Skudenesforliset 1901

Under det store sildefiske som kom og gikk, måtte alle steder benyttes for at fiskerne skulle få tak over hodet. Loftsrom, kammers, ja, til og med skolehuset ble brukt i en periode. Også hjemme på Høinesgården var det folksomt. Gamle Jakob, (far til Jakob skomaker) fortalte at to fiskerlag årvisst kom roende eller seilende i åpne båter og la til inne i kanalen. Ett av båtlagene var fra Bremnes. De hadde med seg sengklær og litt salt kjøtt og flesk, og tok inn hjemme på Høines.

Stua ble ryddet for møbler, - de ble båret opp på nordre salen. Rommet var 17 kvadratmeter og hver kror ble utnyttet. Fiskeren gikk i løa og fant seg et fange med halm som de la utover golvet. Der lå de og røkte pipe. Midt på golvet stod en spyttebakk. En gammel etasjeovn sørget for varmen, og på den store steingrua som fyllte hele kjøkkenet, kokte de sildesodd.
Innlosjeringen gav en inntekt på 10 øre pr. mann.

De to fiskerlagene var "faste gjester" i huset, og ble familiens venner. Når fangsten ble god, gledet alle seg, og når silda uteble, delte de bekymringene. Og når havet var på det sterkeste, overvinnelig og bare måtte respekteres, kjente de alle samme ærefrykten og angsten for de mektige kreftene som slo inn over land.
Men det hendte at respekten for havet måtte utfordres. En gang hadde de to fiskerlagene vært vest på havet og sett garna da det blåste opp til et stygt uvær. Dagen etter måtte de ut for å berge garna før stormen ble enda verre og dro avgårde med hele fiskeredskapen deres. De valgte å samle seg i en båt for å hjelpe hverandre. En av fiskerne var så gammel at de mente det kunne bli for tungt for han å bli med, så han ble sittende hjemme på Høines.

Fiskerne rodde vestover, og de klarte å få garna om bord. Men på hjemturen gikk det riktig ille. De rodde på ei flu,. Alle fiskerne omkom.
En av fiskeren var i live da han ble funnet, men han var så medtatt at han døde på sykehuset "Smitten" I Haugesund.
Bare den gamle som hadde blitt igjen hjemme, kunne reise tilbake med den tunge nyheten. Han hadde mistet arbeidskamerater og levebrødet.

Folk fra Bremnes som har levd noen år, kjenner fremdeles begrepet "Skudenesforliset", og bygdeboka for Bremnes sokn forteller at de som omkom var Gunnar Absalonsen Setre (31), Mons Olson Steinsbø (39), Nils Knutson Fylkesnes (41) og jakob Nilson Alsvåg (62).

Hvordan gikk det med enkene til disse mennene?
Noen økonomiske ordninger som gav dem livsopphold, fantes ikke. Noe av fortvilelsen kan vi lese mellom linjene i bygdeboka. Den ene enka var 26 år. Hun hadde allerede rukket å få fem barn. To av dem var døde. Det femte var enten nyfødt eller så var hun høygravid da dødsbudet kom. En av de andre enkene hadde fått ni barn. Fem av dem levde da forliset skjedde.
Hvordan kan de ha maktet å leve videre, med så mye sorg og så lite penger? De hadde mistet mennene sine. De hadde også mistet livsgrunnlaget. Det vår båten, garna som gav mat på bordet. Kanskje hadde de også tatt opp lån for å kjøpe garn og båt. De satt igjen, bokstavelig talt, uten noe.
Bygdeboka forteller litt om dette også: Enken med små barn blir ganske snart gift på nytt. Dermed var de forsørget.
　
Denne historien ble skrevet ned i 2000, og er med i Boka "Svunne tider og forsvunne hus" , Rolf Høines forteller, som vi gav ut sammen på vårt eget forlag, Nauthydlaren. Etter at boka var trykket, undersøkte jeg nærmere om jeg kunne finne etterkommerne av noen av de som omkom i forliset. Jeg bodde på den tida på Bremnes, og tenkt at det ville være interessant å høre hva etterkommerne visste om forliset. Kanskje de også hadde hørt noe om oppholdene hjemme på Hønes.

Jeg søkte i bygdebøkene. Og jeg fant. Jeg fant ut at dokter Alfsvåg, som bodde ikke så mange hundre meter fra meg, var barnebarnet til en av fiskerne. Jeg oppsøkte han og fortalte det jeg visste om båtlaget fra Bremnes. Han ble rørt, og kunne fortelle at han og hans foreldre og familie hadde visst svært lite om forliset. Den gamle fiskerne hadde kommet med det tunge budskapet, men ingen visste så mye om hva som hadde skjedd. Den gamle hadde jo heller ikke vært med ute på sjøen.

Så satt vi der, i hver vår stol, i trygge Norge i år 2000, og visste at vi hadde et felles punkt tilbake i tida - hele 100 år tilbake. Da hadde våre forfedre delt tanker og bekymringer den dagen stormen raste vest av Karmøy. Det skaper bånd til mannen som sitter like overfor meg. Og det skaper nye bånd til barndomshjemmet på Høines.

Forlis hører dessverre ikke fortiden til. I de fire vestlandsfylkene var det 88 forlis i perioden 1955-1995.