen med datteren Karen på Lahammer. Karen levde til 1939. Stykket deres var bak huset på Høines. I tillegg hadde de et stykke på Øygardshaugen.
Først i 1946 fikk farfar denne delen av gården tilbake for kr 1800,-

Eli og datteren Karen Sofie kom til Høines for å høye og stelle dyra sine.Far (Rolf) husker jentene kom og samlet høy i forklærne sine. I våre dager kan det virke unaturlig at en annen familie kommer for å arbeide på gården og disponerer halve løa. Men dette nære samarbeidet varte altså i over 70 år. For Gurine som stelte på Høines, var det kanskje ikke så spesielt. Det var hennes egen tante det gjaldt. Og jentene som var der, var søskenbara hennes.