Inga framtid for Skudenes utan eit godt fiskeri, blei det hevda i 1885

Dei pantsette dyra, her med ein representert frå Totlandsgarden.

Sjevrei, Grådua, Plomvei, Meldvis, Sofie, Mørkrei, Svartsi, Rødside, Svarsia, Rousia, Skautrei, Rodrei, Brandrei; Kva har dei felles? Jo, dei blei pantsette fordi bonden ikkje kunne betala gardsskatten i tide. Då måtte han gå den tunge vegen til lensmannen i følgje med to vitner som kunne signera panteseddelen, som var ein handskriven liten lapp. På den vesle lappen stod det kva for eit dyr som skal vera pantet, og gjerne også verdien. I 1880 var ei ku sett til kr 60,-. Og namnet på kua måtte vera med, saman med nokre ord om korleis ho såg ut, så ikkje bonden blei frista til å levera ei ku som var mindre verd om så galt skulle vera at kua måtte leverast inn.

Og korleis gikk det om kua måtte vekslast inn i pengar? Jo, då hadde bonden enda dårlegare grunnlag for å tena nokre kroner så han kunne brødfø familien og betala gardsskatten året etter. Dermed måtte kanskje ei ny ku pantsetjast, og den vonde spiralenen var i gong.

Avhengig av fisket.
Når eg har arbeid med boka Alt vel, der Skudenesbuen drog til Island for å fiska sild og opplevde storstormen der, har eg undra meg over kva som fekk dei til å dra den lange og farlege vegen over havet. Svaret er vel ganske enkelt: Dei måtte skaffa mat til familiane sine. Og når silda forsvann frå Karmøystrendene, måtte dei følgja silda der ho var.
Fisken, og særleg silda, la grunnlaget for framveksten av Skudeneshavn som by. Og mange trudde det ikkje kunne komma noko godt "etter silda":

Tiderne og skattebyrdene er forøvrigt meget trykkende på dette sted der kun kan oppretteholdes med gode fiskerier.  (Stavanger Amts- og Adresseavis, 16.4.1885, skrive som ein kommentar til orkanen i Eyjafjord hausten før).

Men Skudenesbuen har tilpassa seg nye tider. Og det vil dei gjera på ny og på ny og på ny! Det er det greitt å ha i tankane no når det skal feirast 160-årsjubileum for byen i tøffe tider for arbeidsmarkedet og offshorenæringa. 

Eit knippe pantesedlar, som kvar for seg kanskje kunne fortelja ei tøff kvardaghistorie

Kva gjorde kobolten med tenestejentene?

På Museet i Mælandsgården presenterte Nina Sele tenestejenta og hennar livsvilkår i sommar. Me var innom ein tur, og Nina fortalte mellom anna at det ofte var blåfarge på kjøkenveggane på 1800-talet fordi fargen inneheld gift som tar livet av innsektene som elles trivdes så godt saman med maten. Det var nytt for meg. Heldigvis fekk eg vita om det så tidleg at eg fekk malt kjøkkenveggene blå i boka mi  Alt vel. I den boka fortel også eg om tenestejentene i skippergarden. Fantastisk at ei av mine sambygdingar frå tida på Bømlo fortel om jentene i barndomsbyen min, Skudeneshavn. Og det same året som eg skriv om dei!
Men kva med tenestejentene? Kva gjorde kobolten med dei?

Alt vel kan lesast som ein oppfølgjar til  Blåstrømpe som handla om korleis Karina kom til Skippergarden og blei tenestejente der. I Alt vel møter me henne som skipperfrue som har sendt skip til Island.

New Zealand -hytta - en fortelling i tre akter.

I skogen like bak golfbanen  i Skudeneshavn ligger det en helt spesiell hytte. På folkemunne kalles den ”Gullgraverhytta” eller ”New Zealand – hytta”. Hytta ble bygd av Kristian Kristiansen og stod ferdig i 1936.  Den er etter alt å dømme den eneste i sitt slag her i landet.

Gullgraverhytta er et populært mål for barnehager, skoler og turgåere. Hytta ligger tett ved løypa som fører opp til Røyningsbu - og er derfor kjent for mange turgåere.
Den spennende historien som ligger til grunn for gullgraverhytta er mindre kjent 

FØRSTE AKT...
Eventyreren og gullgraveren fra Skudeneshavn ..
Byggherren Kristian Kristiansen var en mann som er verd sin egen historie. I 15-årsalderen dro han ut i verden for første gang. Han seilte på alle verdens hav, og da han på en av sine turer kom til New Zealand, ble han så begeistret for dette landet, at han slo seg til ro der i ca 20 år. Han gikk i land nær Christchurch på østkysten, hvor han arbeidet på ulike sauefarmer. Men gullet som angivelig skulle være på vestkysten, lokket den eventyrlystne Kristian, og dermed tok han fatt på en strabasiøs tur tvers over fjellene. Han nådde Greymouth hvor det foregikk gullgraving, og der bygde han ei steinhytte på gullgraverfeltet. Kristian forlot New Zealand I 1908 etter et opphold som nå hadde vart I

I nærheten av Christchurch på østkysten, slo han seg ned og arbeidet på ulike sauefarmer. Men gullet som angivelig skulle være på vestkysten, lokket den eventyrlystne Kristian, og dermed tok han fatt på en strabasiøs tur tvers over fjellene. Han nådde Greymouth hvor det foregikk gullgraving, og der bygde han ei steinhytte på gullgraverfeltet. Kristian forlot  New Zealand I 1908 etter et opphold som hadde varte i 20 år, og kom tilbake til Norge.

På sine gamle dager, hele 28 år senere,  bygde han ei ny hytte lik den han hadde på gullgraverfeltet på New Zealand.

Han fikk bygge den i Skeismyr, I utmarka som tilhørte min far, Jakob J Høines. Avtalen var at han skulle få ha hytta der så lenge han levde.  Med spade og hakke tryllet han som syttenåring fram et prektig jordstykke av det som hadde vært myr, stein og utemark. Her dyrket han poteter, grønnsaker og bær. Ja, noen maiskolber skal han endog ha fått til å trives.  Mange tunge tak tok han, og mange kilometer gikk han hver eneste dag på sine gamle bein. Når han lyktes med å dyrke marka ved hytta, skyldtes dette ikke minst at han lagde sitt eget vanningsanlegg. Det gikk en bekk forbi noen meter bak garden. Han gravde ei grøft fra bekken og ned til stykket sitt og la et vannledningsrøyr  i grøfta. I enden av røyret hadde han en propp. En svær, gammel brannslange med mange hull lå utover stykket og  sørget for å spre vannet i tider med tørke. Ideen med brannslangen må han ha fått da han hadde et malingsoppdrag. Han hadde nemlig jobben med å male  stolpene som brannslangene hang på ved Midbøbrygga. En mann stod nede og heiste han opp mens han stod i en  båtmannsstol og malte ovenfra og ned. En av de utslitte brannslangene herfra gjorde tjeneste som vanningsanlegg  for poteter og grønnsaker. Kristian var alltid i godt humør. Når jeg kom inn til Skeismyr tidlig om morgenen for å melke kyrne som gikk like  ved hytta hans, kunne jeg høre jodlingen og sangen. Der Kristian var, måtte mørkedom og svartsyn fare!  Jeg kan fremdeles se han for meg der han styrte med sitt. Han hadde alltid et lommetørkle på hodet.  Det var knyttet en knute i hvert hjørne for at det skulle sitte på plass, og hvis myggen ble for nærgående,  stappet han stivt gress under lommetørklet for å holde dem på avstand. Når jeg hadde melket, fikk han litt melk av meg. Da bar det opp i skogen for å hente fugleegg slik at  han kunne steke pannekaker. Kristian kjente villmarkslivet, så han visste nok å klare seg med den han hadde.  Mens han bygde hytta, overnattet han i ei stor tretønne. Men tønna var for kort, så han måtte ha seilduk over beina.  Kravstor var han altså ikke.

Han hadde en mengde blader fra New Zealand, og i taket inne i hytta var det plakater av store høvdinger. Jeg satt på en gammel Sandnesbenk mens Kristian fortalte spennende historier fra sine opplevelser i den store verden. Historiene gjorde inntrykk på en unggutt som meg, og det var en helt spesiell stemning i hytta da Kristian fortalte og det sprakte i komfyren der han bakte sine egne brød. For å få det til å spire og gro, trengtes det gjødsel, noe det var nok av i utedoene i Havn. En gang spurte han far om han kunne få låne hesten og moldkjerra for å hente et lass med en blanding av gjødsel og mold. Far svarte at hesten kunne han saktens få låne, men nå var det slik med den hesten, at til mer ulendt terrenget var, til villere ble den. Men Kristian mente at det ikke var noe problem.
For å komme fra skytterbanen til hytta, måtte han over to åpne bekker. Heldigvis for Kristian så var de ganske grunne, - men likevel djupe nok til at Kristian fikk seg en opplevelse han sent ville glemme. Det ville ikke han som fikk være tilskuer til det hele heller. Det stod nemlig en mann på ”Skarhaugen”, og han ble vitne til opptrinnet. Kjøreturen gikk fint den, helt til de kom opp til den første bekken. Da stoppet hesten opp og ville ikke over. Men plutselig tok den fart, og kjerra for ned i bekken og opp på den andre sida. Hele møkkalasset løftet seg før det deiste ned i kjerra igjen så skittspruten stod både over Kristian og hesten. Omsider kom han fram til hytta. Men da han leverte hesten tilbake til far, sa han at maken til hest hadde han aldri sett. Hva Kristian gjorde med de møkkete klærne og hud og hår som var godt parfyrmert av den fine lasta? Det var ikke tid og sted for dusj og badstu, men denne karen var ikke rådløs når det gjaldt dette heller. Gjennom jordstykket han hadde dyrket opp, rant det en bekk. Der hadde han gravd seg en dam som fungerte som badebasseng. Så etter kjøreturen med skittlasset, tok nok Kristian seg et velfortjent bad. I krigsårene var han en av disse store troens fakkelbærere. Han trodde alltid på et fritt Norge. Det fikk han også oppleve. Han døde i 1945 - 85 år gammel.

Andre akt

"Familien vår overtok hytta, og i en periode ble den familiens yndede tilholdssted. Siden den lå såpass nær hjemmet vårt, kunne vi ta med barna dit helt fra de var ganske små. Der kunne de leke i skogen, fange frosk og padder i badedammen til Kristian og plukke bringebær i sommervarmen .Hvis myggen ikke ble for plagsom.... Kaffen ble kokt ble kokt på den gamle komfyren, og folk som gikk forbi, fikk høre historien om Kristian og New Zealand. I familien fikk hytta navnet ”Litlahyttå”.

Til tider fikk vi problem med hærverk. Ubudne gjester brøt seg inn, stjal og ødela. Skogen vokste opp rundt hytta, og den ble nesten skjult av høye grantrær. Skulle dette bli skjebnen til hytta med den stolte historien? Heldigvis ikke.  Fortellingen har nemlig en tredje akt.  Historien lever videre.... Hytta er igjen blitt til glede for store og små. Den nye turveien til Skudenes Fjellag går like forbi, så stadig flere blir oppmerksomme på at dette særegne stedet finnes.  Barnehagen i Skudenes har allerede brukt den i flere år. Og i 1995 utførte ”Gullgraverhyttas venner”, med Paul Kristiansen og svigersønnen Atle Sommerfeldt med flere, dugnad på hytta, med støtte fra Karmøy kommune. En stor del av de store trærne er hugget ned slik at solen slipper til igjen. Gullgraverdammen er  gravd fram og de karakteristiske steingjerdene er fikset.  Det er nå blitt en fin park rundt hytta som er tilgjengelig for allmennheten.  På den måten kan vi bringe denne helt spesielle delen av lokalhistorien videre til våre etterkommere.     Bildene av K Kristiansen tilhører familien hans.

"Svinte", gjeter, torv og julemyrt i farfars tid

Ca 1960 ble følgende opplysninger skrevet ned i forbindelse med innsamling av  gårdshistorien for Høines. Det er Jakob J Høines som forteller (Jakob skomaker).

Gr.nr 43 bnr 11 be skiftet ut  i 1846. Første eier var Gunder Iversen om kom på sjøen. Da overtok broren Iver Iversen. Datter til Iver; Gurine og mannen Jacob Jacobsen (Langåker),  som var matros, overtok etter på. (Les mer her)

"Svinte"

Åkeren nedenfor huset ble kalt "Svinte." Folk fra Hålandsdalen benyttet denne snarveien over åkeren. (Dette var før veien til Hålandsdalen kom i 1950, (les mer her).Bortenfor lå storåkeren. Ferdselsveien gikk gjennom tunet videre til gården på Høines. Bakken  overfor låven kaltes "Nordalskregla" og "Øygardshaugen".

Utmark og gjeter

Det var felles utmark med gårdene fram til utskifting ca 1950. Det var ikke gjerder mellom eiendommene, men utskifting med kryss i stein. Før den tiden var det felles beitemark uten gjerder.

Sauene gikk på beite i "Kodledalen" med fast leiet gjeter.

Bruket sitt sauemerke var: Avstift, hull i høyre og 2 skår i venstre øyre.

Torv

Torvmyrene som hørte til bruket lå ved Røyningsvatnet og Mjåvatn. Felles med de øvrige Høinesgården ble det henta heim ca 20 lass pr. år. Torva blei gravd med spade og tørka flatt på mark, krakk og røik. Dessuten ble det hentet rot og lyng til brensel. De fleste sluttet med torv etter 2.verdenskrig.

Gården begynte  å bruke gjødsel og grasfrø ca år 1930. Sild ble brukt til dyrefor som ekstrafor.

Det var egen brønn på gården. Midt i storåkeren var det ekstra god brønn som Høinesgårdene hentet vann fra.

Det ble tresket med tust. Senere kom maskiner som gikk på omgang. Garden hadde part i treske- og dryftemaskin fra 1908.

Ellers hadde gården tarerett i Lahammersvikene, andel i laksesete ved Geitungen og kastevåg og landslot samme sted.

Gårdfolket var med på vårsildefisket, og fisket makrell, laks og hummer. Fisket ble avslutta rundt første verdenskrig. I andre verdenskrig dreiv de med håving av sild, to mann i robåt til Ferkingstadøyene for å håve sild til husbruk og salg. Båten tok ca 50 hl, og ble betalt med kr 30 pr hl. Det ble saltet  5-6 tønner sild for salg.

Høines og Håland

Høines- og Hålandsbøndene ble sett på som samme bygdelag. Høines, Håland og Syre hadde veivedlikehold på østre Karmøyveg - det var ca 10 lass grus Høines skulle ordne med.

Det gamle huset

Det gamle huset var brukt slik:

Det var stue og kammers på begge sider av midtgangen. Ekteparet hadde dobbelseng (himmelseng) i stuen, mens barna lå i sengebenkene. Det var avpanelet kammers til klær og spiskammers og kroskap i gangen. Ei bratt trapp førte til loftet. 

I stua var det er klaffebord og en kommode.

Ved dødsfall

Det var passelig spasertur til kirken. Ved dødsfall ble liket stelt av nærmest slekt eller nære naboer. Som bedekone ble det brukt et aktverdig menneske som for anledningen var helgedags kledd. Hun gikk fra hus til hus og innbød slekt, venner og naboer å følge til graven, og til etterfølgende traktering i hjemmet.

Jul

I barndommen ble det pyntet med en myrt hver jul. Juletre opplevde Jakob først i 1906/1907 på søndagsskolen.

Kanskje flere har slike notat liggende fra den gangen opplysningene ble samlet?

Maigjesten: Veiledning for tjenestepiker og unge husmødre

Fra  O. E. Auran har jeg fått tilsendt kommentarer og  utdrag fra "VEILEDNINGSBOK for TJENESTEPIKER og unge husmødre", av Henrikka Høeg Schmidt, utgitt av Grøndahl & Søns Forlag 1912, Kristiania. (Med bidrag fra "Selskapet for Norges vel"). Det er en glede å ha han som maigjest på bloggen "Det var ein gong".

Jenny Bjørnson gar følgende kommentar til boken fra en entusiastisk Jenny Bjørnson:

"Frøken Høeg Schmidt !

De har har gjort et heldige Greb. Det har rigtig været en Fornøielse at læse Deres lille Bog, som paa en saa grei og klar Maade forklarer de unge, hvordan de skal begynde sit Arbeide i Huset. Vi faar Rede paa alt Arbeide i alle Ugens Dage, fra Rengjøring og Vask til Opvartning o. l. saa enkelt og anskueligt at det er en Lyst.

Mon tro om det ikke skulde være muligt at faa denne Bog ind i Folkeskolerne, da især på Landsbygden, hvorfra vi mest faar vore Piger?

Tænk hvilken Lettelse det vilde være baade for de unge Piger og Husmødrene, om de paa Forhaand var lidt kjendt med disse Gjøremaal, som den lille Bog behandler.

Christiania den 2. 10. 1911.

Jenny Bjørnson"

Bjørnstjerne Bjørnson  har også fått plass for å aktualisere bokens innhold:

                       «Mit Følge»

Trods alt det fine i fremmed luft
helt ren alene er hjemmets duft.

                       «Mors Hænder»
«Jeg skal si dig mit barn, at uten disse arbeidende og disse ordnende hænder, var du ikke det du nu er. Har du levd i et selskap der det er en skam at ha slike hænder saa er det et slet selskap.»


Indholdsfortegnelse forteller hva unge jenter skulle lære:


Indledning
Husmoren
Tjenestepikens person
Rengjøringsartikler
Det daglige arbeide
Det ukentlige arbeide
Pudsing av metal etc.
Om børsting og rensing av klær
Storrengjøring
Storvask
Om istandsættelse av tøi
Litt ekstra
I sykeværelset"

O. E. Auran som har sendt inn dette, kan du følge på Twitter: @oddegilauran