Høines, gardsnummer 43, bruksnummer 11 og 12 - det er mitt utgangspunkt.

Historiebloggen til Marit Elisebet Totland
Høines g.nr 43, br.nr 11 er mitt utgangspunkt, bokstavlig talt, siden det var der jeg vokste opp og slet mine barnesko, som farfar flittig lappet og stelte. "Løft føttene når du går!", var hans formaning. Siden jeg er datter til far, Rolf, - med stor historieinteresse og datter til mor, Inga, med stor slektshistorie-interesse, er det helt naturlig at jeg prøver å samle mest mulig av familiens og hjemstedets historie.

Fortiden fasinerer. Levekåra var så annerledes. Det holder det ikke bare å se nærmere på egen gårdshistorie for å forstå fortiden. Perspektivet må utvides. Jeg er derfor på leiting etter alt av interesse som kan fortelles: "Det var en gang.."

tirsdag 30. juni 2015

Vindhjul - sommarlektyre av gamal årgang


Siste bokpakke gir meg litt å tygga på utover sommaren: Folkebladet, årgang 1893 og 1894, Norge på Havet, bind 1-4 (bind 1-3 omhandlar tida før 1900) og Sjøfolk forteller med historier frå attenhundretalet.

Eg flytter meg altså 130 år tilbake i tid, og dei rundt meg må nok finna seg i at siste nytt frå meg ikkje akkurat har brennaktuell karakter.

Ukeblader er vanlegvis ikkje det eg les, men eg gjer eit unnatak for Folkebladet fra 1890-talet. Der kan eg lesa (på gotisk):
- Hvor langt flyver Bierne?
- 1000 kilometer på Velociped
- Gaffelens historie
- Helbredelse ved hypnose
- Sjokoladefabrikationen

Og kva skjuler seg under overskrifta Vindhjul? Jo, sjølvaste Skudeneshavn. Rosenkrans Johnsen gir nemleg Skudeneshavn namnet Vindhjul:

Jeg satt og tygde på penneskaftet, svært betenkt på det ord jeg skulle sette som overskrift. - Så kikket jeg for tyvende gang på min brors tegning av det kjente, kjære sted - fyrlyset der vest, der det ligger som en forpost på vakt mot draug og storm og alle havsens farer.
Jeg syntes jeg hørte bølgene bruseog brenningene skvette og ramle mot den høye klippe, og jeg mintes lyden av den evige havets og vindesns gang over sjø, og over de trebare heier - en sang som så hurtig vekkes i deres minne som en gang har hørt dens skjønnhet, dens redsler, dens tusen melodier.
..
Jeg velger å kalle stedet er vindhjul. Det er det nå også, mildes talt. Geografisk talt er det Skudenes fyr, ledestjernen for den sjømann som om natten søker innenskjærs fra Norsjøen, mellom Jærens og Karmøys sydpynt eller ut, nord for Bergensleia.
Et vindhjul er det bokstavlig talt. Man kunne nesten tro at vind og motvind, innavind og utavind, som det hist og her kalles, fabrikeres på Skudenes.
Tar du din avis i hånden, går du på børsen, i skipperforeningen, på tollboden, til megleren, til havnefogden, på dampskipsbryggen - alle steder ser du telegrammer om vær og vind slik som den dene dagen arter seg ved Færder, ved Orøy, ved Skudenes og så videre.
Det er et meget viktig punt av Norge, dette vindhjul. Store verdier av skip og last ferdes daglig på de kanter i alle retninger. Og etter den retning vinden telegraferes å ha, stiller seg for dagen deres håp og humør som har fartøy underveis.
For skipsreder Olsen er det god vind, for fru Skipper Hansen motvind og for megler Nilsen "pokker også". Navnet Skudenes spiller daglig en ikke uvesentlig rolle i mange hjem. Ofte, ja, hver dag avhenger ganske store spekulasjoners skjebne av værtilstanden i dette vindhjulet.
...,
Åvære fyrvokter kan være trist nok her i landet, men på Skude fyr blir det vel aldri kjedelig. Det er et av de livligst beferdede strøk langs kysten. Seil fra alle kanter - fullriggere med seil av hviteste duk fra topp til dekk - et gjestebud for kystboerens øyne, barkskip og skonnerter, jegter og skøyter og båter, slingrende med barkrøde seil som blusser så vakkert i solskinnsvær, og travle damperes røk og rigg fra leia i nord, fra havet i vest og fra kysten i sør.
Og om kvelden har fyrvokteren kjenninger nok - blanke, gjennomtrengene fyrøyne som med sitt gule lys stirrer på han, eller med regelmessige mellomrom blinker til han gjennom mørket og forteller på sitt veltalende stumme språk: Alt er klart.
Men alt er ikke bestandig i orden. Mørkee tidender om forlis og voldsom død i det brusende, skjærfylte farvann omkring meldes ofte nok når dagen rinner. Lang og mørk er farvannets saga om stormfulle dager og svarte uværsnetters herjinger der vest.
Det er ved uvær og natt en redslenes gru over strøket, en smertens moll i bølgernes gang, et dødsens kvin i måkenes skrik og vindens plystring som får det til å gyse i blodet.
Men bak erindringen om redslene stiger som den strålende kororna bak den formørkede sol minnene  om Skude og om skjærgården der vest i lys, i dag, i sommerprakt, med blått hav og solgull i muntert brusende bølger, med vippende fiskerbåter og vestlig bris med bør for tallrike skip til alle kanter.
Jeg husker nok Skude i sønnavind og regn også. Det er nok av flo-vær på de kanter. "Skudenes: Overskyet. Regn. Sør - sørvestlig kuling" står det ofte dag etter dag i værtelegrammene.
Men jeg dveler helst ved minnet om det friske, det strålende klare der ute, når land kjennes fra damperenes bro ti mil til havs og når solen ved kveld flammer gull og rav i det lette skyflor med gjenskinn bortover sjøen.

Frå Folkebladet 1894

Brorens tegning: