Samler eller skrotnisse. "Er slekta di her?"

Det er forskjell på samler og skrotnisse, sa far min. Han var opptatt av å ta vare på det som var av verdi.  Mesteparten er nå på Museet i Mælandsgården i Skudeneshavn. Men ikke alt. Noe er i mitt private arkiv. Alt dette er ikke av en slik verdi at det burde være på museet, men noe er det. Når det likevel står hos meg, er det fordi far hadde stor tiltro til museet når det gjaldt gjenstander, men når det kom til historier og dokumenter, stolte han ikke helt på kassettene som stod i hyller som ingen fant fram i. Derfor: "Ta det med deg, du, Marit!" sa han. Og det gjorde jeg. Nå er mesteparten sortert i disse svart/kvitt- boksene.

Mor samlet også. Hun samlet på slekt. Bortenfor svart/kvitt-eskene står det to esker med plastlommer, full av slektshistorie, bundet sammen familie for familie.

Disse har trolig større interesse for familien det gjelder enn for meg. Noen er levert til dem det gjelder. Resten finnes hos Håkon Jespersen.
   

1.     Malene Dyrland, morssida 3 generasjoner

2.     Anna ”hans Fritjof” farssida

3.     Lars Falnes, farssida          5 g

4.     Aslaug Håversen, farssida fra 1871

5.     Jarl Jonassen, morssida   5 g

6.     Ragnhild Kallesten, mors- og farssida   5 og 6 g

7.     Endre på Lahammer     5 g

8.     Gerd Melhus Gjestsen farssida    7 g

9.     Fra Fredrikke Knutsdtr   1625 og Gjert Hanssen ca 1625

10.           Dan Aadnesen, farsida    4 g

11.           Lorentz Vikre   4 g

12.           Ingeborg Simonsen g m Elias Kvilhaug   4 g

13.           Oddveig Vik, farssida    5 g

14.           Gundelene (Lena)  Larsdtr    6 g

15.           Olaf Johan Nessa    4 g

16.           Andreas Ragnvald   8 g

17.           Andreas Johannesen f 1871 g m Fredrikke Knutsdtr 1877   3 g

18.           Slekta til svigermor til Sigrun i Hålandsdalen   3 g

19.           Slekta til Serina på Bøen  morssida    6 g

20.           Anne Helene Gilje

21.           Slekta til mor til Nils Ørjansen   6 g

22.           Slekta til Sjur Didriksen 1663 og Bol Sjursdtr fra Hardanger   6 g

23.           Ragnvald Olsen,   5 g

24.           Hanna Kristine Stensland   7 g

25.           Halvor Søyland   4 g

26.           Anne Helene Gilje   4 g

27.           Rasmus Ivarsen Høynes etterkommere 2 g

28.           Johannes Sivertsen

29.           Toldus Tomassen (Lulle) farssida  4 g

30.           Janna Lie farssida

31.           Søssa farssida   6 g

32.           Elisa, mor til Malene Dyrland, farssida   5 g

33.           Søssa  morsida   6 g

34.           Ragnhild Risdals mor 5 g

35.           Ragnhild Ridals far   6 g

36.           Etterk av Endre Olsen f 1762 og Johanne Marie Johannesdtr 1763, (Dagny, Ragna, Margit)

37.           Lorents Vikre fra Anders Sjursen 1723 og Kari Pedersdtr  1738

38.           Elsi Thorsen, fra Anders Rasmussen 1744, Mari Andresdtr 1738   5 g

39.           Ragnhild Hålands aner  5 og 2 g

40.           Anene til Edvart, Johannes, Leif Otto Siverten 5 g

41.           Bias  (Tobias) morssida  4 g

42.           Bias farssida   6 g

43.           Agnes, Henry Høines sine aner   5 g

44.           Simon Simonsen sine aner   4 g

45.           Sigurd Isaksen sine aner   2 g

46.           Ole Ferkingstad   4 g

47.           Anene til mor til Serina   3 g

48.           Anene til Simon Kornelius   6 g

49.           Anene til Dagny Høines fra Ola Mortensen f 1705, inkl Solbakken,   5 g

50.           Anene til mor til Serina fra Anders Olsen 1640    6 g

51.           Peder Monsen fra 1708 og Anna Halvorsdtr 1707  7 g

52.           Toldus Tomassen  fra 1813   4 g

53.           Anene til Malvin Nilsen  4 g

54.           Anene til Jon Didriksens far 5 g

55.           Far og morssida til Kåre, Finnleiv og Per Haga, 5 og 6 g

56.           Ingeborg Ørjansen farssida  4g

57.           Ingeborg Ørjansen morsida  5 g

58.           Gyrid Andersdtr 1723 og Aslak Salvesen 3 g (litt rot)

59.           Aslaug far og morssida   3 g (litt rot)

60.           Anders Naley fra 1696   7 g

61.           Slekta til Serina (Tini Høines)  3 g

62.           Toldus Snørtelands far 1640   5 g

63.           Mor til Frits, Torbjørn Larsens mor fra 1788, far 1756   4 g

64.           Marie Nymarks slekt   4 g

65.           Jakobine, 1882, mor til Simon Simonsens slekt, fra 1654    6g

66.           Lars Falnes, Magne, Eilert, farssida fra 1721  5 g

67.            Ragnvald Olsen si slekt fra 1878   4 g

68.           Bjørg Melhus Torkilsen sine aner fra 1736   4 g

69.           Harald Haugen fra 1745    3g

70.           Georg Lie  fra 1705   6 g

71.           Else Stølen Knutsen (mor til Nancy) ra 1640   7 g

72.           Louise  f Høines gift Dale, Lahammer   8 g

73.           Kalle Naley, fra 1790 (Lava og Karl)

74.           Johannes Nornes, morssida fra 1769   5 g

75.           Emilie Karine si slekt (mor til Kristeianna)   8 g

76.           Endre på Lahammer fra 1663 (Jondal)   4 g

77.           Elisa  ?? sine aner, fra prestesønn Anders Aslaksen og Karin Faltinsen

78.           Gerd Gjestsen, morssida fra 1726    6 g

79.           Hilda Thorsen fra 1764   4 g

80.           Marie Nymark, morssida  1866

81.           Jarl Torkelsen, morssida

82.           Gudberg Simonsen, morsida  4g og farssida 3 g

83.           Daniel Torkelsen farssida

84.           Anne Helene Giljes fra 1734

85.           Hannemor, Wiby Hauge

86.           Astrid Dyrlands slekt morssida

87.           Fredrik Waage Jakobsen 1822, Sigrid Elles fam.

88.           Laurentse Møller slekt 1762

89.           Margit Prom Jensens mor

90.           Sigurd Isaksens morssida fra 1801

91.           Else Knutsens datter Nancys fam fra 1807

92.           Toldus Snørteland fra 1660

93.           Gustav Josefsen 1863

94.           Fru Årvold (?)  fr 1725

95.           Jonas Skådel fra 1759   4 g

96.           Malene Tobiassen fra 1779   3 g

97.           Solstad  fra 1723

98.           Tobias, Gjertrud

99.           O M Vikre

100.      Kornelius Vaula g m Tabita

101.      Josef  Stensen fra 1846

102.      Elenora, Gurine, Gunnars slekt fra Kirsti Jokumsdatter 1707

103.      Ingeborg Sofies slekt/ kona til Lars Falnes   5 g

104.      Farfar til Sveins slekt (Severin?) starter med Johannes Andersen 1751

105.      Else Marie Skålevågs slekt fra 1796   3 g

106.      Gerda Høines fam   1735    5 g

107.      Eriksjentene, starter med Daniel Jakobsen   1715

108.      Gro og Leif Dale si slekt   1721    6 g

109.      Bias, morssida

110.      Astrid Dyrland fra Ola Halvorsen  1640

111.   Magnus Årvold fra 1734


   

Det var ein gong ein far, bestefar og oldefar

Me har alltid hatt mykje å snakka med far om
og mykje å fortelja om han.
Her kan du lesa om den gongen han blei kalla "ein store original".
Frå no av vil det me kan fortelja om han bli: Det som var ein gong...

Minneordet presten hadde:
Rolf Jarl Høines ble født 27.september 1925 og vokste opp som skomakersønn på Moldgro ved Høines. Foreldre var Ragna og Jakob Høines og Rolf hadde en storesøster Gurina, som ble gift og bosatt i USA etter krigen. 

Rolf fikk tidlig kjennskap til gårdsdrift da han sammen med faren hjalp bestefaren på Høines. Da bestefaren døde i 1941 hadde Rolf mesteparten av arbeidet på gården med 2 kyr og hest. Sammen med faren pusset han opp på Høines. I tillegg hadde han sesongarbeid og strøjobber.

Mer fast arbeid fikk han etter hvert som forskalingssnekker for Trygve Håland. Som ung mann dro han så på frierferd til Øygarden på en knallert. Det gav resultater og i 1953 giftet han seg med sin Inga, datter av Marta og Peder Gulliksen på Øygarden. Som nygifte etablerte de seg med egen stue, soverom og kjøkken under samme tak som foreldrene hans på Høines.

Sammen fikk Inga og Rolf fire barn:    Først var det Jakob, som senere ble gift med Astrid Sørvik. Så fulgte Marit Elisebet, som ble gift med Jan Ove Totland. Dernest kom Ragnhild, som ble gift med Øyvind Larsen. Til sist kom Rut Inger, som ble gift med Svein Liknes.     Nå på slutten hadde Rolf til sammen 12 barnebarn og 10 oldebarn.

Rolf hadde kontakt med sin onkel Ivar og hans barn i Stavanger. Nevøen Alf stod han også nær. Ellers var det Ingas familie han hadde mest kontakt med i alle år. Dermed ble han del av en stor familie selv om han ikke hadde så mange av sine egne i Skudenes. 

I 1991 ble han kåret til året mann av Skudeneshavn Lions Club I 1999 fikk han Karmøys kulturpris. Under Skude-festivalen et år ble han av Sildakongen slått til ”Ridder av de varige verdier”.

Rolf var som yngre aktiv i Losjen, sangkor og  fjell-laget. Han var glad i friluftsliv, om det var i motorbåt på sjøen eller til fots innover mot Røyningsvatnet. Var noen for små til å gå med, kunne de sitte i ryggsekken bl.a. til New Zealandshytta, eller Litlahyttå, som familien kalte den,

Som foreldrerespresentant på skolen gikk han utradisjonelle veier. Da Syre-Høines skole trengte ny fane, arrangerte han St.Hans- fest på Øygardshaugen med underholdning og  lykkehjul. Lykkehjulet var et gammelt kjerrehjul. Problemet var bare at det stoppet på samme tallet hver gang slik at samme person ble den glade vinner av de dyrebare gevinstene butikkene hadde avsett. Men som den Petter Smart han alltid var, fikset han snart med å legge på en spiker og to for hver snurring, og dermed ble det ulike vinnere.

Rolf likte å arbeide med hester fra han var ung. Han fikk utviklet dette videre under militærtjenesten på Madla rett etter krigen. Også senere skaffet han seg hester, til glede for både egne barn og barnebarn og andre unge som oppsøkte stallen. Noen av disse møtte han igjen den siste tiden, som pleiere på sykehjemmet.

Av Jørgen Høines fikk Rolf en gammel hestetrille som han pusset opp. Flere brudepar fikk benytte den og en gang var ingen ringere enn kronprinsesse Sonja passasjer. 

Rolf arbeidet hos Håland i mange år – etter hvert som arbeidsleder, men så sviktet helsen. Det viste seg at han hadde lunge-kreft. 45 år gammel ble han operert på Haukeland og prognosene var langt fra gode. Han kjempet seg tilbake på føttene. Snart etter  ble Inga plaget med leddgikt.

Tross sykdom klarte Inga og Rolf likevel å holde motet oppe. Det var humor i hverdagen, om den ellers var aldri så begredelig. Og slik har det vært hele livet. Rolf har hatt tunge dager på grunn av sykdom og tunge tanker, men innimellom har det alltid vært rom for spøk.

Etter sykdomsperioden ble Rolf vaktmester på folkeskolen i Skudeneshavn. Der var han til begynnelsen av 80-tallet. Da  måtte han av helsemessig årsaker slutte i arbeidslivet. Som vaktmester fikk han god kontakt med elevene på skolen, og særlig med de som ble sendt på gangen. Når Rolf kom forbi så fikk de noen å snakke med. En gang var det en av dem som spurte: ”Du Rolf. Er du rektor du? - siden du aldri gjør noe?”

Rolf arvet interessen for å samle på alt gammelt fra sin far. Snart hadde han huset fullt og vel så det. Men han la alltid vekt på at det var forskjell på skrotnisser og samlere. Kjeller og løe ble snart fulle av gamle gjenstander, så han skaffet seg et 200 år gammelt stabbur som han satte opp i hagen. I 1976 åpnet museet i Mælandsgården som for en stor del bygde på Rolf´s samling. Han brukte mye tid på preparering av gamle gjenstander og innsamling. Sammen med en flokk ivrige historielagsmedlemmer var han med å skape det som i dag framstår som en omfattende samling i museet.

Rolf hadde bare 7 års skolegang, men det var nok til å kurse Karmøys lærerstand og å undervise busslass med skoleelever som kom på besøk i museet. Han holdet mange foredrag i lag og foreninger med temaet «Husker du?» Et opplegg med fleip eller fakta der kunnskap om gamle nytte-gjenstander var tema, ble også brukt i ulike anledninger. Han underholdt ofte på samlinger for Revmatikerforeningen og «foreningen for hjerte- og lunge-syke». Etter en slik fest spurte han en gang: Jeg lurer på om man må være syk for å ha det så kjekt i lag?»

Det er mange som er takknemlige for at Rolf fikk 42 leveår etter sykdommen som nær stanset ham da han var 45. Noe av det han har gjort har avisene fortalt om. Men det viktigste vet bare de om som møtte ham i det stille, - særlig de som slet med hverdagene sine. Han så dem og var ikke redd for å være til stedet for dem. 

I mange år hadde Rolf sin faste plass på mannsforeningen på Fredtun. Han trivdes med kombinasjonen av kultur, humor og tro som han møtte der.

Han fikk fast plass på Skudenes bu og behandlingshjem fra 4.april, 2012. Før det var det noen korttidsopphold ulike steder.

Også der ble det både spøk og alvor. En dag lød det trekkspill, munnspill og fele fra et rom. En annen dag sang han og svigersønnen viser av Jakob Sande i dagligstua. Sammen med en fra naborommet marsjerte han med gåstolen gjennom korridoren og sang: Bedre og bedre dag for dag! - selv om de begge visste at det neppe ble så mye bedre med helsa. Men begge var visse på  at det var bedre dager i vente: i en trygg Jesus-tro.

På slutten pleide han å tilføye etter Fader Vår om kvelden: ”Jesus eg trur på deg. Nå stoler eg på deg. Ta vare på etterkommerne mine.” Dette håpet og denne vissheten holdt han fast i da han etter en tids sykeleie døde fredag 4.januar.          

                                 

Vi lyser fred over Rolf Jarl Høines sitt minne.

Minneordet Magne Apeland skreiv i Haugesunds

Rolf Jarl Høines døydde 4. januar 2013 på Skudenes Bu- og Behandlingsheim. Med han er ein godt kjent mann i Skudeneshavn gått bort. Han vart 87 år gamal. Foreldre var Ragna Malmin og Jakob Jakobsen Høines. I 1953 gifta han seg med Inga Gulliksen. Dei har fire born etter seg: Jakob Høines, Marit Elisabeth Totland, Ragnhild Larsen og Ruth Inger Liknes. Desse har ektefelle og born og barneborn.

Rolf Høines arbeidde i firma Haaland & Thuestad i mange år. Etter ein sjukdomsperiode var han vaktmeister på  Skudeneshavn skole i ca. 10 år. Noko av det Rolf var veldig oppteken av var å ta vare på historia. I 1973 arr. Ingrid Falnes Ellingsen  som var leiar av bygdeboknemnda for Skudenes og Skudeneshavn, ein historisk utstilling då Skudeneshavn Sparebank- nå SR-Bank- var 110 år og flytte inn i nybygg. Utstillingen hadde ting Rolf Høines hadde i sin private samling og Skudeneshavn Sjømannsforening hadde malerier, bilder og skipsmodellar. I 1974 starta då Foreningen Gamle Skudeneshavn, Skudeneshavn Sjømannsforening, Skudenes By- og Bygdeboknemnd og Rolf Høines med sin private samling, opp Museet i Mælandsgården og Skudenes Historielag. Rolf Høines var ein av dei ivrige til å delta med praktisk arbeid og med omvisning av m.a. skoleklassar. Han var aktivt med i oppbygginga av museet og i styre i over 30 år. Han var med på å gi ut jubileumsbok for Skudenes Historielag og museet i Mælandsgården i 2004. 

Rolf Høines var oppteken av å ta vare på, og også dela sine minne få tidlegare tider med andre. Det har han og dottera, Marit Elisabeth Totland, gjort ved å gi ut fleire bøker. Rolf har fortalt og Marit Elisabeth har fått det ned på papiret og gitt det ut på eige forlag:  «Nauthydlaren forlag». Rolf hadde hest og trille. Den køyrde han omkring med i Skudeneshavn i ulike arrangement. Då kronprinsesse Sonja ( nå dronning Sonja) skulle avduke eine statua på torget i Skudeneshavn  fekk ho tur gjennom Søragadå med trilla til Rolf Høines og Peder Eliassen til guide. Rolf Høines  og presten Finnleif Haga rei ein gong  på kvar sin hest til Fjellaget si hytte  Røyningsbu då det skulle vera gudsteneste der. På mannsmøte på Fredtun laga han til «Fleip eller fakta» leik med historiske gjenstandar til underholdning for dei frammøtte.

Familien kunne fortelja om ein iderik familiefar som tok dei med på mange kjekke ting. Inga og Rolf hadde ikkje bil. Eldste sonen Jakob fortalte om då dei skulle på camping tur til Sand. Dei reiste med ferje til Stavanger, bar så telt og utstyr over til ferje som gjekk til Sand. Der tok dei drosje til campingplassen og var der ei veke. Livbåten med påhengsmotor hadde dei og fine opplevingar med. I gravferda vart det framført gode minneord frå born, barneborn og oldeborn.

Veldig mange i Skudeneshavn kan sjå tilbake på mange ulike opplevingar der Rolf Høines deltok aktivt. Han fekk og takk og ære medan han levde. Under Skudefestivalen 2002 vart Rolf Høines slått til «Ridder av varige verdier» av Sildakongen. I 1991 utnemnde Lions Club i Skudenes Rolf Høines til «Årets mann». Karmøy kommunes kulturpris fekk Rolf Høines i 1999. Me vil ta vare på gode minne etter Rolf Høines.

Magne D. Apeland    

....

Fra
Årsmeldingen til Skudenes Historielag og Museet i Mælandsgården:
Rolf Jarl Høines, en av pionerene fra starten  av museet vårt, gikk bort i januar 2013. Museet er bygd på hasn samlinger gjennom et langt liv. Og opp gjennom alle år har han vært en resursperson for hsitorielaget.
Vi minnes ham i takknemlighet og respekt for det arbeidet han la ned, og den inspirasjon han var i alle år.
Styret 2012

...
Dagen før gravferda, sette eg meg ned og malte eit av dei finaste minna eg har frå ungdomsåra: krabbefestar. Det kan du sjå her

"Nesagabet", då det var smalare enn smalt

Mange turistskiprar synest det er trongt å gå inn Nesagabet ein dag vinden står frå søraust. Og mange passajerar har lent seg over ripa for å sjå om det er plass til ferja mellom knausane. Då skulle dei berre visst at det var meir smått om plassen før.

Dette motivet er frå eit gamalt svart/kvitt-foto. Med litt farge og ein av dei mange måkane som alltid er med i velkomstkomiteen når ein kjem til Skudenes frå sør, blei det ein kald vinterdag.
..


Fleire Skudenesmotiv finn du her

Høgt under taket og rot på golvet

Det var ein gong ein stall. Denne stallen er blitt vidgjeten, og finnest i desse tider overalt i verda i ulike fassongar.

Vår stall blei enkel og lite påkosta, slik me trur han var. Men han har ein feil. Det er noko høgt under taket. Der var det nok ikkje i stallen i Betlehem.

Likevel: Det er høgare under taket i stallen enn mange vil ha det til. Mitt adventshåp er at mange får oppleva at det er rom for dei der det er varmt og lunt. I stall og stove. Og stova treng ikkje vera pynta til fest heile desember for at det skal vera rom for gjester der. Rot på golv, bord og kjøkenbenk er ofte ei fin rame om den gode samtalen. Mens kaffien koker, blir siste brettet med småkaker steikt for dagen, før det blir pause i julestria og tid for å vera der for kvarandre.

I kyrkja er det høgt under taket. Fleire vil ha det høgare, nesten taklaust slik at kyrkja skal romma alt. Kyrkja kan ikkje romma alt av meiningar, teoriar og dogmer. Men ho kan romma alle menneska. I år får stallen vår minna meg om det.
 ..
Tankar: Kva er det å vera raus?

En grusom, men lite kjent hendelse fra Skudeneshavn 1944

En søndag i februar 1944 var som andre februardager. Kaldt var det, sydost vind så pytten stod kvit. Havet var rimelig rolig. En så det kvite på skjær og fluer, men heller ikke noe mer.

En fredelig sildedriver kom tøffende inn fra feltet. Den hadde vært ute om natten og prøvd å få sild. Folk var tidlig på beina, og flere søkte ned til den vesle avklemte kaien mellom pakkhusene der sildedriveren seg inntil. Noen nikket til skipperen ombord. Han var en liten, men tett kar som stod i styrehuset og manøvrerte båten inn til kaien. Han så noe trøtt ut, men likevel ikke mer enn vanlig når en har vært ute på havet hele natten. Sild lå det på dekket, og sild var det i garnlenken. Nede i lugaren kunne en høre folk rørte på seg.

Klokken gikk mot 0900 denne søndagsmorgenen som om kort tid skulle utvikle seg så dramatisk.

Folk som stod på kaien og ante fred og ingen fare, ble brått skremt av taktfast tramping gjennom gatene i Søragadå. Men de så ikke noen grunn til å være redde. De tenkte det var en tropp som var ute på en alminnelig manøver også denne morgenen. De skulle snart få vite annet.

Brått svingte soldatene ned på kaien med geværene i angrepsstilling, bistre og harde i blikket som om de eide halve verden, - minst. Folk ble trengt opp mot husveggene på pakkhuset, mens en flokk soldater entret driveren som lå like fredelig. Soldatene gikk ned leideren og det hørtes harde rop. Snart stod hele mannskapet i en klump blant de grønnkledde. Skipperen forsøkte forgjeves å få sagt noe, men til svar fikk han et slag over ansiktet så han seg i kne. Et par av mannskapet hadde ikke fått støvlene på seg. De var blitt sparket rett ut av køyene, og stod og så fra den ene til den andre med skremte øyne.

Ingen av oss som stod og så på forstod noen ting. Snart bar det i vei med dem i samlet flokk. Det bar oppover mot folkeskolen, et to-etasjes bygg som var nærmere 100 år. Det var stamkvarteret til de flere hundre grønnkledde.

Med geværet på ryggen bar det oppover mot skoleplassen der vi andre ble skilt ut og jaget hjem. Fiskerne derimot, sju i tallet, ble drevet inn i gymnastikksalen der de ble gjort kjent med sine lovbrudd.

Jo, det hadde eg slik, som vi andre fikk vite senere, at i de tidlig morgentimene hadde det kommet et tremotors engelsk fly innover kysten. To tyske jagere gikk til angrep og det ble kamp. Kampen endte med at den ene tyske jageren fikk en fulltreffer og gikk i havet like utenfor Ryvingsundet i Kvitsøy. Det andre stakk av, og det engelske flyet fløy utover og hjemover til England med en motor i ustand.

Dette visste ikke vi. Vi bare så at de sju fiskerne ble drevet inn i gymnastikksalen før neste hendelse tok form med vanlig tysk elskverdighet og grundighet. Fiskernes forbrytelse var at de i følge en tysk rapport fra festningene i Trivarlia, et par kilometer fra sentrum, forsømte å yte hjelp til de tyske flygerne.

Driverne skulle ha ligget bare 100 meter fra det styrtede feltet, så det hadde vært naturlig for sjøfolkene å ile til for å yte de nedskutte «vennene» hjelp. Nå skulle de få svare for dette, og vi som bodde knapt 20 meter fra folkeskolen, fikk nå praktisk undervisning i hvorledes tysk rettferdighet ble utøvet i disse berømte krigsårene. Fiskerne ble snart hundjaget ned i kjelleren i et privathus som tyskerne hadde tatt og som lå like ved skolen.

Skrikene fra det som foregikk hørtes ut gjennom murene enda de iverksette en merkelig bråk-seanse, rundt og rundt på plassen utenfor huset. Offiserene skreik og kommanderte og soldatene løp i ring for å døyve skrikene fra kjelleren innenfor fra dem som fikk smake den tyske rettferdigheten på sine nakne kropper. Skrikene nådde opp til oss som taktfaste rop om hjelp: «Kom oss til hjelp, kom oss til hjelp!»

Selvsagt var ikke tyskerne blide på de av oss som holdt dem under oppsikt. Jeg for min del forsøkte å følge med fra kjøkkenvinduet som lå riktig til. Et par offiserer kom rennende og ristet knyttnevene til oss for at vi skulle dra oss unna, mens de forsøkte elskverdigheten sin på de sju uskyldige fiskerne. Det var noen fæle timer. Vi var mange som klødde i fingrene, men hva kunne vi gjøre uten våpen?

Imens kom ropene igjen, taktfaste, såre hjelp om hjelp fra herrefolket som var kommet som «venner». Jo, visst et par stykker mannet seg opp og gikk til naziordføreren og sa ifra om det som foregikk der oppe. Folk ble rett og slett slått ihjel, sa de.

Jo, ordføreren strøk opp til den tyske kapteinen som bodde like ved, men det førte ikke til noe, som rimelig var. Mishandlingen fortsatte og hele byen var som i unntakstilstand. Ingen hadde lov å gå ut. Alle skulle holde seg innendørs slik at de lettere og bedre videre kunne bruke tampen på de uskyldige fiskerne.

Det ble en underlig søndag. En av dem en ikke vil glemme så snart. Jeg husket vi hadde fått tak i en stor skrubbsei til middag. Kjøtt fikk vi selvsagt ikke. Det var «vennene» våre som måtte ha det.

Men seien ble liggende der den lå, ingen gjorde mine til å stelle den til middag. Ingen hadde matlyst heller.

Langt om lenge ble det stille der oppe. Vi hørte ikke flere rop om hjelp, og vi visste ikke om stakkarene som var kommet i klørne på tyskerne, hadde stått det over uten særlig men.

Jo, endelig, langt utpå ettermiddagen ble det liv igjen på skoleplassen. Fiskerne kom ut, det var foreløpig slutt på mishandlingen inne. Nå skulle de ut i sydosten. Kaldt og surt var det, men ingen av de som var blitt sparket ut av køyene hadde fått anledning til å ta noe på føttene. I samla flokk ble de hundjaget videre med tyske gevær i ryggen. Folk som bodde like ved, så at de ble drevet nedover mot kaien. Det rant blod nedover hendene på noen, særlig var skipperen ille tilredt.

Ved kaien lå sildedriveren med sild i garnlenken som da den ble lagt der om morgenen. Mannskapet måtte ombord med tyskeren som følge. Nå skulle de avgårde til Stavanger der Gestapo skulle overta. Vinden blåste iskald, men ikke en av de mishandlede i mannskapet fikk komme under dekk eller inn i styrehuset før de stevnet ut havnen og videre mot Stavanger.

De ble plassert på dekk foran styrehuset i de tre timene det var vanlig at turen tok. Ingen regnet med at denne sildedriveren gjorde turen på kortere tid.

Imens arbeidet alle gode folk på vår side for å komme fiskerne til hjelp. Losene i Skudenes og på Kvitsøy fikk sendt melding til styresmaktene om at driveren hadde ligget vest av Geitungen mens flykampen pågikk. De lå således ikke 100 meter, men 6000 meter fra styrtstedet, og kunne således ikke komme til hjelp selv om de hadde vært oppmerksomme på hendelsen.

Det var de sannsynligvis ikke, for fiskerne blandet seg ikke mer enn nødvendig i millitære saker. Det hadde imidlertid aldri hendt at en ikke hjalp folk i nød, enten det var venn eller fiende. Det hadde losene vist da de om natten den 11. desember 1942, med livet som innsats i stummende mørke og høy sjø, forserte seg gjennom natten etter nødropene fra tyske sjøfolk som skrek om hjelp. Med store anstrengelser og fare for livet da losskøyta fikk den ene flåten i propellen og maskinen stoppet, fikk de all 29 ombord i skøyta og kom til lands og fikk de under menneskelig behandling på sykestua i Skudenes.

Dette var en stor kontrast til det som hendte med de uskyldige fiskerne, som tyskerne behandlet etter sin lov. Her brukte losene og stedets befolkning den internasjonale loven om å hjelpe folk, enten de var venner eller fiender. Det ble ropt om hjelp på begge sider. På den ene siden kom ropene om hjelp fra tortur mot uskyldige fiskere, fienden tok ingen menneskelige hensyn. Internasjonale lover var et ukjent begrep for herrefolket. De bare denget på til ropene ble svakere. På den andre siden var hjelpen i henhold til de gjeldende internasjonale lover. Med livet som innsats berget de 29 av fiendens sjøfolk. De honorerte redningsfolkene med kr 25,- pr levende eller død tysker og en flaske brennevin. Losene sendte pengene til redningsselskapet. Hva de gjorde med brennevinet, forteller historien ingenting om.

Det ble således ingen ny tortur for fiskerne da de langt på kvelden kom fram til Stavanger. Den korte, men korrekte meldingen fra losene førte fram. Det nyttet ikke å motsi den.

Noen godtgjørelse for mishandlingen fikk ingen av de som var innblandet. Det ble fortalt at legen som så til mannskapet etter at de var kommet hjem, meldte fra at han aldri hadde sett så mishandlet rygg som skipperen kunne vise fram. De hadde bare drevet sitt fredelige yrke med å føre mat til lands.

På grunn av utsagn fra den tyske vakten på festningen i Trivarlia var de, uten lov eller dom, blitt tatt som de verste kriminelle.

Det ble den verste februarsøndagen vi opplevde under krigen og hendelsen gikk fra munn til munn før dagen var over.

Noe senere kom den samme driveren inn til den samme kaien i den vesle fiskebyen og hadde også da en bra slump med sild ombord. Skipperen hoppet på land for å gå til sildekontoret og melde fra om fangsten. Han ble straks omringet av folk. Det var som en mur av venner og kjente som på den måten ville vise medfølelse for det han hadde gjennomgått.

...

Dette ble opprinnelig nedtegnet av Simon Nes, Skudenshavn.

Bjarne Skådel fikk låne en kopi av sin far, Jonas E Skådel og har gjort noen små endringer og å skrevet fortellingen over til bokmål. Hovedinnholdet er slik det opprinnelig var, og viser hvorledes Simon Nes og andre opplevde hendelsen.

Skudeneshavn 17.3.1997, Bjarne Skådel, sign

..

Rolf Høines, fikk en kopi av Bjarne Skådel, og med dette blir den delt med deg som leser. Hensikten med å minne om det grusomme som hendte, er som far stadig sier: 

«For at det ikke skal skje igjen!»

Fiskerne som det fortelles om her, var fra Sund

Marit E Totland, november 2012

Kva fortel skrifta om han som skreiv dette?

Handskrift er spor etter levd liv. Kva fortel den skrifta om mannen som skreiv dette brevet?

Eg arbeider med ein biografi om den mannen, og er etter kvart blitt litt kjend med han. Men skrifta hans får meg stadig til å undrast: Kva kan skrifta fortelja meg?

Eg kan røpa at mannen var fødd i 1849, og dette brevet er skrive i 1918. Då var han nærare 70 år.

Å tyda handskrift er visst nok ein eigen kunst. Det er likevel interessant å høyra kva assosiasjonar og tankar "folk flest" gjer seg med eit slikt brev framføre seg. Vil du vera med å byggja eit bilete, så legg att di vurdering i kommentarfeltet.

Eg veit ganske mykje om denne mannen. Dersom noko av det du skriv stemmer med det eg allereie veit, er det vel grunn til å tru at suplerande opplysningar også gir eit hint om korleis han var.

Tar du utfordringa?

Kjenner du nokon som har vurdert handskrift på denne måten før, så send det gjerne vidare!

No kjem boka om han som skreiv slik:  Garborg og Skou - forskjell på folk?

Hulder og nøkk, nissar og troll?

Det brenn i vest!

Ja, kva anna skal ein tru?

Når naturen byr på stemningsgfullt lys, skremmande lydar og uventa hendingar,
har me alltid funne ei forklaring.

No for tida trur me at me veit alt.

Før fann dei også forklaringar.
og dei fleste låg "over vår forstand".
Nøkken, huldra, og troll fekk skulda når nokon blei skremde.

I min barndom var det "den sorte dame"
som luska i skumringa.

Etter kvart har fornuften tatt heilt over, og når me fortel om det ein trudde på,
skaper me avstand til det og seier:
- Det var ein gong...

Prost Jørgensen blei utfordra på miden av 1800-talet.
Kyrkjefolket ville vita om prosten trudde på huldrer.

Han svara klokeleg: "Har de været, saa er de her ennu!"

Heim og identitet er ikkje ei motesak

Punchbolle frå 1920-talet frå mannen sin famile

Skjenk frå 1920-talet fra kona si sin familie

Klart det har ein plass i stova

Ingen minimalistisk kvit-mote kan endra det

Veggen er gul frå år 2000

Han er som ny

Ingen minimalistisk kvit-mote kan endra det

...

PS: Han som eigde punchbollen, kan du sjå bilete av og lesa meir om her:
Hald ikkje reven din for narr