"Nesagabet", då det var smalare enn smalt

Mange turistskiprar synest det er trongt å gå inn Nesagabet ein dag vinden står frå søraust. Og mange passajerar har lent seg over ripa for å sjå om det er plass til ferja mellom knausane. Då skulle dei berre visst at det var meir smått om plassen før.

Dette motivet er frå eit gamalt svart/kvitt-foto. Med litt farge og ein av dei mange måkane som alltid er med i velkomstkomiteen når ein kjem til Skudenes frå sør, blei det ein kald vinterdag.
..


Fleire Skudenesmotiv finn du her

Høgt under taket og rot på golvet

Det var ein gong ein stall. Denne stallen er blitt vidgjeten, og finnest i desse tider overalt i verda i ulike fassongar.

Vår stall blei enkel og lite påkosta, slik me trur han var. Men han har ein feil. Det er noko høgt under taket. Der var det nok ikkje i stallen i Betlehem.

Likevel: Det er høgare under taket i stallen enn mange vil ha det til. Mitt adventshåp er at mange får oppleva at det er rom for dei der det er varmt og lunt. I stall og stove. Og stova treng ikkje vera pynta til fest heile desember for at det skal vera rom for gjester der. Rot på golv, bord og kjøkenbenk er ofte ei fin rame om den gode samtalen. Mens kaffien koker, blir siste brettet med småkaker steikt for dagen, før det blir pause i julestria og tid for å vera der for kvarandre.

I kyrkja er det høgt under taket. Fleire vil ha det høgare, nesten taklaust slik at kyrkja skal romma alt. Kyrkja kan ikkje romma alt av meiningar, teoriar og dogmer. Men ho kan romma alle menneska. I år får stallen vår minna meg om det.
 ..
Tankar: Kva er det å vera raus?

En grusom, men lite kjent hendelse fra Skudeneshavn 1944

En søndag i februar 1944 var som andre februardager. Kaldt var det, sydost vind så pytten stod kvit. Havet var rimelig rolig. En så det kvite på skjær og fluer, men heller ikke noe mer.

En fredelig sildedriver kom tøffende inn fra feltet. Den hadde vært ute om natten og prøvd å få sild. Folk var tidlig på beina, og flere søkte ned til den vesle avklemte kaien mellom pakkhusene der sildedriveren seg inntil. Noen nikket til skipperen ombord. Han var en liten, men tett kar som stod i styrehuset og manøvrerte båten inn til kaien. Han så noe trøtt ut, men likevel ikke mer enn vanlig når en har vært ute på havet hele natten. Sild lå det på dekket, og sild var det i garnlenken. Nede i lugaren kunne en høre folk rørte på seg.

Klokken gikk mot 0900 denne søndagsmorgenen som om kort tid skulle utvikle seg så dramatisk.

Folk som stod på kaien og ante fred og ingen fare, ble brått skremt av taktfast tramping gjennom gatene i Søragadå. Men de så ikke noen grunn til å være redde. De tenkte det var en tropp som var ute på en alminnelig manøver også denne morgenen. De skulle snart få vite annet.

Brått svingte soldatene ned på kaien med geværene i angrepsstilling, bistre og harde i blikket som om de eide halve verden, - minst. Folk ble trengt opp mot husveggene på pakkhuset, mens en flokk soldater entret driveren som lå like fredelig. Soldatene gikk ned leideren og det hørtes harde rop. Snart stod hele mannskapet i en klump blant de grønnkledde. Skipperen forsøkte forgjeves å få sagt noe, men til svar fikk han et slag over ansiktet så han seg i kne. Et par av mannskapet hadde ikke fått støvlene på seg. De var blitt sparket rett ut av køyene, og stod og så fra den ene til den andre med skremte øyne.

Ingen av oss som stod og så på forstod noen ting. Snart bar det i vei med dem i samlet flokk. Det bar oppover mot folkeskolen, et to-etasjes bygg som var nærmere 100 år. Det var stamkvarteret til de flere hundre grønnkledde.

Med geværet på ryggen bar det oppover mot skoleplassen der vi andre ble skilt ut og jaget hjem. Fiskerne derimot, sju i tallet, ble drevet inn i gymnastikksalen der de ble gjort kjent med sine lovbrudd.

Jo, det hadde eg slik, som vi andre fikk vite senere, at i de tidlig morgentimene hadde det kommet et tremotors engelsk fly innover kysten. To tyske jagere gikk til angrep og det ble kamp. Kampen endte med at den ene tyske jageren fikk en fulltreffer og gikk i havet like utenfor Ryvingsundet i Kvitsøy. Det andre stakk av, og det engelske flyet fløy utover og hjemover til England med en motor i ustand.

Dette visste ikke vi. Vi bare så at de sju fiskerne ble drevet inn i gymnastikksalen før neste hendelse tok form med vanlig tysk elskverdighet og grundighet. Fiskernes forbrytelse var at de i følge en tysk rapport fra festningene i Trivarlia, et par kilometer fra sentrum, forsømte å yte hjelp til de tyske flygerne.

Driverne skulle ha ligget bare 100 meter fra det styrtede feltet, så det hadde vært naturlig for sjøfolkene å ile til for å yte de nedskutte «vennene» hjelp. Nå skulle de få svare for dette, og vi som bodde knapt 20 meter fra folkeskolen, fikk nå praktisk undervisning i hvorledes tysk rettferdighet ble utøvet i disse berømte krigsårene. Fiskerne ble snart hundjaget ned i kjelleren i et privathus som tyskerne hadde tatt og som lå like ved skolen.

Skrikene fra det som foregikk hørtes ut gjennom murene enda de iverksette en merkelig bråk-seanse, rundt og rundt på plassen utenfor huset. Offiserene skreik og kommanderte og soldatene løp i ring for å døyve skrikene fra kjelleren innenfor fra dem som fikk smake den tyske rettferdigheten på sine nakne kropper. Skrikene nådde opp til oss som taktfaste rop om hjelp: «Kom oss til hjelp, kom oss til hjelp!»

Selvsagt var ikke tyskerne blide på de av oss som holdt dem under oppsikt. Jeg for min del forsøkte å følge med fra kjøkkenvinduet som lå riktig til. Et par offiserer kom rennende og ristet knyttnevene til oss for at vi skulle dra oss unna, mens de forsøkte elskverdigheten sin på de sju uskyldige fiskerne. Det var noen fæle timer. Vi var mange som klødde i fingrene, men hva kunne vi gjøre uten våpen?

Imens kom ropene igjen, taktfaste, såre hjelp om hjelp fra herrefolket som var kommet som «venner». Jo, visst et par stykker mannet seg opp og gikk til naziordføreren og sa ifra om det som foregikk der oppe. Folk ble rett og slett slått ihjel, sa de.

Jo, ordføreren strøk opp til den tyske kapteinen som bodde like ved, men det førte ikke til noe, som rimelig var. Mishandlingen fortsatte og hele byen var som i unntakstilstand. Ingen hadde lov å gå ut. Alle skulle holde seg innendørs slik at de lettere og bedre videre kunne bruke tampen på de uskyldige fiskerne.

Det ble en underlig søndag. En av dem en ikke vil glemme så snart. Jeg husket vi hadde fått tak i en stor skrubbsei til middag. Kjøtt fikk vi selvsagt ikke. Det var «vennene» våre som måtte ha det.

Men seien ble liggende der den lå, ingen gjorde mine til å stelle den til middag. Ingen hadde matlyst heller.

Langt om lenge ble det stille der oppe. Vi hørte ikke flere rop om hjelp, og vi visste ikke om stakkarene som var kommet i klørne på tyskerne, hadde stått det over uten særlig men.

Jo, endelig, langt utpå ettermiddagen ble det liv igjen på skoleplassen. Fiskerne kom ut, det var foreløpig slutt på mishandlingen inne. Nå skulle de ut i sydosten. Kaldt og surt var det, men ingen av de som var blitt sparket ut av køyene hadde fått anledning til å ta noe på føttene. I samla flokk ble de hundjaget videre med tyske gevær i ryggen. Folk som bodde like ved, så at de ble drevet nedover mot kaien. Det rant blod nedover hendene på noen, særlig var skipperen ille tilredt.

Ved kaien lå sildedriveren med sild i garnlenken som da den ble lagt der om morgenen. Mannskapet måtte ombord med tyskeren som følge. Nå skulle de avgårde til Stavanger der Gestapo skulle overta. Vinden blåste iskald, men ikke en av de mishandlede i mannskapet fikk komme under dekk eller inn i styrehuset før de stevnet ut havnen og videre mot Stavanger.

De ble plassert på dekk foran styrehuset i de tre timene det var vanlig at turen tok. Ingen regnet med at denne sildedriveren gjorde turen på kortere tid.

Imens arbeidet alle gode folk på vår side for å komme fiskerne til hjelp. Losene i Skudenes og på Kvitsøy fikk sendt melding til styresmaktene om at driveren hadde ligget vest av Geitungen mens flykampen pågikk. De lå således ikke 100 meter, men 6000 meter fra styrtstedet, og kunne således ikke komme til hjelp selv om de hadde vært oppmerksomme på hendelsen.

Det var de sannsynligvis ikke, for fiskerne blandet seg ikke mer enn nødvendig i millitære saker. Det hadde imidlertid aldri hendt at en ikke hjalp folk i nød, enten det var venn eller fiende. Det hadde losene vist da de om natten den 11. desember 1942, med livet som innsats i stummende mørke og høy sjø, forserte seg gjennom natten etter nødropene fra tyske sjøfolk som skrek om hjelp. Med store anstrengelser og fare for livet da losskøyta fikk den ene flåten i propellen og maskinen stoppet, fikk de all 29 ombord i skøyta og kom til lands og fikk de under menneskelig behandling på sykestua i Skudenes.

Dette var en stor kontrast til det som hendte med de uskyldige fiskerne, som tyskerne behandlet etter sin lov. Her brukte losene og stedets befolkning den internasjonale loven om å hjelpe folk, enten de var venner eller fiender. Det ble ropt om hjelp på begge sider. På den ene siden kom ropene om hjelp fra tortur mot uskyldige fiskere, fienden tok ingen menneskelige hensyn. Internasjonale lover var et ukjent begrep for herrefolket. De bare denget på til ropene ble svakere. På den andre siden var hjelpen i henhold til de gjeldende internasjonale lover. Med livet som innsats berget de 29 av fiendens sjøfolk. De honorerte redningsfolkene med kr 25,- pr levende eller død tysker og en flaske brennevin. Losene sendte pengene til redningsselskapet. Hva de gjorde med brennevinet, forteller historien ingenting om.

Det ble således ingen ny tortur for fiskerne da de langt på kvelden kom fram til Stavanger. Den korte, men korrekte meldingen fra losene førte fram. Det nyttet ikke å motsi den.

Noen godtgjørelse for mishandlingen fikk ingen av de som var innblandet. Det ble fortalt at legen som så til mannskapet etter at de var kommet hjem, meldte fra at han aldri hadde sett så mishandlet rygg som skipperen kunne vise fram. De hadde bare drevet sitt fredelige yrke med å føre mat til lands.

På grunn av utsagn fra den tyske vakten på festningen i Trivarlia var de, uten lov eller dom, blitt tatt som de verste kriminelle.

Det ble den verste februarsøndagen vi opplevde under krigen og hendelsen gikk fra munn til munn før dagen var over.

Noe senere kom den samme driveren inn til den samme kaien i den vesle fiskebyen og hadde også da en bra slump med sild ombord. Skipperen hoppet på land for å gå til sildekontoret og melde fra om fangsten. Han ble straks omringet av folk. Det var som en mur av venner og kjente som på den måten ville vise medfølelse for det han hadde gjennomgått.

...

Dette ble opprinnelig nedtegnet av Simon Nes, Skudenshavn.

Bjarne Skådel fikk låne en kopi av sin far, Jonas E Skådel og har gjort noen små endringer og å skrevet fortellingen over til bokmål. Hovedinnholdet er slik det opprinnelig var, og viser hvorledes Simon Nes og andre opplevde hendelsen.

Skudeneshavn 17.3.1997, Bjarne Skådel, sign

..

Rolf Høines, fikk en kopi av Bjarne Skådel, og med dette blir den delt med deg som leser. Hensikten med å minne om det grusomme som hendte, er som far stadig sier: 

«For at det ikke skal skje igjen!»

Fiskerne som det fortelles om her, var fra Sund

Marit E Totland, november 2012

Kva fortel skrifta om han som skreiv dette?

Handskrift er spor etter levd liv. Kva fortel den skrifta om mannen som skreiv dette brevet?

Eg arbeider med ein biografi om den mannen, og er etter kvart blitt litt kjend med han. Men skrifta hans får meg stadig til å undrast: Kva kan skrifta fortelja meg?

Eg kan røpa at mannen var fødd i 1849, og dette brevet er skrive i 1918. Då var han nærare 70 år.

Å tyda handskrift er visst nok ein eigen kunst. Det er likevel interessant å høyra kva assosiasjonar og tankar "folk flest" gjer seg med eit slikt brev framføre seg. Vil du vera med å byggja eit bilete, så legg att di vurdering i kommentarfeltet.

Eg veit ganske mykje om denne mannen. Dersom noko av det du skriv stemmer med det eg allereie veit, er det vel grunn til å tru at suplerande opplysningar også gir eit hint om korleis han var.

Tar du utfordringa?

Kjenner du nokon som har vurdert handskrift på denne måten før, så send det gjerne vidare!

No kjem boka om han som skreiv slik:  Garborg og Skou - forskjell på folk?

Hulder og nøkk, nissar og troll?

Det brenn i vest!

Ja, kva anna skal ein tru?

Når naturen byr på stemningsgfullt lys, skremmande lydar og uventa hendingar,
har me alltid funne ei forklaring.

No for tida trur me at me veit alt.

Før fann dei også forklaringar.
og dei fleste låg "over vår forstand".
Nøkken, huldra, og troll fekk skulda når nokon blei skremde.

I min barndom var det "den sorte dame"
som luska i skumringa.

Etter kvart har fornuften tatt heilt over, og når me fortel om det ein trudde på,
skaper me avstand til det og seier:
- Det var ein gong...

Prost Jørgensen blei utfordra på miden av 1800-talet.
Kyrkjefolket ville vita om prosten trudde på huldrer.

Han svara klokeleg: "Har de været, saa er de her ennu!"

Heim og identitet er ikkje ei motesak

Punchbolle frå 1920-talet frå mannen sin famile

Skjenk frå 1920-talet fra kona si sin familie

Klart det har ein plass i stova

Ingen minimalistisk kvit-mote kan endra det

Veggen er gul frå år 2000

Han er som ny

Ingen minimalistisk kvit-mote kan endra det

...

PS: Han som eigde punchbollen, kan du sjå bilete av og lesa meir om her:
Hald ikkje reven din for narr

Nasjonalbiblioteket - eit skattkammer

Ikkje alle lengtar til Nasjonalbiblioteket. Men eg gjer det.
Der er mange skattar vel tatt vare på. 

Og eg får lov å sjå dei, ta i dei, lesa i dei.

I Nasjonalbiblioteket går fortid og notid hand i hand. 

Du søkjer på data etter nyheter frå 1800-talet. 

Du bruker dagens teknologi i eit ærverdig bygg, eit bygg som er tatt vare på, samstundes som det er tenleg som biblioteket. 

Det er ei oppleving å vera der.

Bli med inn ein liten tur:

Datamaskinar og skanna aviser gøymer skattar. Men noko av det gamle er framleis i bruk, ikkje berre til pynt.

Nytt og gamalt, hand i hand.

Gamle bøker, førsteutgåver, i original. Vakkert!

Her er takhøgda stor. Alle velkomne!

Jomfruelege 1880-talsaviser? Ja, når eg er førstemann som opnar boksen etter kopiering, så kan det vel kallast jomfrueleg?

Gotisk er det geitt å kunna når ein les aviser frå 1800-talet.

Veiledninga, det vil seia dei som kan gje deg råd og vink om korleis du bruker biblioteket og kva du finn der, kan du følgja på Twitter: @NBveiledning

Vikingskipet Draken på besøk i Skudeneshavn

100 mann må til for å ro Draken, 25 årepar med to mann på kvar åre!
I dag, 22.9 var det stolte skipet på besøk i Skudeneshavn. Og stolte kan dei vera dei som bygde det største vikingskipet i verda: 36 meter.

Flott å sjå det staselege skipet. Slik har eg tenkt om vikingskip:

Så lenge eg kan hugsa har Karmsundbrua vore der.
Så lenge eg kan hugsa har eg høyrt om vikingane som sigla gjennom Karmsundet.
Derfor: Vikingane sigla under Karmsundbrua.
Logikken er enkel.
Og brua ligg i terrenget som om den alltid har vore der,
sjølv om den bryt med det flate landet og den like flate øya.
Men i mine augo er sundet og brua to sider av same sak.

Berre eit minne frå barndomen?
Må det dokumenterast?

Javel.
Med desse måleria
er det dokumentert
at vikingane sigla under Karmsundbrua.

Eit minne til har eg:
Vikingane møtte for stri straum
og nokre gjekk ned i Karmsundet
med skattkister fulle av sølv og gull.
Eg skulle bli stor,
læra meg å dykka,
og henta opp skattane.

Eg lærte aldri å dykka.
Derfor er den sida av saka ikkje dokumentert.
Berre derfor..

Så er det en kar her som meinar det bør vera bilar på brua.
Men det var ikkje bilar i vikingtida.
Det får vera grenser for historieforfalsking.

Måleria er for sal. Du finn pris og andre opplysningar  her: Galleri Nauthydlaren

Gode tips dersom du har tenkt å bada

Frå «Husmoderens Blad», 

1896, 

av Fru Erna Juel Hansen.

Juel Hansen er uroa for dei unge jentene. Mødrene sender dei på landet for at dei skal få farge i kinna,  men dei kjem tilbake like bleike. Men ho har funne ut kva som er problemet:

«Forsøg, høystærede Frue, at regulere den Tid Deres Datter er i Vandet; sandsynligvis ligger Hunden der netop begravet.»

«Å gid , nei, jeg fryser ikke,» sier jentene når mødrene vil ha dei opp etter nokre minutt, og det som kunne vore eit sunnhetsbad, blir øydeleggjande for dei, skriv Juel Hansen. Ho har ein del konkrete råd til dei unge jentene:

1.       Hurtig avkledning

2.       Kryp ikkje i vatnet, spring eller kast deg uti.

3.       Skrik eller kvin ikkje

4.       Bli ikkje lenger enn 3-5 minutt i vatnet

5.       Svøm og rør på deg mens badet varer.

6.       Frotter huda godt

7.        Syt for at du ikkje blir kald etter badet

Utover dette tilrår Juel Hansen symjing på det sterkaste fordi det styrkjer dei områda der jentene ofte er svake: Det styrkjer nervene, gir mot og «resoluthet».

Meir av den då så kotroversielle teksten, kan du lesa her; digitale aviser,nasjonalbiblioteket

Følg den røde tråden!

Kven har ikkje brukt uttrykket "rød tråd" og trudd at ein visste kva det var? Ein fellesnemnar, noko som går igjen?

Først no har eg lært kva denne kjende tråden eigentleg er. Ein kveld hadde me besøk av ein godt vaksen mann som skulle læra oss her i huset å spleisa tau. Då han såg at me hadde kvitt tau med ein orange tråd i, sa han at den engelske marinen alltid hadde ein rød tråd i alt tauverk. Dermed visste dei kva tau som tilhøyrte marinen. Seinare har uttrykket vandra frå den engelske marinen og rett inn i kvardagsspråket vårt.

Sidan eg fekk denne nye kunnskapen, måtte eg dele han med flere, og la det ut som ei twittermelding.
Straks meldte  Christian Sømme at dette ikkje måtte forvekslast med rød tape.
Det endte med fylgjande replikkveksling som syner at kunnskapsdeling både skjer via sosiale medier og sosiale samankomster som ein kaffekopp i spleiselag.

Marit E Totland ‏@Marittotland

I dag har eg lært at den kjende raude tråden kjem frå den britiske marinen som hadde ein raud tråd i det elles kvite trådverket - kjennteikn 

  Christian Sømme ‏@norchris  Raud teip er noko anna

 Marit E Totland ‏@Marittotland

 Uenig i forklaringa? Har lært å spleisa i dag og lærte om den raude tråden

  Christian Sømme ‏@norchris

nei, men det er et idiom/begrep som er "red tape" som betyr byråkrati

  Sigrid R. Gårdsvoll ‏@sigridrg

Jepp, lang trad. i England at dokumentbunker ble bundet med røde bånd. Mulig Henry VIII-story er apokryfisk, altså.

29 Jul Christian Sømme ‏@norchris

 Red tape? Artig! Trodde det kom av noe som var vanlig i byråkratidokumenter tidlgere

29 Jul Sigrid R. Gårdsvoll ‏@sigridrg

 Stammer visstnok fra Henry VIII sønad til paven om å annullere ekteskap, vedlagt seglene til 65 prester/embetsmenn

Marit E Totland ‏@Marittotland Interessant. Korleis kan me bruka omgrepet i dag? Har de eit døme?  

Sigrid R. Gårdsvoll ‏@sigridrg"I'm applying for maternity benefits, so I'm wading through red tape for the moment" = mange skjema og formaliakrav @norchris

 Vanlig valgløfte for am. presidentkandidater, "cut through the red tape" = fjerne byråkrati, gjøre livet enklere 

"Cut through the red tape" kan også bety å omgå bestemmelser og byråkrati... @norchris

 Marit E Totland ‏@Marittotland

Takk for ny lærdom! Er fare for at eg kan få bruk for uttrykket raud tape..

Frå spleiselaget