O. C. Hansen – hva hadde Skudenes vært uten han?

Hvem var han, denne mannen som er kjent for tåkeluren, men som har så mye mer på samvittigheten? Han ville stenge skolen på grunn av stor smittefara i 1909 og saken havnet i retten, Han kjøpte et lite vann og skaffet dermed stedet drikkevann. Han var med å planlegge jernbane over Karmøy, "om nødvendig under vann" Hvem skulle tro at alt dette skjedde for over100 år siden?

 Skudenes historielag utfordret meg til å holde et foredrag om O.C. Hansen. Foredraget ble holdt på kulturhuset, gamle badet, i Skudenes 18.9.2013. På forespørsel er foredraget skrevet ned,- på grunnlag av stikkorda jeg brukte den kvelden. Utover i teksten er det noen spørsmål som jeg gjerne vil ha hjelp til å finne svar på. Andre opplysninger, og evt rettelser, kan også legges inn i kommentarfeltet under her.

Dette er ei tidsreise. Vi må ikle oss slutten av 1800-tallet for å forstå hvem Ole Christian Hansen, O. C. Hansen, var. I ei slik tidsreise er det ikke alt vi ser klart. Opplysninger kan ha blitt misforstått, og det kan ha oppstått feil på veien fram til 2013.

Det er spennende tider for skipsnæringa når O. C. Hansen kommer til Skudeneshavn,. Det er som om framtidas skjebne står og vipper på en knivsegg. Det er vekst, nyvinninger, vilje til omstilling og et tett miljø den unge skipperen kommer til. Men vil de mestre de nye tidene? Og hvilken rolle vil den unge Hansen spille som fører til at han nå står på sokkel utenfor Tåkelurfabrikken? 

Vi er på leit etter en mann som er født i 1850 på Sørlandet. Eller rettere sagt, det er på Østlandet vi finner han, for begrepet Sørlandet er ennå ikke oppfunnet.

Jeg har hørt navnet O. C. Hansen mange ganger, og jeg har skrevet det nesten like mange ganger. Da far, Rolf Høines, sine notater skulle gjøres om til bøker, dukket navnet stadig opp.

Tåkeluren, Hansaluren, visste vi om. Far og farfar snakket om belgene som ble reparert i skomakerverkstedet, og miniatyrluren kjente vi til da den fikk sin endelige form, med og uten fyrstikkeske i.

Dessuten fortalte far om likkistene som ble laget i fabrikken. Det gjorde et sterkt inntrykk på han å se arbeidsfolka som lagte likkister mens de skrønte og lo, og som hadde matpausen sin, midt mellom likkister, store og små, da han kom for å levere belger til lurene. Noen ganger møtte han så å si kistene i døra. Døren nede var for smal til å få ut kistene, så det ble laget en sklie fra andre etasje og ned. På disse kom likkistene glidende ned. Tåkelurer som var godt pakket inn i halm i større kasser, ble også flyttet ut på kaien den veien. 

En kar som vokste opp i Sørgadå, husker også likkistene. I tillegg mintes han stemningen da han kom gående sørover: Lyden av lurer som ble stemt.

Jeg må altså innrømme at da jeg tok fatt på utfordringen historielaget hadde gitt meg, om å finne ut mer om O. C. Hansen, var det svært lite jeg visste om han, mindre enn jeg trodde. Men i arbeidet med et annet lokalt prosjekt hadde jeg nylig kommet over en opplysning i statsarkivet i Stavanger som vakte min nysgjerrighet. Det hadde tydeligvis vært en sak der Dr. Jensen anmeldte O. C. Hansen for æreskrenkelse. Jeg hadde ikke tid til å finne ut hva dette gjaldt, så jeg dro hjem, fast bestemt på ikke å snakke mer om det jeg hadde funnet. Anmeldelsen passet ikke inn i bildet jeg hadde av herrene Hansen og Jensen, og å slippe løs rykter uten å vite hele sannheten, ville bli feil.  Så stikkorda fra anmeldelsen ble liggende trygt i notatene mine.

Men nå, når jeg skal prøve å male et større bilde, kanskje mer fargerikt enn det vi kjenner fra før, må jo også denne delen av historien være med. 

Skudenes rundt 1875

Folk bodde relativt romslig i Skudeneshavn rundt 1875. Det var 7 personer i hvert hus, mot 12 i Haugesund og 11 Stavanger.Det var relativt ny kirke (1851), nytt bedehus (1861), og vanlig handel hadde det bare vært i ca. 30 år Før det måtte en ha borgerbrev for å drive handel.

Det var også ellers mye ny bebyggelse og mange nye båter, større enn før. Det var ikke mye gammelt, ærverdig over stedet. Tvert i mot. I flere tiår hadde det luktet maling og fersk material mellom husa.

Perioden med de beste åra for sildeksporten lå bak. Fiskeriet var under omstilling: Nå ble det frakt og Nordlandsfart. Det krevde større båter, og dermed nyere båter. Skudenes prøvde seg med eget båtbyggeri, men det ble en kortvarig geskjeft.

Tonnasjen er på topp og det trengtes mer folk.  I 1865 var 6,5 av 10 av mannskapet på Skudeneseide båter herfra, i 1875 klarte stedet bare å rekruttere 4 av 10.

Amtmannen skreiv i sin rapport at det er liten framgang i åra 1870-75. Det er «medtagne formuer, men gode affærer» i  frakt/Norland.

Det er på denne tiden kvinneoverskudd. Det er for få gifteklare menn.

Ankomst

Hit kommer O. C. Hansen som skipper i 1874, 24 år gammel på flunkende ny bark Nor, eid av Lundin. Faren er sjømann, og O. C. har en 6 år yngre søster og 7 år eldre bror. Han er født i Eide sogn, 16.7.1850, i Kistevig, Homborsund, vest for Grimstad. (Far: Hans Kristoffer Andersen, mor: Elen Hermansdatter). Senere står faren som los; det var flere losvarder i Hamborsund og økende trafikk: "Homborsund tollstasjons ekspederinger av anløpte skip gir et godt bilde av trafikken på havna. For eksempel i 1873 anløp 121 skuter. Seilskipsfarten gikk i disse årene mot sitt høydepunkt, og i 1874 ble det mottatt 234 skip. Hele 155 av dem kom fra utlandet. De fleste kom sent på høsten, når man måtte søke inn for været." (Eides historie).

O. C. dro til sjøs 14 år gammel med Lidskjalf av Grimstad: en bark på 205 kcl. I 1871, etter 7 år til sjøs, tok han sin eksamen på styrmannsskolen i Grimstad, 21 år gammel. 

I mange kilder står det at han «kom fra Arendal” som skipper på en bark i Amerikafart. Det er riktig i den forstand at han nok fikk hyre i Arendal, slik så mange andre også gjorde. Men han var fra Grimstad.

O. C. ankommer som skipper. Det hadde status å være skipper, men alene om denne statusen var han ikke. I 1854 var det 9 som hadde skipper som hovedyrke, mens det i 1865 var 24. Trolig var det enda flere i 1874. Skipet han førte, Nor, hadde størrelse: 270 tonn/ 141 kcl.

Miljøet han kommer til er lite: Det bodde 1317 i ladestedet. I dag er tallet 3274. Men stedet har hatt en kraftig vekst: På 40 år, fra 1835 til 1875 ble innbyggertallet 5-dobla. Til sammenligning har veksten fra 1874 til 2012, altså på 140 år, bare gitt en 2,5-dobling.

Vi vet ikke hvor den unge skipperen bor når han er i land. Men vi vet at i matrikkel 96, som Herman Simonsen senere eide, like overfor kaien, - der bor Ivar Jensen og kona Elen med barna Ingvald, 9, Anders, 2, og Anne, 17 år. (Huset er da 30). Fire år senere i 1878 gifter O. C. seg med datteren Anne, som er blitt 21 år. Faren, Iver, er oppført som skipper allerede i 65-, og førte også ut sild “for eiga rekning” i 1866.

  
De nygifte lever trolig som et vanlig par i det som må kunne kalles stedets overklasse. Etter noen år eier de sitt eget hus i Søragadå 39. (Matrikkel 100 i 78/80).

Da de giftet seg hadde huset krambod, plass til to familier med tjenestefolk, pakkhus/lager,

Ekteskap skal vare i 13 år til kona er 34 år. Hun dør i 1891 og fikk 6 barn.

Hans virke utvides snart: Han blir medeier i Nor (1879), har trelasthandel ved det som nå kalles Gamle dampskipskaien (kjøper matrikkel 94 i 1886:sjøhus/senere Nylund), og har sagbruk («Sagå»)

I 1888 utvider han huset sitt (matrikkel nr. 100).

Oppfinnelsen – nye tider.

I 1879 kom det en lov som påla skip å ha mekanisk varsling. Før var det brukt flagg, mareskratle ol.

O. C. Hansen hadde sett en innretning som kunne gi mekanisk varsling da han var i land i Holland, men han og mannskapet hans mente de kunne gjøre det bedre selv. For å gjøre historien kort: Vel tilbake i Skudenes, eksperimenterte han seg fram til verdenspatent. Han bygde på praktisk erfaring. Han hadde ingen teknisk utdanning. Og suksessen lå i at luren han konstruerte, var enkel og derfor forholdsvis billig.

Far, Rolf Høines, viser fram luren på museet

En skulle kanskje tro at en sirene med høy lyd ville fungere best ved varsling. Men en engelskmann hadde hørt at da datteren spilte piano, var det de dypeste tonene som bar lengst.  En dansk historisk ordbok sier: Lyden fra luren er «visselig ikke behagelig, men det er en så meget nyttigere lyd».

Luren ble snart vide kjent, og fikk gode anbefalinger.

Mer om Hansaluren og produksjonen: Se filmen «Hansaluren», laga av Per Bjelland, som nå er i salg hos historielaget i Skudeneshavn; Museet i Mælandsgården.

Mer enn oppfinner.

O. C. Hansen blir snart en investor som var med på å forme Skudeneshavn:

Skip

Vilje til å investere hadde han vist allerede i 1879 da han kjøpte seg inn i Nor som han var skipper på.

·         I 1885 blir han medeier i kutteren « Bjarne», en av de første båtene fra Skudeneshavn som prøver seg på drivgarnsfiske på Island. (Eid sammen med Clausen, Haakonsen, Medbøe og Vinje. Fører Chr Gjessen).

Når Nor er borte i 1888, blir det trolig utbetalt en forsikringssum. Da investerer O. C. i to nye skip:

·        1888: Barken Levant – (sammen med M. og E. Lie fra Stavanger og fra Skudenes: Thorsen, D. og Chr. Gjessen, Halvorsen, Ellingsen, Dorthea Lund, og dr. O C Kluver, legen som var den som hjalp til med å gjøre tåkelurpatenten kjent for en kommandørkaptein i den norske marine). Skipet gikk på Syd-Amerika med fører Chr Gjessen.

·        1889: Nybygg for kr 18 000, Marta Elene, skonnertbrigg, bygd i Sunnhordland. (Eid sammen med Pedersen, Midbøe, Ellingsen, Sandhåland, Wilhelmsen, Rasmussen og Sigvald Waage, - Waage som var den som først hadde tro på dampskip herfra.) 

·        Nordstjernen, bygd som jekt i Kinsarvik, Hardanger (1875). Etter Bergens målebrev 1899: 68.74 tonn. Fører Ingvald Jensen (svoger fra 1. ekteskap).

Hus/bygninger/virksomheter

1883: Matrikkel 100, oppført 1866, krambod. Leide det da han gifta seg i -78. Starta produksjon i kramboden her i 1880. Utvida med tilbygg i 1888.

År ?  sagbruk («Sagå»)

·       1891: Hermetikkfabrikk, formann i selskap bestående av han og Clausen, fra 1904: Bjellandsfabrikken

·       1892: Matrikkel 78, sildesalteri, stort sjøhus, sør i gata, senere eier: Ole Stave

·       1902: Matrikkel 93; Fabrikken, (kjøpt blant annet av 1.svigerfar), Søragadå 53

Periodevis innsats/ han flytter kapital.

Han selger seg ut av båtene før han bygger opp tåkelurfabrikken. Men når han senere annonserer trelasthandel for sal, i 1912, investerer han i 1913 i kutter M/S Falken (Tobias Falnes m fl), D/S Vikholmen (Gjessen, Kjeldsen) 1916 og La France i 1916 (sammen med O.G. Gjessen, T. Gjessen).  Han flytter kapital. Tar risiko, er strategisk, og vinner oftere enn han taper på det.

Hvilken mann var han?

Den unge skipperen som kom i 1874 var ikke formuende. De var mange skippere der som kunne bygge seg opp, like godt som han. Men O. C. så mulighetene og brukte dem: Han var oppfinnsom, og for å sette ideer ut i livet, bygde han på praksis, som han gjorde da skippere som brukte luren, pekte på at det ville være en bedre løsning å ha selve hornet innebygd i kassen. Slik ble luren forbedret.

O, C. Hansen brukte penger. Det vil si han hadde pengene i omløp, han brukte dem til å få ting gjort.

I følge Stavanger Aftenblads journalist var han en god forteller. Journalisten hevder han har opplevd mye og har møtt spennende personer, til og med Nansen, men han lar seg fjetre av den skipperen med luren når han møter han.

Avisa kan også fortelle at O. C. var smart: Da Wilhelm av Tyskland var på besøk, rodde O. C. ut og veivde med armene til han fikk oppmerksomhet og ble invitert ombord. Slik kom luren til den tyske marine.

Selv om åra har gått, er det fremdeles (2013) noen som husker O.C. Min tante, Gurine Isaksen, karakteriserer han slik: Han var en striks, men god mann. Det kan synes som om hun med de to egenskapene har fått O. C. Hansen i et nøtteskall.

At han var en bestemt mann, forteller avisene. I 1894 var det et stort møte i Skudenes med tilreisende autoriteter som skulle debattere unionssaken/konsulatsaken (Norge-Sverige). O. C. grep da inn i den heftige debatten og sa at de ikke måtte ta sånn på vei: Det var jo ikke snakk om noe ekteskap mellom landene!

Men det var ikke bare lokalt han vågde å ta til ordet i saken. Åra gikk, og han har endret syn på hvilken betydning det har om vi fortsatt skulle være i union med Sverige. Nå finner vi O. C som undertegner av et opprop sammen med kristenlederne i Rogaland, der de oppfordrer «kristelige venner i by og bygd» til så si ja til unionsoppløsningen. Argumentet for at dette er kristelig forsvarlig, er at Sverige selv har satt seg i denne situasjon ved ikke å sanksjonere en sak som et enstemmig Storting hadde vedtatt i konsulatsaken. Dermed stod Sverige uten representant i landet vårt; Da «fulgte det av sig selv», at Sverige mistet regjeringsmakten i Norge, skriver de.

Ble han profet i egen hjembygd?

Det er vanskelig å si om han ble profet i egen hjembygd nå 100 år etter hans virksomhet var på topp, om vi da vurderer Skudenes som hans hjembygd.  Men vi vet at hans patent ble verdenskjent, og at han var anerkjent i sin samtid: 

Samtidig støtte:

1882: Skippere og autoriteter herfra anbefalte luren

1883: 13 skippere fra USA anbefaler luren

1884: Scott anbefaler den engelske marine å ta luren i bruk

Patenten fikk medaljer på verdensutstillinger; Edinburgh 1882, Liverpool1886, Kristiansund 1892, Spania 1886,  Paris 1900, Stokholm 1897, Bergen 1898, Han fikk i alt 8 gullmedaljer, den siste i 1930 i Trondheim etter 30 års produksjon.

Luren ble brukt i norsk, svensk, dansk, tysk, hollandsk, østerriksk og de forente staters marine og i norsk, svensk, dansk og fransk fyrvesen.

Tåkeluren ble solgt via agenter også i USA. En uoverensstemmelse med en agent, førte til at det ble produsert kopier der. Dermed gikk det ut advarsler mot forfalskinger.

En sentral mann som alle kjente.

O. C. var en godt kjent mann i Skudenes. Det fortelles at han kunne brukte hele dagen på å gå gjennom Søragadå. Og det er ikke til å undre seg over. De fleste som bodde der var enten noen han eide båter sammen med, drev forretninger sammen med, var nabo til eller var inngifta i slekta med. I tillegg fikk han oppgaver på vegne av folket, innbyggerne, blant annet som ordfører. Første perioden hans var fra 1903 til 1905. Det er like etter nybygget, fabrikken, er på plass, og han hadde tydeligvis fått folkets tillit. Senere var han ordfører 1908-1918, til sammen 15 år med avbrekk på 5 år. I bystyre og formannsskap satt han til sammen i 35 år.

Men å være ordfører er et tillitsverv, ikke en jobb. Det var tydeligere da enn nå når ordføreren er frikjøpt på heltid. Ordføreren ledet møtene, satte dagsorden, fikk i gang prosesser ved å bruke kontakter og være med i arbeidsgrupper. Han hadde i liten grad tid til å sitte på kontor. Når vi i ettertid ser hva O. C. var med på, er det derfor vanskelig å skille hva han gjorde som privatperson og hva han gjorde i kraft av å være ordfører.

En lysende eller spisende pære?

Likevel: I ettertid ser det ut for at bredden er borte. Det ser ut for at vi er kommet til å tro at han gjorde mindre enn han gjorde heller enn at vi tilskriver han æren for mer enn han gjorde. Dette gjelder også hans egen virksomhet:

På en tidlig telegramblankett stod det: Dampskipsexpedition, Taagelurfabrikk, Sagbruk, Trælastforretning, Lager av støbegods, cement, kalk, mursten, tagsten, Lager av symaskiner.

Senere hadde han kleshandel der det hadde vært lurlager, han hadde fotoatelier i utbygget i huset sitt og dynamittlager på holmen. Han produserte møbler og var ekspeditør for Lojal og Grimstad . De senere åra blir han omtalt som handelsmann. Han solgte bl a sykler og elektriske artikler, mne også dagligvarer. Fra denne tiden er han kjent for replikken: En pære - skal det være en lysende eller en spisende?

Bildet tatt i hans atelie; av Marta Elen Elisebet Jensdatter f 1814, min tippoldemor.

Familie

Hans 2.ekteskap starter i okt. 1893. Sin kone nr. 2, født 1875, Louise Bertine Slåttebrekk, finner han på Nornes, noen hundre meter nord for der han bor. Hun er datter av Simon Slåttebrekk, som leier/senere kjøper huset på Nornes av Salve Haga. Søstrene til Lovise overtar senere Nornes.

Dette ekteskapet får en brå slutt når kona dør etter bare 7 år, like etter at hun hadde fått tvillinger før jul 1900. Den ene tvillingen dør også.

I nabohuset holdt Frelsesarmeen til fra midten av 1880-tallet.

Januar 1901 kan Frelsesarmeen meddele at de har planer om å bygge sitt eget lokale, fordi de har fått hjelp og kan bygge på gunstige vilkår. Hjelperen, giveren er anonym. Historien forteller at denne giveren var O. C. Hansen. Senere samme år, gifter O. C seg med en kaptein i Frelsesarmeen: Martha Gurine Rasmussen, f på Herdla. Hun er 29 år, han er 52 år.

Spørsmål 1: Holdt Frelsarmeen til i nabohuset i 1900. Var Martha i tjeneste der da hun møtte O.C.? Kan hun ha arbeidet på et barnehjem i Kristiansund før hun kom hit?

Det er nå han blir ordfører. Det skjer mye i tiden som kommer, og han får bruk for sitt pågangsmot, og hans snarrådighet, handlekraft kommer til syne.

Uten vedtak - gir handling, - og av og til suksess

1909 Et stormende møte på Bedehuset

O. C. var en aktiv bedehusmann, streng og fast på mange vis. Han var preget av arven fra Hans Nielsen Hauge, som så mange andre av gründerne og lederne på stedet, bl. a Håkonsen og Aanonsen. De hadde lært at arbeid ikke er en straff, men et redskap til å skape verdier for felleskapet og å gi arbeid og inntekt for de enkelte familier. Arbeidet er altså en velsignelse.

O. C. var med i styret på bedehuset, og tok del i lokalt arbeid straks han kom. Han var med i det første sangkoret som blei starta i 1878, (senere kom det et nytt sangkor for frisinna ungdom).

Selv fortalte han i et intervju på 70-årsdagen at han fant fotfeste i kristendommen da han som unggutt var til sjøss, og at han "fra den tid alltid hadde vært en lykkelig kristen". 

Med sitt engasjement kom han til å forårsake følgende overskrift i Stavanger Aftenblad: 19.1.1909: Stormende møte.

Det står å lese at O. C. Hansen har besluttet å leie ut bedehuset til noen som arbeider for private nattverdforeninger. Det gjorde han alene, uten å spørre de andre i bestyrelsen. Et allmannamøte slo fast at dette var galt. Bedehuset hadde uttrykkelige bestemmelser som bygde på bedehusets testamente som ble undertegnet da bedehuset ble bygget, 45 år tidligere: Virksomheten skulle ikke være i konkurranse med kirken.

Avisen forteller at det ble en «lite oppbyggelig debatt, et overveiende flertall vedtok å respektere testamentet, og O. C. erklærte at han gikk ut av bestyrelsen».

Kinamisjonen hadde på denne tiden besøk av predikanter fra Jæren som ville ha nattverd på bedehusene på Karmøy. Flere år senere skulle uenighet rundt dette spørsmålet bli opptakten til etablering av Den Frie Evangeliske Forsamling i Vedavågen. I Skudenes var menigheten Ebeneser i DFEF allerede etablert i 1902 etter besøk av Emma Nilsen fra Stavanger som særlig la vekt på troende dåp.

O. C. Hansen gikk ut av bestyrelsen på bedehuset, men ikke ut av kirken. Vi finner han senere i menighetsrådet 1920-1930, 10 år.

Vannverket  

«Privatmænd med ladestedets ordfører O.C. Hansen i spissen har sikret seg retten til Litlevannet som ligger 50 m over havet, 1700 m fra Skudenes. Borgerne vil anlegge vannverk og tilby kommunen. Vannforsyningen er nå brønner, en ordning som er ubekvem, usikker og kostbar.»

En ingeniør har sjekka kvaliteten på drikkevannet og om det er nok vann, skriver Stavanger Aftenblad, 11.2.1909. På denne fotturen i marka sammen med ingeniøren for å sjekke forholdene var blant andre Røyen med. Og karene ventet ikke på vedtak. (Så skulle de også selv være med å fatte nødvendige vedtak senere).

25.3 gir ingeniør Juel kalkyle til formannskapet: Prisen vil bli ca. 45 000. Avisa skriver at dette er et brennende spørsmål: 6-8 brannslanger er med i kalkylen.

Brannforsikringselskapet vil gi tilskudd (O.C. Hansen sitter i styret også der),

Avisa ser det som lønnsom investering for framtidig industri. Dersom bystyret vi satse på dette vilde få "et av landets billigste vannverk med en svær vannmengde..  og ...byens framtidige innbyggere vil være byens fedre takknemlige for en sådan beslutning som vil gi byen et til alle tider fullt effektivt vannverk.»

Vannet er kjøpt for 200 kr med adgang til å demme opp 4 meter.

31.3 Formannskapet er positive, men vil ha en komite for å finne ut hvor mange som vil benytte det. Medlem i komiteen: O. C. og Oskar Kjeldsen

24.7 Justisdepartementet bevilger 10 000

19.2 1913, 4 år etter, er ikke vannverket bare bestemt, men bygget. Stavanger Aftenblads utsendte mann prøvesmaker vann fra øverste del av anlegget. Han klager fælt på terrenget i et innlegg som er skrevet som et reisebrev fra verdens utkant. Han melder at vannverket blir ferdig i løpet av våren. Prisen er blitt 63000. Med dette på plass, vil en få lavere forsikringer, trygghet for virksomhetene og kommende generasjoner vil takke sitt kommunestyre, avslutter avisa.

1910: Dr. Jensen

Dr. Jensen kom til Skudenes i 1896. Etter 3 år hadde han en forening som skulle anlegge planteskole. Nå hadde stedet to sterke menn, minst. Det forstod jeg først da jeg fant den nevnte anmeldelse i statsarkivet med påstand om ærekrenking. Min første tanke da jeg ble utfordret til å holde foredrag om O.C. Hansen i historielaget, var å hoppe over dette kapitlet. Men så fant jeg ut at dette var alvor, ikke bare store ord mellom to sterke menn.

Stavanger Aftenblad gir historien:

·         4.2. 1909 Skolen i Skudenes slutter av seg selv. Det er frykt for skarlagensfeber etterfulgt av tyfus. Flere tilfeller er påvist. Korrespondenten kan ikke si hvor alvorlig det er.

Bystyret ønsker skolen stengt og bedehuset stengt for større samlinger. Kommunelegen venter med å innkalle helserådet, venter på råd fra sentrale myndigheter. I mens tar lederne barna sine ut, og snart gjør alle det, uten å vente på kommunelegens råd.

·         16,2,1909: Nervefeber og fiskerne. Karmøys distriktslege ber folk koke melk pga. nervefeber og mild skarlagensfeber.

·         9.3. Kommunelegen og ordføreren.

Kommunelege Jensen klager til påtalemyndighetene fordi byens ordfører og et medlem av helserådet har sagt at legen hadde utvist pliktforsømmelse i anledning epidemien. Forhåpentlig blir forholdet oppklart. Det vil være heldig da det er nødvendig at allmenheten har tillit til sin lege.

·         25.3. Epedemisykdommen. Epedemisykdommen er ennå ikke begrenset. Nå er også kommunelegens hus angrepet.

Så blir det stille i avisa. Anmeldelsen blir opprettholdt og det blir sak i desember: for overtredelse av straffelovens paragraf 247 og 251:

For å ha søkt å bevirke eller medvirket til at nogen finder tiltro til noget der er er egnet til at skade en off. tjenestemann, nemlig kommunelege Jensens gode navn og rykte eller utsette han for had, ringeakt eller tab av den for hans stilling fornødne tillit, ved en dag i begynnelsen av februar på et kontor i Sk.havn at udtale at det var levert melk fra det syge hus på Risdal i 14 dage etter at det var konstatert nervefeber. (Meddomsrett 3.12).

O.C. erklærer seg ikke skyldig. Han mener anklagen skyldes fordreining av noe som ble sagt på et kontor Aktor mener uttalelsene er av ærekrenkende karakter, vil ha 200 kr i bot. Forsvareren vil ha frifinnelse, evt vurdert hendelsen vurdert opp mot ærekrenking av O.C. som Jensen tidligere hadde gjort seg skyldig i, i brev til amtmann og bystyret

Retten finner anklagede skyldig i tiltale, men han får ikke straff på grunn av Jensens fornærmelser i de breva han hadde sendt. De var altså skulds.

Kirkelig engasjement.

Også i det kirkelige arbeidet engasjerte O. C. seg utover det lokale arbeidet. Ved en rask kikk i datidens aviser finner vi han som en sentral aktør i Rogaland. Han engasjerer seg også i kirkens utvikling nasjonalt. Vi finner navnet hans i forbindelse med:

·      * Kinasmisjonens venner overveier å gå sammen i en krets i Rogaland. O. C. Hansen er 1 av 8 innbydere. Stavanger Aftenblad 11.10 og 25.10, 1900. 

·      *  Kirkemøtet, mener menigheten må øve innflytelse på tilsetting av egne prester. Ønsker en presteutdannelse i tillegg til Universitetet (opptakten til Menighetsfakultetet). St. Aftenblad, 11.3.1906.

·        * Opprop for å få et kirkelig rådsorgan, Aftenposten, 21.3.1917. 

I disse sakene, der han står for en konservativ kristendom, er det påfallende at han dukker opp i avisene når noe nytt skal skapes. Det kan se ut som om han brukte mer krefter på å skape det nye han trodde på enn det det bestående han ikke trodde på. Det er også interessant at han som var en ivrig i den lavkirkelige organisasjonen Kinamisjonen, ikke bare arbeidet for at kirken skulle ha egne rådsorgan, men han går selv inn i menighetsrådet lokalt når det er på plass.

Av offentlige oppdrag O. C. hadde, kan nevnes:

1893 tegner aksjeselskapet Skudenes Privatbank, og er direktør i mange år (sammen med Rasmus Larsen, L. Riisdal, J.M. Anfinnsen, O.G. Gjessen.)

1907 medlem i komite for skipsforsikring på nasjonalt nivå

1908 leder arbeidet med bygging av folkeskolen

1911 aksjeinnbyding til sildoljefabrikk

.. Bosetter omstreiferfamilie på Fladaberg.

1912 medlem av lagretten

1914 Sildekompaniet overtar sjøhuset

1915 Komite til samarbeid med Skudenes herred angående elektrisitetsforsyning (sammen med O. G. Gjessen og J. Thorsen).

1915 vergerådet

1918 arbeidskomite for KARMØYBANEN, vurderes svært aktuelt, også under vann

1918 komite for å utrede middelskole

Ca. 1900 tok O. C. Hansen initiativet til å få kjøpt en dampdrevet brannsprøyte fra Sverige: Den måtte slepes. Den var i bruk da det brant hos lensmann/stortingsmann Vinje, Da trelastlageret til Nylund brant i 1975, hadde de bedre utstyr, men anlegget stod likevel ikke til å redde. Det er et paradoks at nettopp trelastlageret brant, som O.C. hadde eid, han som gjorde så mye for brannsikring.

Samtidig driver han forretninger av mer/delvis privat karakter

Fisk

·       Skudenes Preserving Co, 1892-1902/03, Oppretta i 1892 av O.C.

I 1891 var det bare 3 hermetikkfabrikker. Den i Skudeneshavn ble nr. 4

I 1893: AS blir lagt til navnet, Formål: hermetisk nedlegging av fisk.

Formann: O.C. Hansen. I styret ellers: A. Jakobsen Syre, J. Johansen, J. O. Riisdal, bestyrer: J. E Klausen, bosatt på Høines. 

I 1902 anmodet OC om at firmaet blir slettet straks av handelsregisteret

Bjelland kjøpte det i 1904. Bjelland sier han overtok fordi det ikke hadde godt så bra med første driverne, mens andre kilder viser til at de som arbeidet på denne fabrikken, var usedvanlig flinke fagfolk som senere skulle være med å bygge ut hermetikkindustrien videre.

1902 sier O.C. Hansen at han har planer om å starte ny hermetikkfabrikk. Det blir det ikke noe av. Derimot kommer brødrene Nornes hjem og starter Skudenes canning, brødrene Nornes i sjøhuset ved pensjonatet på Nornes. (“Fabrikken” 1912).

1903 dør far til Peder og Iver: Aanen Pedersen på Nornes. Den andre kona til O.C. er fra Slåttebrekk på Nornes og O.C. og Aanen var antakelig fortrolige, både som naboer, bedehusfolk, partseiere i skip.

Spørsmål 2: Finnes det dokumenter som viser om O.C. hadde noe med starten av denne virksomheten å gjøre?

·       * 1911 Dannelse av AS Skudenes sildoljefabrikk, O.C. m fl står som innbyder til AS

·       * 1912: A/S Skudenes Sildeoljefabrikk er registrert. Styret: H.O. Håkonsen, Jakob Eng Larsen, Ola B. Berge, O. G. Gjessen, O.C, Hansen.

·        * 1914 (1917?): Skudenes sildekompani A/S starter i sjøhuset hans, matrikkel 78.

Familie.

O. C. Hansen fikk etter hvert stor familie. Kone nr. 3 er kaptein i frelsesarmeen. Hun er fra Herdla, og de gifter seg i Nykirken i februar, 1902, med påfølgende fest på Misjonshotellet i Bergen. Dermed ble Martha mor til en stor barneflokk fra første dag; noe som også preger bryllupssangen deres:

Hun som har faaet den oppgave stor, brudgommens brud,

træde istedenfor børnenes mor, brudgommens brud.

Gid hun maa følges av lykke og held

Gid hun må enes med børnene vel

Det er vårt ønske til hende i kveld

Brudgommens elskede brud.

Med så stor familie trenger familien god plass. Større blir familien også ganske snart. Dermed bygger O.C. nytt hus, hjørnehuset til Kirkeveien/Postveien.

Ved 1910-telling står han oppført som gårdbruker, tåkelurfabrikant, trelasthandler og han har budeie. Huset hans har sidebygninger: fjøs, kloset, ved/kulbod, høyloft, lager.

Det bor 10 barn sammen med han og kona ved tellingen, 3 over 20 fra første ekteskap, to tenåringer fra andre ekteskap og 5 fra 1 til 7 år fra tredje ekteskap. Ikke rart de trengte to barnepiker, (den ene var altså også budeie)

Det var et høyt gjerde rundt eiendommen, som strakte seg oppover langs veien der bokhandelen senere ble bygget. Huset hadde eget fortau, det frøst i Skudenes blir det sagt.

I den store hagen bak huset, var det frukttrær og bærbusker, høns og kaniner. I uthuset/fjøset stod ei ku.

Nå var det plass til den store familien. Senere startet han butikk i 1. etasje, bl. a med salg av sykler og barnevogner, senere kolonial og elektrisk butikk.

Martha og O.C. Hansen fikk 3 barn til, siste barn nr. 18 ble født sa han var 65 år gammel.

Av de 18 barna var det 15 som levde opp. Mange dro til utlandet. De første konene hans døde i barsel.

Bygging/avvikling

I en periode var det bygging, nyetablering O.C. drev med. Og han har flyttet virksomheten sin inn til det som nå er framtida, det nye Skudenes sentrum. Her var han entreprenør for ungdomshuset. Han ledet arbeidet med Folkeskolen (1908).

Men det var også tid for avvikling. I avisa varslet endringer i 1912 med annonse. Han ville selge trelasthandel, sagbruk evt våningshus, grunnet “omlegging” av virksomheten.

1913 selger Falken

1917 fabrikken blir AS, solgt Etter 33 000 produserte lurer (solgte ca. 30 000 også senere).

1918 jakten Nordstjernen annonseres solgt

Den største avgjørelsen han tok på denne tiden, må være å gi slipp på Tåkelurfabirkken. I en stor  annonse i Stavanger Aftenblad, 22.11.1917, skriver han:

Jeg skal herved tillate mig at meddele at jeg har solgt min TAAGELURFABRIKK til A/S O.C. Hansens eftf.

I det jeg takker for behagelig forretningsforbindelse, skal jeg tillate mig at anbefale Aktieselskabet til Deres velvillige tillid.

Med høiagtelse

O.C. Hansen

Videre skrev nye eiere i samme annonse:

Vi tillader oss at nytte anledningen til at anbefale vår TAAGELURFABRIKK i haab om at komme i behagelige forretningsforbindelser med alle O.C. Hansens tidligere kunder.

Det bemerkes at forretningen vil bli drevet under samme arbeidsledelse som før, og da vi straks går til utvidelse av fabrikken, vil vi straks kunne ekspedere alle ordrer.

Ærbødigst pr.pr A/s O.C. Hansens Efterfølgere.

H. Haakonsen

Skudesnæs

Selskapet hadde kvinnelig disponent: Lina Ellingsen.

Sørlandet

Så flytter familien til Nedenes. Og selv om han stadig flyttet kapital, Sørlandet, samlet den også opp. Når han kjøper gården på Sørlandet for 80 000, har han penger til dette uten å selge husene i Søragadå og Kirkeveien.

Spørsmål 3: Hvilken gård kjøpte han? Deler av den gamle kongsgården? Ville han starte med gård fordi han var inspirert av den ene kua og hagen? Trengte han klimaskifte, hadde han problemer med astma? Eller hadde det blitt så mye å forholde seg til her på stedet, at han trengte et avbrekk?

Uansett grunn til flyttingen: Han brente ikke broene. Han eide fremdeles mye her.

Flyttingen til Sørlandet gikk med båt. Og familien forteller at møtet med den sørlandske vinteren bød på overraskelse. Slike mengder snø hadde de ikke opplevd før.

Det heter seg at driften av gårdsbruket “ ikke gikk”, hva det måtte innebære. I alle fall finner vi familien tilbake i Skudenes ganske snart, for høsten 1920 er en av døtrene konfirmert i Falnes kirke.

Spørsmål 4: Når ble huset i Kirkeveien bygd, og når kom de tilbake fra Sørlandet?

O. C. og Sørlandet.

I følge Eide Sogn: saga om en sørlandsbygd ble TåkelurHansen som en institusjon. Eidefolket så på han som sin og han holdt i alle år kontakten med fødestedet ved like.

Apropos: I 1980 ble en av lurene funnet i sjøen utenfor Eide. Den ble forært til Austagder-museet som et “verdifullt minne om Eidemannen».

Så kom luren hjem..

Og O. C. kom hjem fra Sørlandet. Nå selger han i Søragadå.

På denne tiden skulle stedet få elektrisk kraft. Det var mye omtalt i avisene allerede, og O.C. hadde vært medlem av første komite som arbeidet em saken, flere årtidligere. Nå ser han på nytt muligheten….

Hva er så ettermælet, hvordan ble O.C. Hansen omtalt?

·        Stavanger Aftenblad 5.19.1918 skriver om den lokale støtten som om til uttrykk da familien skulle flytte sørover:

OC Hansen flytter fra Skudenes

Med dypt vemod vil Skudenesfolket se Hr. Hansen forlate stedet. Han har hatt et rikt virke i Skudenes kommune, m 40 år i bystyre og 12 år som ordfører. I det hele været en virksom mann, på flere området øvet stor innflytelse inden ladestedet og distriktet.

Bystyre holdt festmiddag og overrakte sølvpokal. Misjonsvennene holdt egen fest for han.

·         Norge vårt land, bind 1, 1937 ser han utenfra:

 En kan ikke egentlig snakke om ynde, heller ikke videre om idyll på Karmøy, det er for blåsende og bart til det. Men det er likevel en plass der det er idyll, der natur og mennesker sammen har skapt forhold hvor en umiddelbart må føle seg vel, er aller lengst sør på øya, der det ligger det vesle ladestedet Skudeneshavn

På ett område var Skudeneshavn verdenskjent fra 1880 og et par tiår framover. Og den mannen som hadde fortjeneste av det, var O C Hansen, fabrikanten av tåkeluren, sveiveluren. Fra 1880 til 1917 ble det laget 33 000 lure som fikk gullmedaljer og diplomer. 

·        “Skudenes største industrisuksess”- Så store ord er også tatt i bruk om tåkelurfabrikkanten. Fortjener han den attesten?

En slik vurdering må tas utfra at det ikke var lenge etter silda forvant da han kom til Skudenes. Det trengtes kraft og mot til å stase. Med alle de underleverandører han trengte, skapte han sikre arbeidsplasser også mange andre steder enn i egen fabrikk, ikke minst hos Håkonsen. Og da er det grunn til å gi dem rett som har kalt han en “Verdenskjent tåkeluroppfinner og fabrikant”. Og vi kan spørre: Hva ville Skudenes ha vært uten han?

O.C. Hansen døde i 1935, kona Marta døde i 1969.
 
..

Bilder fra filmen "Hansaluren" som viser at det var mange underleverandører til Tåkelurfabrikken:

Copyright: Marit Elisebet Totland
Om noen har ønske om å bruke dette nedskrevne foredraget til noe, ta kontakt med: marit.totland@knett.no


Vil du lese mer Skudeneshistorie?
Her er prisene på mine bøker for tiden::

Kr 100 - Alt vel, historisk roman om Skudenesskøyter på det første Islandsfisket og de som gikk hjemme og venta. Les mer om boka her.

Kr 100 - Garborg og Skou - forskjell på folk? - om odelsgutten og omstreifergutten som møttest i ulike perioder av livet, med ulik bakgrunn og ulik skjebne. Les mer om boka her.

Kr 50 - for  heftene der far, Rolf Høines, med flere, forteller Skudeneshistorie:

* Med handemakt og hestekraft
* Husker du?

Kr 50 - Blåstrømpe, roman frå Skudeneshavn om tjenestejenta frå Stavanger som blir skipperfrue.

Et bokpakketilbud på disse bøkene, finner du her
marit.totland@knett.no

Kilder til foredraget:
Hus og innbyggere i gamle Skudeneshavn,  Stavanger 1975
Fra husklynge til by, Roar Svendsen, Lokalhistorisk stiftelse, 1996
Skudenes sjøfart- og byhistorie, Stavanger 1947
Falnes kirke 150 år, Karmøy 2001
Svunne tider og forsvunne hus, Totland, Nauthydlaren foralg, 2000
Filmen: Hansaluren, Per Bjelland m fl, Skudenes 1996

Stavanger Aftenblad, via digitale aviser på Nasjonalbiblioteket, nb.no
Folketellinger og kirkebøker, via arkivverket.no
Notat fra Rolf Høines

Namnet: Nauthydlaren

Nauthydlaren - eit merkeleg namn?
Frå eg var lita, høyrte eg om Nauthydlaren, og om "Longe-Dererk", som stadig redda sauene våre.

Artikkelen står å lesa i "Med handemakt og hestekraft" der far, Rolf Høines, fortel.
Har du ikkje boka, eller bøkene, der han fortel, er det eit tilbod på desse her: Bokpakke

Prest med integritet.

"Og sidan kom då lensmann inn og presten",
heiter det i visa om hestehandelen, sikkert som utrykk for at no var makta samla.

Og mykje makt var samla på få hender før i tida. Ofte var presten også ordførar.
Slik var det på Fjelberg. Og lensmannssonen på Fjelberg på 1940-talet skriv godt og lesverdig om dette her: Fjelberg prestegard. Barndomsminne.

Her fortel han mellom anna om då presten møtte seg sjølv i døra. Ikkje slik me tenkjer: at han måtte gå tilbake på det han tidlegare hadde gjort. Nei. Han møtte seg sjøl i døra og gav det svaret han skulle gi.

Far hadde også merka seg at presten, Sverre Aarseth, respekterte maktdelingsprinsippa i det moderne samfunnssystemet. På vegner av soknerådet sende han ein gong ein søknad om ei lita pengeløyving til Fjelberg kommune.  ”Alle” rekna med at det skulle gå greitt, ”for presten er jo sjølv ordførar”. Undringa blant bygdefolk var stor då det kom eit svarbrev, visstnok underteikna av Sverre Aarseth sjølv, med blankt avslag. Far, (lensmannen) undra seg ikkje.

Lokalhistorie frå Skudenes, - bokpakke

Bokpakke - tre bøker - kr 300,-  (+ porto: 100,-)

Som dotter til far min vil eg alltid vera interessert i lokalhistorie. Når no foreldra mine i Skudeneshavn er borte, blir det ikkje så mykje meir eg kan formidla vidare frå dei. (Sjølv om eg har nokre kassar med minne og dokument liggjande). Men mykje er allereie samla mellom permar, og nokre av bøkene er framleis i sal. Dei som ikkje har desse i hylla si, kan få kjøpa dei tre siste i ein pakke for kr 300, - ved å senda epost til marit.totland@knett.no

Dei tre bøkene er:
Blåstrømpe, historisk roman frå Skudeneshavn på 1800-talet, då dei kvite segla måtte gi tapt
Etter å ha lese ein god del slektshistorie frå heimplassen min, og sett nærare på historia til Skudeneshavn, slo det meg at livet mellom dei kvite husa i Søragadå i 1870-åra var meir ulikt det livet eg kjende, enn eg før hadde trudd.

Slik vaks historia om Karina fram, tenestejenta som kom frå Stavanger for å få seg huspost. Ho blei ikledd alle dei kleda eg fann. Hendingane er frå mange ulike personar, men familiemønsteret, lagnadene, miljøet og utviklinga i Skudenes er henta frå historia. Men personen og koplinga av hendingar er vevd saman i ein historisk roman, med ei fiktiv verd inn i den reelle.


Husker du?

Ei samling tekstar som får oss til å tenka tilbake - faktisk 150 år - med stopp i kvar generasjon. skriven av Rolf Høines, Marit E Totland, Josef G. Larssen og nokre representantar for den yngre garde.

Josef G. Larssen er også kalt Vestlandet sin Prøysen. "Det skal bli andre boller når paben kjem heim", er ei av dei mest kjende visene hans.

Boka oppfordrer til å skriva ned eigne minne, og kan vera ei hjelp til å få det gjort, til glede for dei som kjem etter oss.


Med handemakt og hestekraft 
Den siste boka som er utgitt der Rolf Høines fortel. Dei to første er utselde.

Korte og lengre historier om smått og stort som snart går i gløymeboka:
Overskrifter: Lag og organisasjoner, Leirduekasting, Rettigheter og plikter, Fisk og vilt og tamme blåbær, Sanne og kanskje sanne historier m m
Dessutan meir alvorlege hendingar som:
Da Høineslosen mistet skøyta si, forliset til "Captiva" og "Roald Amundsen" og fortellinga om den dramatiske roturen til tre gutar som ville krysse Nordsjøen frå Sotra til England under krigen.
...

Boka Alt vel, om Islandsfisket og storstormen i 1884, får du i tillegg. Den er oppfølger til Blåstrømpe.
Litt meir om innhaldet i desse bøkene og andre bøker frå Nauthydlaren, finn du her: Nauthydlaren forlag

Nauthydlaren bok og bilde - marit.totland@knett.no

Dueflagget

For tre år sidan malte eg dette bildet av dueflagget. Då trudde eg aldri eg skulle få sjå eit "ekte flagg". Men så var eg innom museet i Mælandsgården for nokre dagar sidan, og då fann eg flagget, høgt hengande under taket. Ære vere dei som fornyar museet! Her er det:

Og her er det eg skreiv for tre år sidan:

På slutten av 1800-talet kunne ein ofte sjå eit blått flagg med ei due i framtoppen på ei seglskute i hamna - Dueflagget. Det var den tidas melding om "hending" som i dag blir varsla på Facebook.

Dueflagget har si eiga historie og sin eigen song:
I Cardiff kunne det liggja opp mot hundre skip som lassa og lossa. I sjømannskyrkja der arbeidde den engasjerte presten Birger Hall. I februar 1885 blei mange skip liggjande verfaste, også nokre norske. Dei truande skipsførarane kom saman til bøn, og diskuterte då om dei skulle starta ei norsk forening, ei som kunne koma i staden for den skandinaviske Bethelforeninga som hadde fått ein brå slutt då leiaren deira omkom på havet året før.

Dermed blei Broderkretsen på havet stifta, i heimen til Birger Hall, 15.februar 1885.

Birger Hall laga utkast til eit flagg som skulle represtentera broderkretsen. Allereie sundagen etter blei det første dueflagget heist, like under det norske flagget på sjømannskyrkja i Cardiff.

Dei offisielle måla og reglane blei:

Flagget skal vera 6 fot og 9 tommar langt, 4 fot og 9 tommar breidt og firkanta. Det skal vera blå duk med kvit due med oljeblad i nebbet, samt ein  9 tommar bried raud kant rundt flagget.

Flagget skal heisast når ein kjem inn i ei ny hamn i løpet av to dagar, og det skal nyttast til å helsa når ein ser eit slikt flagg vaia frå andre skip som nyleg er komne inn på hamna. Elles skulle det heisast berre når det blei halde andakt eller oppbygging ombord.

I dag er Broderkretsen lite kjend  mellom sjømenn, og det er få medlem. Men framleis ber nokon stolt dueflagget på jakkeslaget.

Duesongen

La vaie høyt vårt duelflagg,
bli sett vidt over hav,
og samle flere for hver dag,
om Ordet Gud oss gav.

Du åndenes rene lyse tegn,
fly over havet ut,
og samle til vår frelsers hegn
og vinke opp til Gud.

Kjelde
Arild Einar Siversten, Skipshistorier fra de syv hav, Aschehoug, 2011

Opplysningar om maleriet som er til sals: Galleri Nauthydlaren, bilete 2013

De første gårdene på Høines

Bildet har jeg malt etter et fotografi som viser Høines og Hålandsdalen i bakgrunnen. Huset og løa på midten er mitt barndomshjem, som var nybygg da bildet ble tatt. Gården til Edvard Høines ligger til høyre for det. Og vågen går langt innover det som er marker i dag. Veien til Høinessjøen og Varden gikk bortenfor vågen og videre opp bak "gamlaløa" som også var ny på denne tida.
(Flere av bildene som jeg har malt finner du bilder her, på nettsida til Galleri Nauthydlaren).

"Det har vært noen her"
Farende folk fant grunn til oppholde seg på Høines allerede for 3-4 tusen år siden. Ei steinøks fra denne tida forteller det. Men noen gård var det ikke snakk om før tidligst for 1400 år siden, altså på 600-tallet. Da var Håland og Høines trolig en gård.

Halvøya vest for Hålandsdalen var nok ei øy en gang, og innmarka på gården lå på denne øya. Utmark var det nok av innover Karmøya, for gården strekte seg innover som en smal stripe fra Høineshalvøya og helt inn til Mjåvatn (ca 6 km).

Etter hvert som folketallet vokste, ble åkerlandet lite til å fø sin eiere. Men siden gården lå så nær tettstedet Skudeneshavn, var det mange husmenn og strandsittere som slo seg ned på Lahammer, Vaholmen. Dermed er de tatt med i den nedtegnede historien for Skudenshavn, selv om de egentlig tilhørte Høines. Det kan også gjelde en del strandsittere og husmenn som faktisk bodde på gården uten å ha egen jord. Den eneste husmannsplassen vi kjenner til ved navn, er Rørmyr.

De første bøndene vi kjenner til
Tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar Anders fra bruk C.
Fram til 1606 var det bare en eier på Høynes. Da ble det to bruk. En tid framover var det mellom 3 til 5 bruk. Og før 1715 kan en finne fire bruk: Bruk A fra 1519, bruk B fra 1606, bruk C fra 1617 og bruk D fra 1673.

Så langt tilbake en kjenner til navn og gårder, er opplysningene sparsomme. Det var Anders som drev bruk C fra 1617 til 1622. Det var trolig sønnen Ole, født ca 1604 som overtok og dreiv fram til 1667. Han hadde barna: Absalon, 1641 og Jakob, ca1645. Absalon skulle bli stamfar til de fleste som ble boende på Høinesgården i tiden etter dette.

Framover mot 1700 var det en del strid om eiendommene, men i 1702 var hele Høinesgården ført på Tolleiv Sveinsen fra Snørteland etter et oppgjør om odelsgods. I praksis var det sønnen Svein Tolleivsen vår tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp oldefar som hadde overtatt fra 1698 og senere delte gården mellom sine etterkommere. Etter dette kan vi følge gårdene med de bruksnummerne de har nå.
　
De eldste gårdene som blir regnet med videre, er Bøen og gården helt på nordsida av halvøya som Høines/Håland/Naley/Høinessjøen ligger på, i senere tid kalt Danielsbakken. Bøen fikk bnr 13 og Danielsbakken fikk bnr 1.

Bruksnummer 13/Bøen 
Bøen er eldst av disse gardene, tidligere kalt bruk C . Den var drevet av Absalon Olsen (f ca 1641) og kona Berete Olsdtr (gift i 1664). De var første brukere fra1666-1722. (Nå ser vi bare grunnen etter huset, ved krysset der veien deler seg mot Naley og Høinessjøen).

Bruksnummer 1/Danielsbakken.  (Lars Ådnesen)
Datteren til Absalon på Bøen, Anna, ble gift med Svein Tollefesen, sønn av jordeieren fra Snørteland. De slo seg ned i bakken ned mot Hålandsdalen, og bruket fikk bruksnummer 1.
Den første bonde vi kjenner til på Høines på bruk C, Anders, som dreiv gården (fra 1617-1622) er da oldefar til kona Anna. Og Anna er vår tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldemor.

Slekt skal følge slekters gang, brn 17/Knut Høines/Edvard omland Høines/ nå Per Høines.
Svein og Anna starta opp på bruk nr 1 i 1698, og paret får sitt første barn, Anders dette året. I over 20 år er nå Absalon på Bøen og svigersønnen Svein Tolleivsen, de to eneste brukerne på Høynes, helt til Anders er gammel nok til å etablere seg. Han gifter seg med Eli Ivarsdatter fra Hovdastad og får nå et bruk like over dalen, bruk nr 17 (Knut Høines). Bruket er utskilt fra bruket til bestefaren, Absalon på Bøen. Deres sønn Absalon f 1730, overtar denne garden i 1758 og videre blir gården i slekta fram til i dag i til sammen 13 slektsledd (til Per som har huset nå).
Absalon hadde to døtre, den ene er altså gift til Svein på br nr 2 og den andre ble gift til Sandhåland. Han hadde dermed ingen barn som kunne ta over etter han. Men Svein har en ung stemor på Snørteland, Anna Sjursdatter (1683) Hun var 20 år yngre enn han. Da hun ble enke, giftet hun seg med Eivind Johannesen (1696) som var 13 år yngre enn seg selv. Denne familien overtar på Bøen . Stemora til Svein overtar altså etter svigerfaren. Dermed var det en ny famile på Bøen som bare var "inngift" slekt.
　
Etterkommeren til Svein og Anna, flere bruk. Eldstegutt, tipp-tipp-tipp-tipp-tipp oldefar Anders Svendsen (1698) og Eli Iversdtr. hadde fått gård; (Bnr 17/Knut) Dermed hadde eldstesønnen fått sin gård.
Sønn nummer to, Tolleiv, overtok farsgarden (bnr 1/Danielsbakken) i 1736.
Sønn nr 3; Svend giftet seg til Haga.
Barn nr 4, Helga gifter seg med Jens Torbjørsen. I 1732 lot Svein svigersønnen og datteren bygsle et stykke ved Høinessjøen . Det ble brn 4/Ivar Endresen.
De tre yngste døtrene ble gift til gård og grunn.
Dermed har Svein og Anna sørget for alle etterkommerne sine. De to første bruka er blitt til fire; Bøen, Danieslbakken, Knut, Ivar/Høinessjøen, og det kommer ikke til flere bruk på Høinesgården før en ny generasjon trenger plass.

Et glimt inn i livet ved Høinessjøen på siste halvdel av 1700-tallet. Veien fram til brn 8/Bendik.(Bjørn Sjøen)
 Tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar Ivar Andersen, sønn til Anders Sveinsen (Knut/17) er først ute i neste generasjon. I 1743, 21 år gammel overtar han bruket ved Høinessjøen som bestefaren hadde bygslet bort til tanten hans; Helga Sveinsdatter og mannen Jens. Helga og Jens får bare 10 år sammen og får 2 barn, før Jens dør, bare 37 år gammel.
Ivar ble gift 3 ganger. Fra første ekteskap hadde han datteren Eli som ble gift til Li . Sønnen Jakob døde ung. I tredje ekteskap fikk han en sønn som døde som liten. I andre ekteskapet, med kona Eli Torginsdatter (1725- ca 1765) hadde han 3 barn: Tipp-tipp-tipp- oldefar Rasmus (1752), Todni (1755) og Mari (f ca 1760).

Rasmus opplever mange tunge dager i sitt unge liv. Mora dør når Rasmus er 13 år. Faren gifter seg på ny med en gang, men dør selv året etter. Søsteren Todni dør samme året, 11 år gammel. Fremdeles har han søsteren Mari, som da var 6 år, blind/spedalsk. Når Rasmus er 21 år, dør en halvbror på 8 år og en på 24.

Ved arveoppgjøret etter faren beholder stemora en liten del av det, 1/2 spann, og blir boende ved Høinessjøen sammen med sin nye mann, Anders Tolleivsen fra Sørhåland som var los og bonde. Selv beholder Rasmus mesteparten, 10 spann, og slår seg ned på brn 8 (Bendik) i 1775, 23 år gammel. Han gifter seg med Ragnhild Ellingsen 1754 (Sandve).

Dermed er det fem bruk på Høines. Og det går over 35 år før det blir flere. Det betyr at generasjonene på disse fem brukene overtok etter hverandre og resten av søskenflokken fikk seg et hjem uten å skille ut flere bruk.

Bnr 20/Varden
Neste mann som trenger sitt eget bruk, er Torkel Sjursen, (1792-1868), sønn av Eli Absalonsdatter og Sjur Torkildsen (Knut/17). Broren Anders overtar barndomshjemmet og selv får han skilt ut et bruk på Varden, brnr 20.

Det er det sjette bruket på Høines, og igjen blir det stille på nybyggerfronten i 35 år.

Bnr 19/Årvold 
I 1846 blir det skilt ut to nye bruk. Sønn nr to på bruk nr 17/Knut må igjen ut av tunet for å få sitt eget. Han får bruk nr 19 og slår seg ned vel 100 meter fra barndomshjemmet (Årvold).

Brn 11. En lang historie bak bnr 11/12 - vårt barndomshjem. (Rolf Høines)
På bruk nr 8 (Bendik) har det gått to generasjoner. Rasmus Ivarsen f 1752 gav bruket til sin sønn, Ivar Rasmussen (1776-1837) gift med Malene Gunnarsdatter (1784 fra Brekke) og Ivar sine barn begynte å bli voksne.
Eldstesønnen Rasmus f (1818-1868) overtok da han var 20 år, og var den som måtte legge til rette for søskenene sine. Gunnar fikk først et bruk som ble skilt ut som nr 11 (hjemmet vårt på Høines) i 1846. Men det ble broren, Ivar, vår tippoldefar, som skulle komme til å ta over bruket.
　
Bnr 3/Bias (Tobias og Signe)
 I 1855 er det bruk for mer plass på bruk nr 1 (Danielsbakken). Eldtesønnen Aadne (1808), sønn til Lars Larsen (1784-1846 og Kristine Ådnesdtatter (1787-1870) overtok bruket, og nestemann Tolleiv (1814) får sitt eget bruk lenger ute mot Høinessjøen (brn 3/Bias).

Brn 14/Samuelsen
Samme året (1855) kom det nye folk til gards som fikk utskilt brnr 14 fra brn 13 (Bøen) På nr 13 hadde det bodd folk utan tilknytning til gården siden 1723 da stemora til Sein Tolleivsen tok over der. Nå er det Klaus Jørgensen fra Kvitsøy som får eg et bruk utskilt fra nr 13.

Brn 5/Klarent og 7/Skole-Knut
I 1858 blir brn 4/Ivar ved Høinessjeøen delt i tre, brn 4, 5 og 7.
Sønnen i hust, Anders Ivarsen, f 1830 beholdt halvparten av bruket, mens søsteren hans Ragnhild Ivarsdtr f 1822, fikk en del, brn 7 (Skole-Knut), og eldstebroren Rasmus Iversen f 1815, gm Brita Knutsdatter, fikk resten: brn 5 (Klarent).

Tøffe tider ved bruk nr 7/Skole-Knut.
Ragnhild Iversdatter gifta seg i 1845 og får sju barn på sju år. Tre av dem dør ganske små og i 1866 utvandrer familien til Amerika. Men de fant tydeligvis ikke lykken i det lovede landet. De kommer snart tilbake og utvandrer på ny i 1871.

Familien som overtar bruket, blir værende i 3 år, før også de utvandrer.

Så kommer Knut Olai Nilsen fra Stangeland, skule-Knut og gifter seg med
Anna Malene Ådnesdtr (1844), datter til Ådne Larsen og Anna Dortea Malene Jørgensdtr, brn 1 (Danieslbakken). Han kjøper huset på auksjon. 

Brn 2/Lars Mortensen.Så blir det pause i bruksdelinga i 10 år til, fram til det igjen er behov for en plass for sønnen i Danielsbakken i 1868. Denne gangen er det Elias Ådnesen f 1849 som slår seg ned lenger nordøst på gården, og får bnr 2/ (Lars Mortensen)

Brn 9/AbelsenI 1872 er det bnr 8/Bendik som trenger mer plass. Datteren Gjertud Karine f 1849 gifter seg med Abel Monssen (1846) fra Kvilhaug og får et bruk utskilt fra faren. Bruket ligger like vest for farshuset og har brn 9/Abelsen.

Bnr 16 Isaksen I 1848 solgte Anders Korneliussen på bnr 13/Bøen dette bruket til Kornelius Korneliussen i Sk.havn. (Brødre?) I 1865 solgte han det videre til Otto Gerhard Kristensen. Begge disse eierne bodde i Skudeneshavn mens de var eiere. Først i 1880 overtok Rasmus Isaksen, f 1836 g m Gjertrud Marie Andreasdatter f 1837 som ble boende på bruket.

Bnr 10/Breidblikk Nå er alle bruka som kom til på Høines før 1900 på plass. Likevel er det nok et bruk som hører til grn 43/Høines som må tas med. Det ligger på Breidablikk. Det ble utskilt fra brn 8 og 9 i 1875 og kjøperne var Johan Sigvart Nilssen Waage f 1838 fra Kopervik og Inger Lovise Torbjørnsdatter f 1836 i Skudeneshavn. Sigvart Waage var handelsborger, skipsreder og fyrvokter og bodde på Breidablikk til 1900.

HusmannsplasserI/ hus uten jord.
Rørmyr: Hus uten jord. Ikke alle sønner og døtre på gården kunne overta et gardsbruk eller få et jordstykke å drive. Noen fikk grunn til eget hus.

Av husene som ble bygget på Høines før 1900 er:

Norli/48 (Ragnhild Simonsen)I 1865 fikk ei av døtrene i Danielsbakken Ragnhild Ådnesdatter (1838 -1927) hus på Høines. Hun ble gift med Morten Olsen (1835 -1886), sønn til Ole Olsen den yngre og Helga Andersdtr. (Sørhåland).
Morten var bøtker.

Stornes/55
Ved Høinessjøen, brnr 4/Ivar, er det bruk for mer plass. Mens datteren Jakobine Kornelia f 1875 i sin tid overtar barndomshjemmet, får søstera Ragnhild Eline f 1870 gift med Edvard Kornelius Rasmussen (1872 - 1940), bygge et hus like ved. Det blir nnr 55. Stornes.
Av en søskenflokk på 8 var det bare søstrene Jakobine og Ragnhild og en søster: Katrine (ugift) som overlevde de første barneåra.
Edvard Kornelius Rasmussen var matros og fisker, druknet ved Syre.

Bnr 43. Myrberg/Remø
Morten Johannesen født 1865, sønn til Johannes Mortensen og Abel Marie Johannesdtr fra Vikra, gift 1893 med Ane Olene Larsdtr (1868 - 1927)
datter til Lars Olsen og Bertha Marie Nilsdtr, Sørhåland.
I 1900 er gården nevnt "under brn 8/Bendik" og har 1 kreatur/fjærkre/korn/potet. Morten er sjømann. (død 1916 i en ulykke i Amerika)

Fredtun brn 51/Blixhavn 
Når bygd? 1900 

Brn 54/Pastor Årvold
Første eier var Hans Ole Tolleivsen, "Hans i Veien", (1861- 1940), sønn til Tolleiv Ariansen og Olene Hansdtr (Åkra), gift 1891 med Anna Lovise Olsdtr (1867-1939), datter til Ole Larsen Høynes og Bertha Karine Tollefsdtr.
Hans Ole var sjømann, og huset var bygd før 1900.

Bnr 56. Vågen/Ådne
Våningshuset ble oppført i 1898 av Ådne Mortensen Høynes, (1872-1939) sønn til Morten Olsen og Ragnhild Ådnesdatter, som bodde like over vågen på Norli/48 (Ragnhild Simonsen). Han ble gift i 1899 med Aline Aslaksdatter (1875) datter til Aslak Andersen Bøen og Anne Helene Johannesdatter. Utskilt fra nr 13/Bøen. I 1900 bodde de nygifte hjemme hos Ådne før de flyttet inn i sitt eget hus.

Bnr 85/Staurhaug/Eli og Kristen
Huset er bygd i 1900 av Kristoffer Johannessen (1867 - 1951) gift i 1893 med Bertine Jakobsdatter (1872 - 1957), datter til Jakob Jakobsen og Anna Randine Sivertsdtr
Kristoffer var ført som murerarbeider og fisker i 1900. Og er ført under brn 17/Knut.

Bnr 64/Sjøtun/Høinessjøen
"Norges bebyggelse" hevder at huset er fra 1655, modernisert i 1946.
Edvard Rasmussen (1907 - 1968) bor her i 1942. Han var sønn Edvard Kornelius og Ragnhild Elene Andersdatter som bor i brn 55/Stornes. Han ble gift med Alma Malene Andersen født 1913 i Stvg., død 1957 (foreldre til Elsi Torsen og Alice Tangjerd).

Helt eller halvt Høinesbu?
Det er ingen tvil om at oldemor Gjertud Gurine hadde Høinesblod i årene. Hun kan vise tilbake til noen av de første brukerne vi kjenner til.
Men hun ble gift med Jakob Jakobsen fra Langåker. Kanskje da linjen bakover her går bort fra Høines?
Foreldrene til Jakob Jakobsen var Jakob Olsen, og Torine Andersdatter (1811), De bodde på Langåker.
Torine var datter til Anders Andersen f 1768 fra Håland br 7 og Marta Absalonsdatter f 1769, fra Høynes brn 17 (Knut).
Torine var altså oppvokst på Håland/Øygardshaugen, og mora Marta kom fra brn 17/Knut, som altså var i familie med Gurines familie.
Torine sine røtter på Håland går tilbake til Anders Rasmussen født 1744.
　
　
En stor familie på Høines, brn 11.
Ivar f 1776 og Malene Gunnarsdatter f 1784 bodde på brn 8/Bendik.
Sønnen Ivar Ivarsen f 1825 giftet seg med Helga Sveinsdatter f 1830, og da de hadde fått de to eldste barna, flytet de inn i huset broren Gunner hadde bygd.
De først åra de var gifte, kan de ha bodd hjemme hos foreldrene på brn 8, i huset sammen med broren eller de kan ha vært leieboere på Øygardshaugen. (Siden vi ettertid har trodd at Gurine var født på Øygardshaugen, må det nevnes som en mulighet.)
　
Ivar og Helga fikk ni barn. Barn nr 2; Gjertrud Gurine giftet seg med Jakob Jakobsen fra Langåker og overtok hjemmet på Høines.

Mer om familien på deres tid finnes her

Kommentarer, rettinger mottas med takk i kommentarfeltet!